Tirsdag 16 April
Profeten Daniel
Profeten Daniel
Kapittel 1
I det tredje året av regjeringstiden til Jojakim, kongen av Juda, kom Nebukadnesar, Babylons konge, til Jerusalem og beleiret byen. Herren overga Jojakim, konge av Juda, i hans hånd, sammen med noen av redskapene fra Guds hus. Disse tok han med seg til landet Sinear, til sin guds hus. Han førte redskapene inn i skattkammeret til hans gud. Kongen påla da Aspenas, den øverste av sine hoffmenn, å ta med seg noen av Israels barn, noen som var av kongelig slekt og noen av de fornemme mennene, unge menn som ikke hadde noe lyte, men som var vakre å se på, som hadde forstand på all visdom, som var rike på kunnskaper og var flinke til å lære, som hadde evne til å tjene i kongens slott, så de kunne lære dem opp i kaldeernes skrift og tungemål. Kongen fastsatte for dem en daglig forsyning av kongens lekre retter og av den vinen han drakk. Han sørget for tre års opplæring for dem, så de etter denne tiden kunne gjøre tjeneste for kongen. Blant disse var Daniel, Hananja, Misjael og Asarja av Judas sønner. Den øverste av hoffmennene ga dem navn: Han ga Daniel navnet Beltsasar, Hananja ga han navnet Sjadrak, Misjael ga han navnet Mesjak og Asarja ga han navnet Abed-Nego. Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med den delen han fikk av kongens lekre retter, og ikke med den vinen kongen drakk. Derfor ba han herren over hoffmennene om å få slippe å gjøre seg uren. Gud hadde gitt Daniel velvilje og barmhjertighet hos den øverste hoffmannen. Den øverste hoffmannen sa til Daniel: ”Jeg frykter for min herre, kongen, som har fastsatt hva dere skal ha til mat og drikke. For hva om han skulle legge merke til at dere ikke ser så godt ut som de unge mennene på deres alder? Da ville ansvaret overfor kongen falle på mitt hode.” Da sa Daniel til den forvalteren som den øverste hoffmannen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: ”Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager.” La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke. I ditt påsyn kan det så undersøkes hvordan vi ser ut og hvordan de andre unge mennene ser ut, de som spiser sin del av kongens lekre retter. Ut fra det du da ser, kan du handle med dine tjenere.” Så hørte han på dem i denne saken og prøvde dem i ti dager. Da de ti dagene var komme, så de bedre ut og var i bedre hold enn alle de unge mennene som spiste sin del av kongens lekre retter. Derfor tok forvalteren bort deres del av de lekre rettene og av vinen som de skulle drikke, og ga dem grønnsaker. Gud ga disse fire unge mennene kunnskap og forstand på all slags skrift og visdom. Daniel skjønte seg også på alle slags syner og drømmer. Da dagene var omme og kongen hadde sagt at de skulle føres inn, førte den øverste hoffmannen dem inn framfor Nebukadnesar. Så talte kongen med dem, men det fantes ikke noen slike som Daniel, Hananja, Misjael og Asarja hos kongen. I enhver sak som krevde visdom og forstand og som kongen spurte dem om, fant han dem å være ti ganger bedre enn alle spåmennene og åndemanerne i hele hans kongedømme. Daniel ble værende der fram til kong Kyros’ første regjeringsår.
Kapittel 2
I det andre året av Nebukadnesars regjeringstid, hadde Nebukadnesar drømmer. Han ble så urolig i sin ånd at han mistet søvnen. Da ga kongen befaling om å tilkalle alle spåmennene, åndemanerne og trollmennene, sammen med kaldeerne, for at de skulle forklare drømmene for kongen. Så kom de og stilte seg foran kongen. Kongen sa til dem: ”Jeg har hatt en drøm, og jeg er urolig i min ånd fordi jeg vil forstå drømmen.” Da talte kaldeerne til kongen på arameisk: ”Kongen leve evig! Fortell dine tjenere drømmen, så vil vi gi tydningen.” Kongen svarte med å si til kaldeerne: ”Min beslutning står fast. Hvis ikke dere forteller meg drømmen og tydningen av den, skal dere hogges i småbiter, og husene deres skal legges i ruiner. Men hvis dere forklarer drømmen og tydningen av den, skal dere få gaver, foræringer og stor heder fra meg. Forklar meg derfor drømmen og tydningen av den!” De svarte for annen gang og sa: ”Kongen må bare fortelle sine tjenere drømmen, så skal vi forklare tydningen av den.” Kongen svarte med å si: ”Jeg vet med sikkerhet at dere vil vinne tid, fordi dere innser at min beslutning står fast. Hvis ikke dere forteller meg drømmen, er det bare én forordning som gjelder for dere. For dere har blitt enige om å fortelle meg løgnaktige og falske ord inntil tiden har forandret seg. Fortell meg derfor drømmen, så kan jeg vite om dere kan forklare meg tydningen av den.” Kaldeerne svarte kongen med å si: ”Det finnes ikke noe menneske på jorden som kan forklare det kongen spør om. Derfor har ingen konge, hvor stor eller mektig han var, noen gang spurt om noe slikt fra noen spåmann, åndemaner eller kaldeer. Det kongen spør om, er altfor vanskelig, og det er ingen andre enn gudene som kan forklare det for kongen, de som ikke har sin bolig sammen med kjød.” På grunn av dette ble kongen harm og meget vred. Han ga befaling om å utrydde alle de vise mennene i Babylon. Så gikk forordningen ut om at de skulle drepe de vise. De lette også etter Daniel og vennene hans for å drepe dem. Daniel svarte Arjok med råd og takt. Arjok var kommandant for kongens vaktstyrke, han hadde dratt ut for å drepe de vise mennene i Babylon. Han tok til orde og sa til Arjok, kongens befalingsmann: ”Hvorfor kommer det en så grusom forordning fra kongen?” Da gjorde Arjok saken kjent for Daniel. Så gikk Daniel inn og ba kongen om å gi ham tid, så han kunne forklare tydningen for kongen. Deretter gikk Daniel til huset sitt og gjorde beslutningen kjent for vennene sine, Hananja, Misjael og Asarja, for at de skulle søke barmhjertighet fra Himmelens Gud når det gjaldt denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle bli utryddet sammen med resten av de vise mennene i Babylon. Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et syn om natten. Derfor lovet Daniel Himmelens Gud. Daniel tok til orde og sa: ”Lovet være Guds navn fra evighet til evighet, for visdommen og makten tilhører Ham. Han skifter tider og årstider. Han fjerner konger og oppreiser konger. Han gir de vise visdom og de forstandige kunnskap. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos Ham bor lyset. Jeg takker og priser Deg, mine fedres Gud. Det er Du som har gitt meg visdom og styrke. Det vi ba Deg om, har Du nå gjort kjent for meg. For det kongen spør om, har Du nå gjort kjent for oss.” Deretter gikk Daniel til Arjok, som kongen hadde utpekt til å utrydde alle de vise mennene i Babylon. Han kom og sa dette til ham: ”Utrydd ikke alle de vise mennene i Babylon! Før meg til kongen, så skal jeg forklare kongen tydningen.” Da skyndte Arjok seg og førte Daniel fram for kongen og talte dette til ham: ”Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda. Han vil gjøre tydningen kjent for kongen.” Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar: ”Er du i stand til å gjøre kjent for meg den drømmen jeg har sett, og tydningen av den?” Daniel tok til orde framfor kongen og sa: ”Hemmeligheten som kongen har spurt om, kan verken de vise mennene, åndemanerne, spåmennene eller tegntyderne forklare for kongen. Men det er en Gud i Himmelen som åpenbarer hemmeligheter, og Han har gjort kjent for kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager. Drømmen din og de synene du fikk se fare gjennom hodet ditt da du lå i sengen, var disse: Da du, konge, lå i sengen, kom det opp tanker hos deg om hva som skal skje etter dette. Han som åpenbarer hemmeligheter, har gjort kjent for deg hva som skal skje. Men jeg har ikke fått denne hemmeligheten åpenbart fordi jeg har mer visdom enn noen andre som lever. Men det skjedde fordi tydningen skulle bli kjent for kongen, så du skulle forstå ditt hjertes tanker. Du så, konge, og se! Det var en stor billedstøtte! Denne billedstøtten var veldig stor og hadde en overdådig glans. Den sto foran deg, og den hadde en fryktinngytende skikkelse. Hodet på denne billedstøtten var av rent gull, brystet og armene var av sølv, magen og hoftene var av bronse. Beina var av leire, føttene dels av jern og dels av leire. Mens du så på dette, ble en stein slått løs, men ikke av hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem i småbiter. Så ble alt sammen knust, både jernet, leiren, bronsen, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren. Vinden blåste det bort, så det ikke lenger fantes noe spor etter det. Steinen som hadde truffet billedstøtten, ble til et stort fjell og fylte hele jorden. Dette er drømmen. Nå skal vi fortelle tydningen av den framfor kongen. Du, konge, er kongenes konge. For Himmelens Gud har gitt deg et rike, makt, styrke og ære. Menneskenes barn, hvor de enn bor, dyrene på marken og fuglene under himmelen har Han gitt i din hånd. Han har gjort det til hersker over dem alle. Du er dette hodet av gull. Men etter deg skal det oppstå et annet rike, dårligere enn ditt. Så skal det komme et tredje rike, som er av bronse. Det skal herske over hele jorden. Det fjerde riket som så skal komme, skal være sterkt som jern, siden jern knuser og bryter i stykker alt. Som jern slår i stykker alt det andre, skal dette riket knuse og slå i stykker alle de andre. Slik du så føttene og tærne, dels av pottemaker-leire og dels av jern, slik skal riket være delt. Likevel skal noe av jernets styrke være i det, slik som du så jernet blandet med leire. På samme måten som tærne på føttene dels var av jern og dels av leire, slik skal riket dels være sterkt og dels skrøpelig. Slik du så jernet blandet med leire, slik skal de blande seg ved menneskers sæd. Men de skal ikke henge fast til hverandre, slik jernet ikke blander seg med leire. I disse kongenes dager skal Himmelens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene, men det skal selv bli stående til evig tid. Du fikk jo se at steinen ble hogd ut fra fjellet, men ikke av hender, og at den knuste jernet, bronsen, leiren, sølvet og gullet. På den måten har Den store Gud gjort kjent for kongen hva som skal skje heretter. Drømmen er sann, og tydningen av den er til å stole på.” Da falt kong Nebukadnesar på sitt ansikt og hyllet Daniel, og han befalte at de skulle bære fram offergave og røkelse for ham. Kongen talte til Daniel og sa: ”Sannelig, din Gud er gudenes Gud, kongenes Herre og en som åpenbarer hemmeligheter, siden du kunne åpenbare denne hemmeligheten.” Så gjorde kongen Daniel til en stor mann og ga ham mange store gaver. Han gjorde ham til hersker over hele provinsen Babylon og leder for alle de vise mennene i Babylon. Fordi Daniel ba kongen om det, satte han Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego til å styre over Babylon. Men Daniel satt i kongens hoff.
