George Johnsen om hvordan den fromme Kornelius ble en kristen

”I Cæsarea bodde en mann ved navn Kornelius, som var offiser ved Den italienske bataljon. Han var en from mann, og både han og familien hørte til dem som trodde på jødenes Gud. Han gav ofte almisser til folket og bad stadig til Gud” Apostlenes gjerninger 10, 1-2

George Johnsen om hvordan

den fromme Kornelius ble en kristen

 

George Johnsen skriver i sin bok "Veien, sannheten og livet":

”Det er bildet av en usedvanlig fin og from mann som stiger fram for oss gjennom disse linjene – et bilde så helt annerledes enn det vi vanligvis forestiller oss av en romersk offiser. De romerske offiserene var sin tids ”prøyssere”, dyktige krigere, men kjent for å være harde, ofte brutale, og slett ikke belemret med for mye religiøs interesse!

Kornelius er den stikk motsatte type. Han tror ikke lenger på noen av datidens mange avguder, han tror på den ene Gud, jødenes Gud. Hans familie deler den samme tro. Og denne tro tar han alvorlig, det er ikke bare en pen, ytre skikk når han sammen med sin familie deltar i de jødiske gudstjenester. Det er dette som ligger i betegnelsen ”from”. Han lever også et regelmessig bønneliv. Han ”bad stadig til Gud”. Hvor mange offiserer gjorde det? Endelig var han en mann med en sterk sosial bevissthet: ”Han gav ofte almisser til folket -.” Han hadde syn for de svake i samfunnet.

Det var nok heller ikke den vanlige holdningen hos en romersk offiser -.

En slik mann – som tror på Gud, som deltar i gudstjenestene, som ber regelmessig, som er godtgjørende og gavmild – er han en kristen? Om du hadde stillet spørsmålet til en nabo eller arbeidskamerat, ville nok svaret i de fleste tilfelle ha vært et opplagt ja. Hva mer kan en vel forlange av en som skal bære kristennavnet? Var bare alle kristne slik! ville vel en og annen tenke -.

Var Kornelius blitt en kristen?

Leser vi videre i kapittel 11, må den overraskende konklusjonen bli nei. Kornelius får under bønn besøk av en engel som ber ham sende bud etter apostelen Peter: ”Han skal tale ord til deg som gir deg og alle dine frelse” (11, 13). Eller som det heter – vel enda klarere – i vår eldre bibeloversettelse: ”han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus”. Frelse – i kristen betydning – var altså ennå ikke blitt dette ”hus” til del. Det var noe de skulle få – gjennom evangeliets forkynnelse.

Hva var det som var galt med Kornelius? Ikke det han hadde, men det han manglet! Å tro på Gud, å være from og oppriktig, glede oss over og takke for. Men ikke noe av dette kan erstatte det som til da hadde manglet! Å tro på Gud, å være from og oppriktig, å be, å gjøre godt – alt det er verdifullt og godt. Det skal vi glede oss over og takke for. Men ikke noe av dette kan erstatte det som til da hadde manglet hos Kornelius – og dessverre hos mange også i dag: troen på Kristus og omvendelsen til ham.

For kristendom er og blir og kan aldri bli noe annet enn Kristus–dom og Kristus-tro!

 

”Nå er vi alle samlet for Guds ansikt og vil høre alt som Herren har pålagt deg å si.” Apostlenes gjerninger 10, 33

 

Hvordan kom offiseren Kornelius over fra din enkle gudstro til også å tro på Kristus? Fra religiøs fromhet til Kristus-hengivenhet?

Det er en overgang som er vanskelig for mange, også i vår tid. Kornelius selv anviser en klar vei i det ordet vi har lest i dag. Veien førte fram den gang. Den fører fram fremdeles – for den som vil prøve den.

To ting særpreger Kornelius’ holdning:

1.”Nå er vi alle samlet for Guds ansikt –”. Det vitner om ærefrykt, ærbødighet, respekt. Han sitter ikke bare foran en predikant. De er ”samlet for Guds ansikt.”

Er dette den vanlige holdningen når vi samles under en forkynners talerstol? Det er visst langt fra tilfelle. Offiseren Kornelius’ dype ærefrykt og respekt under samlingen om Guds ord har meget å lære også oss gamle kristne. Neste gang du går til kirke eller et møte, så gå med den bevisstheten: ”Nå skal vi samles for Guds ansikt.”

Men hans holdning er også en preken til alle søkende. Går man til Guds hus som er skarpsindig ”sensor” over en stakkars prest eller predikant, blir det ikke mye åndelig utbytte for en tilhører. Går man derimot for stille å sitte ned og ha en stund for Guds ansikt, da kan Ordet nå fram til samvittigheten – selv gjennom et nokså skrøpelig redskap.

2.Vi ”vil høre alt som Herren har pålagt deg å si.”

Kornelius kunne naturligvis – han som vi andre – blitt fristet til å forholde seg utvelgende overfor apostelens forkynnelse, dvs. ta imot det som passet ham, det han kunne være enig i, og så droppe det andre – som unødvendig eller uakseptabelt.

Slik gjør nemlig mange når de hører Guds ord.

-Gutter, nå må dere passe dere for å bli ”restaurant-kristne”, slike som om lørdagen kikker i avisen for å finne ut: ”Hvor skal vi gå i morgen for å få den beste ”desserten”? Dere må gå regelmessig der hvor de serverer dere god, sunn, nærende ”hverdagskost” fra Guds ord. Ingen kan leve bare av ”desserter” – heller ikke åndelige!

Det var en god formaning fra en av mine søndagsskolelærere. Den er verd å ta til etterretning. Vil vi komme til troen – og det som er like viktig: bli bevart i troen – da må vi ikke bli slike ”restaurant-” eller ”meny-kristne” som kresent plukker ut det som ”smaker” best. La oss følge Kornelius’ gode eksempel og i ydmykhet sette oss ned for å høre – og ta imot! – ”alt som Herren har pålagt” sine vitner å si.

Slik kom han til troen på Kristus

Slik kommer vi til troen på Kristus.

Tiden er en annen – men veien er den samme! (Johnsen, 1976, s. 233-235)."

 

Kilde:

Johnsen, George. (1976). Veien, sannheten og livet. Oslo: Luther Forlag.