Kapittel 3
Kong Nebukadnesar laget en billedstøtte av gull. Den var seksti alen høy og seks alen bred. Han satte den opp i Duradalen, i provinsen Babylon. Kong Nebukadnesar sendte ut en befaling om å samle satrapene, stattholderne, landshøvdingene, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene. De skulle komme til innvielsen av billedstøtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp. Satrapene, stattholderne, landshøvdingene, rådgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene samlet seg så til innvielsen av billedstøtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp. De stilte seg foran billedstøtten som Nebukadnesar hadde satt opp. Det var en herold som ropte høyt: ”Dere befales, dere folk, folkestammer og enhver med sitt tungemål, på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, skal dere falle ned og tilbe gull-billedstøtten som kong Nebukadnesar har satt opp. Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en ovn med brennende ild.” På grunn av dette falt alle folkene ned på den tiden de hørte lyden av horn, fløyte, lyre, harpe og lutt sammen med all slags musikk. Da falt alle folkene, folkestammene og enhver med sitt tungemål ned og tilba gull-billedstøtten som kong Nebukadnesar har satt opp. Derfor kom det på den tiden fram noen menn fra kaldeerne. De anklaget jødene. De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: ”Kongen leve evig! Du, konge, har utstedt en befaling om at hvert menneske som hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe og trommer sammen med all slags musikk, skal falle ned og tilbe billedstøtten av gull. Den som ikke faller ned og tilber den, skal kastes i en ovn med brennende ild. Det er noen jødiske menn som du har satt til å styre over provinsen Babylon, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse mennene, konge, tar ikke hensyn til deg. De dyrker ikke gudene dine, og de tilber ikke gull-billedstøtten som du har satt opp.” I vrede og harme ga så Nebukadnesar befaling om å hente Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Så ble disse mennene ført fram for kongen. Nebukadnesar tok til orde og sa til dem: ”Er det sant, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, at dere ikke dyrker mine guder, og at dere ikke tilber gull-billedstøtten som jeg har satt opp? Hvis dere bare er klare på den tiden dere hører lyden av horn, fløyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, så dere faller ned og tilber billedstøtten som jeg har laget, så er det godt! Men hvis dere ikke tilber den, skal dere straks kastes i en ovn med brennende ild. Hvem er den guden som kan utfri dere fra mine hender?” Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte og sa til kongen: ”Nebukadnesar, vi trenger ikke svare deg i denne saken. Hvis vår Gud som vi tjener, vil utfri oss fra ovnen med brennende ild og fra din hånd, konge, skal Han frelse oss. Men hvis ikke, så skal det være kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine. Vi vil heller ikke tilbe gull-billedstøtten som du har satt opp.” Da ble Nebukadnesar fylt av harme, og ansiktet hans ble fordreid framfor Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Han talte og befalte at de skulle varme opp ovnen sju ganger kraftigere enn den vanligvis ble oppvarmet. Han befalte noen mektige krigere som var i hæren hans, at de skulle binde Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, og kaste dem inn i ovnen med brennende ild. Så ble disse mennene bundet i kappene, benklærne, luene og de andre klærne sine og kastet i ovnen med den brennende ild. Derfor, siden det kom en så grusom befaling fra kongen, og fordi ovnen var så kraftig oppvarmet, ble de mennene som førte opp Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, drept av flammen fra ilden. De tre mennene, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, falt bundet inn i ovnen med brennende ild. Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått, talte og sa til rådgiverne sine: ”Var det ikke tre menn vi kastet bundet inn i ilden?” De svarte og sa til kongen: ”Det er helt sikkert, konge.” ”Men se!” svarte han, ”jeg ser fire menn bevege seg fritt, de går omkring i ilden. De er ikke skadet, den fjerde ser ut som Guds Sønn.” Da gikk Nebukadnesar bort til åpningen av ovnen med brennende ild og tok til orde og sa: ”Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, Den Høyeste Guds tjenere, kom ut og kom hit.” Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden. Satrapene, stattholderne, landshøvdingene og kongens rådgivere samler seg. De så på disse mennene at ilden ikke hadde hatt noen makt over legemene deres. Håret på hodene deres var ikke svidd, og det hadde ikke skjedd noe med klærne deres. Det luktet ikke brent av dem. Nebukadnesar tok til orde og sa: ”Lovet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte Sin Engel og utfridde tjenerne Sine, de som stolte på Ham. De avviste kongens ord og overga sine liv, så de ikke skulle tjene eller tilbe noen gud, bortsett fra sin egen Gud! Derfor utsteder jeg en befaling om at ethvert folk, enhver folkestamme eller enhver med sitt tungemål som taler noe foraktelig imot Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal hogges i stykker, og husene deres skal legges i ruiner. For det finnes ingen annen gud som kan utfri på denne måten.” Deretter forfremmet kongen Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i provinsen Babylon.
Kapittel 4
Kong Nebukadnesar, til alle folk og alle folkestammer med alle tungemål, og som bor over hele jorden. Må deres fred være stor! Jeg har funnet det rett å kunngjøre de tegnene og underne som Den Høyeste Gud har gjort mot meg. Å, hvor store Hans tegn er, og hvor mektige Hans undere er! Hans rike er et evig rike, og Hans herredømme varer fra slekt til slekt. Jeg, Nebukadnesar, hadde fred i mitt hus og nøt lykken i mitt slott. Men da så jeg en drøm som skremte meg, og de tankene jeg fikk mens jeg lå i sengen og de synene som for igjennom mitt hode, gjorde meg redd. Derfor sendte jeg ut en befaling om at alle de vise mennene i Babylon skulle føres inn til meg, så de kunne gjøre kjent for meg tydningen av drømmen. Da kom spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drømmen. Men de kunne ikke gjøre kjent tydningen av den. Men til sist kom Daniel fram for meg, hans navn er Beltsasar, etter navnet på min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd, og jeg fortalte drømmen for ham: ”Beltsasar, du overhode på spåmennene, siden jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg, skal du forklare for meg de synene som jeg har sett i drømmen min, og tydningen av den. Dette var synene som hadde fart gjennom mitt hode mens jeg lå i sengen: Jeg så, og se, det var et tre midt på jorden, og det var meget høyt. Treet ble stort og kraftig. Det var så høyt at det nådde til himmelen, og det var synlig helt til jordens ender. Løvet på det var vakkert, og det bar rikelig med frukt, så det ga mat til alle. Markens dyr fant skygge under det, fuglene under himmelen holdt til i grenene, og alt kjød fikk føde fra det. Mens jeg lå i sengen, så jeg synene som for igjennom hodet mitt, og se, det var en hellig vekter. Han steg ned fra himmelen. Han ropte høyt og sa: Hogg ned treet og skjær av grenene på det, plukk av løvet og spre frukten av det. Dyrene under det skal flykte og fuglene rømme fra grenene. Men rotstubben skal stå igjen i jorden, bundet med bånd av jern og bronse, i gresset på marken. Han skal vætes med doggen fra himmelen, han skal ha sin del sammen med dyrene i gresset på jorden. Hans hjerte skal forvandles fra en manns hjerte, og han skal få et dyrehjerte, og sju tider skal fare fram over ham. Denne befalingen kommer fra vekternes råd, og avgjørelsen er etter de helliges ord, så de som lever skal vite at det er Den Høyeste som hersker i menneskenes rike, Han gir det til hvem Han vil, og den ringeste blant mennesker setter Han over det. Det var denne drømmen jeg, kong Nebukadnesar, fikk se. Nå må du, Beltsasar, fortelle tydningen av den, siden ingen av de vise mennene i mitt kongerike er i stand til å gjøre tydningen kjent for meg. Men du er i stand til det, for Den Hellige Ånd er i deg.” For en stund ble Daniel, som hadde navnet Beltsasar, forskrekket, og tankene hans gjorde ham redd. Da tok kongen til orde og sa: ”Beltsasar, la ikke drømmen og tydningen av den gjøre deg redd.” Beltsasar svarte med å si: ”Min herre, måtte bare denne drømmen gjelde dem som hater deg, og tydningen av den gjelde dine fiender! Treet som du så, ble stort og kraftig. Det var så høyt at det nådde til himmelen, og det kunne sees over hele jorden. Løvet på det var vakkert, og det bar rikelig med frukt, så det ga mat til alle. Markens dyr holdt til under det, fuglene under himmelen bodde i grenene. Det er du selv, konge, som er blitt så stor og mektig. For din storhet har vokst og når til Himmelen, og ditt herredømme når til jordens ende. Kongen så en hellig vekter. Han steg ned fra Himmelen og sa: Hogg ned treet og ødelegg det! Men rotstubben skal stå igjen i jorden, bundet med bånd av jern og bronse, i gresset på marken. Han skal vætes med doggen fra himmelen, og han skal ha sin del sammen med dyrene på marken, inntil sju tider har fart fram over ham. Dette er tydningen, konge, og dette er rådslutningen fra Den Høyeste, som kommer over min herre, kongen: De skal drive deg bort fra menneskene. Din bolig skal være blant dyrene på marken, de skal la deg ete gress som oksene. De skal væte deg med doggen fra himmelen. Sju tider skal fare over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste hersker i menneskenes rike, og Han gir det til hvem Han vil. De befalte at rotstubben til treet skulle stå igjen. Det betyr at ditt rike på ny skal oppreises for deg, etter at du erkjenner at det er Himmelen som hersker. Derfor, konge, ta imot mitt råd! Riv deg løs fra dine synder ved rettferdighet og fra dine misgjerninger ved barmhjertighet. Da skal din fred vare.” Alt dette kom over kong Nebukadnesar. Da de tolv månedene var omme, vandret han omkring på det kongelige slottet i Babylon. Kongen tok til orde og sa: ”Er ikke dette det store Babylon som jeg har bygd til en kongebolig ved min veldige makt og til ære for min herlige kongemakt?” Mens ordene ennå var i kongens munn, kom det en røst fra Himmelen: ”Kong Nebukadnesar, til deg blir dette talt: Kongeriket er tatt fra deg! De skal drive deg bort fra menneskene, og du skal ha din bolig blant dyrene på marken. De skal la deg ete gress som oksene. Sju tider skal fare over deg, inntil du erkjenner at det er Den Høyeste som hersker i menneskenes kongerike, og Han gir det til hvem Han vil.” I samme stund ble ordet om Nebukadnesar oppfylt. Han ble drevet bort fra menneskene, og han åt gress som oksene. Kroppen hans ble vætet med doggen fra himmelen, til håret hans hadde vokst ut som ørnefjær og neglene hans som fugleklør. ”Da disse dagene var omme, løftet jeg, Nebukadnesar, blikket mot Himmelen, og jeg fikk forstanden tilbake. Jeg lovet Den Høyeste og priste og æret Ham som lever evig. For Hans herredømme er et evig herredømme, Hans rike varer fra slekt til slekt. Alle som bor på jorden, regnes for intet. For Han gjør etter Sin vilje i Himmelens hær og blant dem som bor på jorden. Ingen kan holde Hans hånd tilbake eller si til Ham: Hva har Du gjort? På samme tid fikk jeg forstanden tilbake, og til ære for mitt rike fikk jeg min herlighet og prakt tilbake. Mine rådgivere og stormenn søkte meg, jeg ble gjeninnsatt i mitt rike, og jeg ble enda større enn før. Jeg, Nedukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå Himmelens Konge. Alle Hans gjerninger er sannhet, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, har Han makt til å styrte ned.
Kapittel 5
Kong Belsasar gjorde et stort gjestebud for tusen av stormennene sine, og han drakk vin sammen med de tusen. Mens han smakte på vinen, ga Belsasar befaling om å hente de karene av gull og sølv som hans far Nebukadnesar hadde tatt fra templet i Jerusalem, så kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer kunne drikke av dem. Så hentet de gullkarene som var blitt tatt fra templet, fra Guds hus i Jerusalem. Kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer drakk av dem. De drakk vin og priste gudene av gull og sølv, bronse og jern, tre og stein. I samme stund kom det fram noen fingrer på en menneskehånd. Den skrev rett overfor lysestaken på den kalkede veggen i kongens slott. Kongen så håndflaten av en hånd som skrev. Da ble kongen fordreid i ansiktet, og tankene hans gjorde ham så redd at hofteleddene hans løsnet, og knærne hans slo mot hverandre. Kongen ropte høyt at de skulle føre inn åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne. Kongen talte og sa til de vise mennene i Babylon: ”Den mannen som kan lese denne skriften og forklare meg tydningen av den, han skal bli kledd i purpur og få et gullkjede rundt halsen. Han skal herske som den tredje i kongeriket.” Da kom alle kongens vise menn, men de kunne verken lese skriften eller forklare tydningen av den for kongen. Da ble kong Belsasar meget redd, han ble fordreid i ansiktet, og stormennene ble forvirret. På grunn av ordene fra kongen og stormennene hans, kom dronningen inn i festsalen. Dronningen tok til orde og sa: ”Kongen leve evig! La ikke tankene dine gjøre deg redd, og bli ikke fordreid i ansiktet! Det er en mann i ditt kongerike, som har Den Hellige Guds Ånd i seg. I din fars dager ble det funnet opplysning, forstand og visdom hos ham, lik Guds visdom. Din far, kong Nebukadnesar, gjorde ham til leder for spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne. De gjorde din far, kongen. En enestående ånd, kunnskap, forstand, evne til å tyde drømmer, forklare gåter og løse vanskelige spørsmål ble funnet i denne Daniel, han som kongen ga navnet Beltsasar. La derfor Daniel tilkalles nå, så han kan forklare tydningen.” Så ble Daniel ført fram for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: ”Er du Daniel, en av de bortførte fangene fra Juda, av dem min far, kongen, førte hit fra Juda? Jeg har hørt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det blir funnet opplysning, forstand og enestående visdom hos deg. De vise mennene, åndemanerne, er ført inn for meg, for at de skulle lese denne skriften og gjøre tydningen kjent for meg. Men de kan ikke forklare tydningen av den. Jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og løse vanskelige spørsmål. Hvis du nå kan lese skriften og gjøre kjent for meg tydningen av den, skal du bli kledd purpur og få gullkjede rundt halsen. Du skal herske som den tredje i kongeriket.” Da svarte Daniel og sa til kongen: ”Gavene dine kan du ha for deg selv, og du kan gi foræringene dine til en annen. Likevel skal jeg lese skriften for kongen og gjøre tydningen kjent for ham. Konge, Den Høyeste Gud ga din far Nebukadnesar et kongerike og storhet, ære og herlighet. Alle folk og folkestammer med alle tungemål skalv på grunn av den storheten Han ga ham, og de fryktet for ham. Hvem han ville, drepte han. Hvem han ville, lot han leve. Hvem han ville, opphøyet han. Og hvem han ville, fornedret han. Men da han ble opphøyet i sitt eget hjerte og hans ånd ble forherdet i overmot, ble han avsatt fra sin kongetrone, og de tok hans ære fra ham. Så ble han drevet bort fra menneskenes barn. Hans hjerte ble gjort likt et dyrehjerte, og hans bolig var blant de ville eslene. De lot ham ete gress som oksene, og kroppen hans ble vætet med doggen fra himmelen, helt til han innså at det er Den Høyeste Gud som hersker i menneskenes rike, og Han setter over det den Han vil. Men du, hans sønn Belsasar, har ikke ydmyket ditt hjerte, selv om du visste alt dette. Du har opphøyet deg selv mot Himmelens Herre. Karene fra Hans hus har de satt fram for deg, og du og dine stormenn, dine hustruer, og dine medhustruer, har drukket vin av dem. Du har prist gudene av sølv og gull, bronse og jern, tre og stein, de som verken ser eller hører eller forstår noen ting. Den Gud som holder din livsånde i Sin hånd og som råder over alle dine veier, Ham har du ikke æret. Derfor ble denne håndflaten rakt ut fra Ham, og denne innskriften ble skrevet. Dette er innskriften som ble skrevet: MENE, MENE, TEKEL, UFARSIN. Dette er tydningen av hvert ord. MENE: Gud har telt ditt rike og avsluttet det. TEKEL: Du er veid på skålvekt og funnet for lett. PERES: Ditt rike er delt og gitt til mederne og perserne”. Da ga Belsasar en befaling, og de kledde Daniel i purpur og hengte et gullkjede rundt halsen hans. Så ropte de ut en kunngjøring om ham, at han skulle herske som den tredje i kongeriket. Samme natt ble Belsasar, kaldeernes konge, drept.
Kapittel 6
Mederen Dareios tok imot kongeriket. Han var sekstito år gammel. Dareios fant det rett å sette ett hundre og tjue satraper over kongeriket. De skulle holde til over hele kongeriket. Over disse satte han tre riksråder, den ene av dem var Daniel. Dette ble gjort slik at satrapene skulle avlegge regnskap for dem, så kongen ikke skulle lide noe tap. Daniel utmerket seg blant riksrådene og satrapene, fordi det var en enestående ånd i ham. Kongen planla å sette ham over hele kongeriket. Derfor forsøkte riksrådene og satrapene å finne noe de kunne anklage Daniel for, noe som angikk kongeriket. Men de kunne ikke finne noe å anklage ham for eller noen urett, for han var trofast. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller noen urett hos ham. Da sa disse mennene: ”Vi kommer ikke til å finne noe å anklage Daniel for, hvis ikke vi finner noe mot ham som gjelder hans Guds lov.” Riksrådene og satrapene samlet seg derfor hos kongen og sa dette til ham: ”Kong Dareios, må du leve evig! Alle riksrådene i kongeriket, stattholderne og satrapene, rådgiverne og landshøvdingene har rådslått sammen: Kongen bør fastsette en befaling og la en forordning tre i kraft. Hver den som de nærmeste tretti dagene bærer fram en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i løvehulen. Nå, konge, må du fastsette forordningen og undertegne skrivet, så det ikke kan forandres igjen, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjøres ugyldig.” Etter dette undertegnet kong Dareios den skrevne forordningen. Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg ned på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste framfor sin Gud, slik han hadde gjort også før dette. Så samlet disse mennene seg og kom og fant Daniel mens han påkalte og ba om nåde framfor sin Gud. Så gikk de fram for kongen og talte om kongens forordning: ”Har du ikke undertegnet en forordning om at hvert menneske som de nærmeste tretti dagene bærer fram en bønn til noen annen gud eller noe menneske foruten deg, konge, skal kastes i løvehulen?” Kongen svarte og sa: ”Dette står fast, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjøres ugyldig.” Da svarte de og sa framfor kongen: ”Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, tar ikke hensyn til deg, konge, eller til den forordningen du har undertegnet. Men tre ganger om dagen bærer han fram sin bønn.” Da kongen hørte disse ordene, ble han dypt bedrøvet over seg selv, og i sitt hjerte tenkte han på Daniel, på hvordan han kunne utfri ham. Helt til solen gikk ned, strevde han for å få utfridd ham. Da samlet disse mennene seg framfor kongen, og de sa til kongen: ”Du må vite, konge, at medernes og persernes lov er slik at ikke noen forordning eller befaling som kongen har fastsatt, kan forandres.” Dermed ga kongen befalingen, og de kom med Daniel og kastet ham i løvehulen. Men kongen tok til orde og sa til Daniel: ”Din Gud, Han som du stadig tjener, må Han utfri deg!” Så ble det hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, så det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres. Så gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten. Ingen kvinner ble ført inn til ham. Han mistet også søvnen. Tidlig om morgenen, ved daggry, sto kongen opp og gikk straks til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han til Daniel med lidelse i stemmen. Kongen talte og sa til Daniel: ”Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, Han som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?” Da sa Daniel til kongen: ”Kongen leve evig! Min Gud sendte Sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig for Ham. Heller ikke mot deg har jeg gjort noe galt, konge.” Da gledet kongen seg meget over ham. Og han befalte at de skulle ta Daniel opp fra hulen. Så ble Daniel tatt opp fra hulen, og det ble ikke funnet noen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud. Kongen ga en befaling, og de kom fram med de mennene som hadde anklaget Daniel. Så kastet de dem i løvehulen, både dem, deres barn og deres hustruer. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene hadde tatt tak i dem og knust alle beina deres. Da skrev kong Dareios: Til alle folk og folkestammer med alle tungemål, og som bor over hele jorden. Må deres fred være stor! Jeg utsteder en befaling om at i hvert myndighetsområde av mitt kongerike skal alle skjelve og frykte for Daniels Gud. For Han er Den levende Gud, og Han står fast til evig tid. Hans rike er det som ikke kan ødelegges, Hans herredømme varer helt til enden. Han frelser og utfrir, Han gjør tegn og undere i Himmelen og på jorden. Han har frelst Daniel fra løvenes makt. Så hadde Daniel framgang i Dareios’ regjeringstid og i perseren Kyros’ regjeringstid.
Kapittel 7
I babylonerkongen Belsasars første regjeringsår, hadde Daniel en drøm og fikk se syner som fór gjennom hodet hans mens han lå i sengen. Siden skrev han ned drømmen og fortalte hovedinnholdet av den. Daniel tok til orde og sa: Jeg så i mitt nattlige syn, og se, himmelens fire vinder pisket opp Det Store Havet. Fire store dyr kom opp fra havet, hvert av dem forskjellig fra de andre. Det første var som en løve og hadde ørnevinger. Jeg så på det til vingene ble revet av det. Det ble løftet opp fra jorden og satt ned til å stå på to bein, som et menneske. Og det ble gitt et menneskehjerte. Og se, et annet dyr, det andre, lignet en bjørn. Det ble reist opp på den ene siden og hadde tre ribbein i munnen mellom tennene. Og det var hva de sa til det: ”Stå opp, et mye kjøtt!” Etter dette så jeg, og se, det var et annet. Det var som en leopard og hadde fire fuglevinger på ryggen. Dyret hadde også fire hoder, og det ble gitt makt. Etter dette så jeg syner om natten, og se, det var et fjerde dyr, fryktinngytende og forferdelig, umåtelig sterkt. Det hadde store jerntenner. Det fortærte, knuste og trampet ned resten med føttene. Det var forskjellig fra alle de dyrene som hadde vært før det, og det hadde ti horn. Jeg la nøye merke til hornene, og se, det var enda et horn, et lite et, som kom opp mellom dem. Tre av de første hornene ble rykket opp for å slippe dette fram. Og se, på dette hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord. Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte Seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen sto framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet. Jeg fortsatte å se på grunn av de store ordene som hornet talte. Jeg fortsatte å se til dyret ble drept, og kroppen ble ødelagt og gitt over til den brennende ilden. De andre dyrene ble så fratatt deres herredømme. Den levetiden som mer ble gitt dem, var tid og stund. Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham. Så ble det gitt Ham herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tungemål skulle tjene Ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og Hans rike er det som ikke skal ødelegges. Jeg, Daniel, ble urolig i min ånd i mitt indre, og synene som fór igjennom hodet mitt, gjorde meg redd. Jeg nærmet meg en av dem som sto ved siden av, og spurte ham om den sanne meningen med alt dette. Han svarte meg og gjorde kjent for meg tydningen av det: Disse store dyrene som det er fire av, er fire konger som oppstår fra jorden. Men Den Høyestes hellige, de skal motta riket og ta det i eie for alltid, ja, i evigheters evighet.” Da ville jeg få kjennskap til den sanne meningen med det fjerde dyret. Det var forskjellig fra alle de andre, det var så uvanlig fryktinngytende, med jerntenner og bronsenegler. Det fortærte, knuste og trampet ned resten med føttene. Jeg ville også få kjennskap til den sanne meningen med de ti hornene det hadde på hodet, og om det andre hornet, det som kom opp så de tre falt av for å slippe det fram. Det var det hornet som hadde øyne og en munn som talte store ord, og det så større ut enn de andre. Jeg fortsatte å se, og det samme hornet gikk til krig mot de hellige og fikk overmakten over dem, helt til Den gamle av dager kom. Det ble avsagt dom for Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie. Dette sa han: ”Det fjerde dyret skal være et fjerde rike på jorden, et som skal være forskjellig fra alle andre riker. Det skal fortære hele jorden, trampe den ned og knuse den. De ti hornene er ti konger som skal oppstå fra dette riket. Og en annen skal oppstå etter dem. Han skal være forskjellig fra de første, og han skal tvinge under seg tre konger. Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid. Men retten skal bli satt, og de skal ta bort hans herredømme, for å ødelegge og utslette det for all tid. Deretter skal riket og herredømmet, og storheten til rikene under himmelen, bli gitt til folket, Den Høyestes hellige. Hans rike er et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde Ham.” Dette er slutten på budskapet. Jeg, Daniel, ble meget redd av tankene mine, og jeg ble fordreid i ansiktet. Men jeg bevarte ordet i mitt hjerte.
Kapittel 8
I det tredje året av kong Belsasars regjeringstid viste det seg et syn for meg, for meg, Daniel. Det kom etter det som viste seg for meg den første gangen. Jeg så i synet, og mens jeg så, skjedde det at jeg var i Susa, borgen, som er i provinsen Elam. I synet så jeg at jeg var ved elven Ulai. Da løftet jeg blikket og så, og se, ved siden av elven sto det en vær med to horn. De to hornene var lange. Men det ene var lengre enn det andre, og det lengste kom sist opp. Jeg så at væren stanget mot vest, nord og sør, så ikke noe dyr kunne stå imot ham. Det var heller ikke noen som kunne utfri fra hans hånd, men han gjorde det han selv ville, og ble stor. Mens jeg tenkte på dette, kom det plutselig en geitebukk fra vest. Den fór over hele jorden uten å berøre jorden. Bukken hadde et veldig horn mellom øynene. Så kom han bort til væren som hadde de to hornene, den væren jeg hadde sett stå ved siden av elven. Bukken sprang mot ham med harmdirrende kraft. Jeg så at han nærmet seg væren. Han ble drevet av raseri mot ham, slo til mot væren og brøt av de to hornene hans. Væren hadde ikke kraft til å stå imot ham, men bukken kastet ham ned på jorden og trampet på ham. Det var ingen som kunne utfri væren fra hans makt. Geitebukken ble meget stor. Men da han var blitt sterk, ble det store hornet brukket av. I stedet kom det opp fire veldige horn som vendte seg mot himmelens fire vinder. Ut fra et av dem kom det et lite horn som vokste seg umåtelig stort mot sør, mot øst og mot Det herlige landet. Det vokste helt opp til Himmelens hærskare. Det kastet noen av hærskaren og noen av stjernene ned på jorden og trampet på dem. Han opphøyet seg til og med så høyt som hærskarenes Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned. På grunn av overtredelsen ble en hærskare overgitt sammen med det stadige offeret. Han kastet sannheten ned til jorden. I det han gjorde, hadde han framgang. Da hørte jeg en som var hellig, tale. En annen som var hellig, sa til ham som talte: ”Hvor lenge gjelder synet om det stadige offeret og den ødeleggende overtredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned?” Han sa til meg: ”I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort.” Da jeg, Daniel, hadde sett synet og gransket det for å forstå det, se, da sto det plutselig foran meg en som så ut som en mann. Jeg hørte en menneskerøst fra Ulai. Han ropte og sa: ”Gabriel, la ham forstå synet!” Han kom like ved der jeg sto, og da han kom dit, ble jeg skremt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: ”Du må forstå, menneskesønn, at synet viser til endetiden.” Mens han talte til meg, lå jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg og reiste meg opp så jeg sto. Han sa: ”Se, jeg gjør kjent for deg hva som skal skje i den siste vredens tid. For det viser til den fastsatte endens tid. Væren som du så, som har de to hornene, det er kongene i Media og Persia. Den ragget geitebukken er Grekenlands konge. Det store hornet mellom øynene på den er den første kongen. Når dette ble brukket av og fire andre sto opp i stedet for det, betyr det at fire riker skal oppstå ut fra dette folkeslaget, men ikke ha den samme makten. I den siste tiden av deres riker, når overtrederne har nådd sitt fulle mål, da skal det oppstå en konge med et hardt ansikt, som er dyktig i bedrag. Han skal få stor makt, men ikke ved sin egen makt. Han skal fare fram med forunderlig ødeleggelse, og han skal ha framgang i det han gjør. Han skal ødelegge mektige og de helliges folk. Ved sin list skal han få svik til å lykkes under sitt styre. Han skal opphøye seg i sitt hjerte. Han skal ødelegge mange i deres trygghet. Han skal til og med reise seg mot fyrstenes Fyrste. Men han skal bli knust uten hjelp av menneskehånd. Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer.” Jeg, Daniel, ble syk i dagevis. Deretter sto jeg opp og tok meg av kongens gjøremål. Jeg var forskrekket på grunn av synet, men det var ingen som forsto det.
Kapittel 9
Det var i det første regjeringsåret til Dareios’, Ahasverus’ sønn, han som var av medernes ætt og som var gjort til konge over kaldeernes kongerike. I det første året av hans regjeringstid forsto jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på de årene som Herrens ord til profeten Jeremia hadde omtalt. Han ville la det gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg var kledd i sekkestrie og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: ”Å, Herre, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og bevarer miskunnheten mot dem som elsker Deg, og mot dem som holder Dine bud, vi har syndet og gjort misgjerning, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer. Vi har hørt på Dine tjenere, profetene. De talte i Ditt navn til våre konger og våre fyrster, til våre fedre og alt folk i landet. Deg, Herre, tilhører rettferdigheten, men oss tilhører vårt ansikts skam. Slik det er på denne dag med oss, Judas menn som bor i Jerusalem og hele Israel, både de som er nær og de som er langt borte i alle de landene Du har drevet dem bort til, på grunn av den troløsheten de har vist mot Deg. Å, Herre, oss tilhører vårt ansikts skam, både våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot Deg. Barmhjertigheten og tilgivelsen tilhører Herren vår Gud. For vi gjorde opprør mot Ham. Vi hørte ikke på Herren vår Guds røst, så vi vandret etter Hans lover, dem Han ga oss ved Sine tjenere, profetene. Ja, hele Israel har overtrådt Din lov, og de har veket av så de ikke hørte på Din røst. Derfor er forbannelsen og eden som det er skrevet om i loven til Moses, Guds tjener, blitt utøst over oss, fordi vi har syndet mot Ham. Han har stadfestet Sine ord mot Han som talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å føre denne store ulykken over oss. For overalt under Himmelen har det aldri blitt gjort noe slikt som det er gjort i Jerusalem. Etter det som er skrevet i loven til Moses, er hele denne ulykken kommet over oss. Likevel kom vi ikke fram med vår bønn for Herren vår Guds åsyn, og vi vendte ikke om fra våre misgjerninger så vi kunne forstå Din sannhet. Derfor hadde Herren ulykken stadig for øye og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerningene Han gjør. Men vi hørte ikke på Hans røst. Og nå, Herre vår Gud, Du som førte Ditt folk ut av landet Egypt med mektig hånd, og som gjorde Deg et navn, slik det er i dag. Vi har syndet, vi har vært ugudelige. Herre, for all Din rettferdighets skyld: La Din vrede og Din harme vende bort fra Din stad Jerusalem, Ditt hellige berg. For på grunn av våre synder og på grunn av våre fedres misgjerninger er Jerusalem og Ditt folk blitt til hån for alle som er rundt oss. Derfor, vår Gud, hør nå Din tjeners bønnerop og hans bønner om nåde. La Ditt ansikt lyse over Din ødelagte helligdom, for Herrens skyld! Min Gud, bøy Ditt øre og hør! Åpne Dine øyne og se hvordan vi er ødelagt, og staden som er kalt ved Ditt navn. For det er ikke på grunn av vår egen rettferdighet vi kommer fram med våre bønner om nåde for Ditt åsyn, men på grunn av Din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, hør og grip inn! Vær ikke sen for Din egen skyld, Du min Gud, for Din stad og Ditt folk er kalt med Ditt navn.” Mens jeg ennå talte, ba og bekjente min synd og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn om nåde for Herren min Guds åsyn, for min Guds hellige berg, ja, mens jeg ennå talte i bønnen, se, da kom den mannen, Gabriel, han som jeg hadde sett i synet i begynnelsen. Han fløy raskt og rørte ved meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han lærte meg, talte med meg og sa: ”Daniel, jeg har nå kommet for å lære deg å forstå. Da du begynte med dine bønner om nåde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for å forklare det for deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet og forstå synet: Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det Aller Helligste. Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. Gaten og vollgraven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel. Etter de seksito ukene skal Messias bli utryddet. Ingenting skal han ha. Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden og helligdommen. Slutten på det skal komme med en flom. Inntil enden skal det være krig, ødeleggelser er fast bestemt. Han skal stadfeste en pakt med de mange i én uke. Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer. På styggedommens ving skal det komme en som ødelegger. Det skal vare inntil den fastsatte enden skal bli utøst over den som ødelegger.”
Kapittel 10
I det tredje regjeringsåret til Kyros, Persias konge, ble et ord åpenbart for Daniel, han som var kalt med navnet Beltsasar. Ordet er sant, og det taler om en stor krig. Han forsto ordet, og han fikk forstand på synet. I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre hele uker. Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før tre hele uker var gått. På den tjuefjerde dagen i den første måneden, mens jeg var ved bredden av den store elven, Hiddekel, løftet jeg blikket og så, og se, der sto det en mann kledd i linklær. Han hadde et gullbelte fra Ufas spent rundt livet. Legemet hans var som beryll, ansiktet hans var som lyn, øynene hans som flammende fakler, armene og beina så ut som blankpusset bronse, og lyden av ordene hans var som lyden av en folkeskare. Bare jeg, Daniel, så synet. De mennene som var samme med meg, så ikke synet. Men det falt stor frykt over dem, så de flyktet av sted for å gjemme seg. Derfor ble jeg alene igjen. Da jeg så dette store synet, hadde jeg ingen styrke igjen. For min livskraft ble helt ødelagt, og jeg hadde ingen styrke igjen. Men jeg hørte lyden av hans ord. Mens jeg hørte lyden av hans ord, lå jeg på mitt ansikt i dyp søvn, med ansiktet mot jorden. Se, en hånd rørte ved meg. Den fikk meg skjelvende opp på mine knær og på håndflatene. Han sa til meg: ”Daniel, du høyt elskede mann, legg vinn på å forstå de ordene som jeg taler til deg. Stå opp, for jeg er sendt til deg.” Mens han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. Så sa han til meg: ”Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du overga ditt hjerte til å forstå og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Jeg har kommet på grunn av dine ord. Men fyrsten over Persias kongerike sto meg imot i tjueen dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der alene med Persias konger. Jeg har kommet for å la deg forstå det som skal hende med ditt folk i de siste dager, for synet peker mot dager som ennå skal komme.” Da han hadde talt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs. Se, en som lignet menneskenes barn rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte, og jeg sa til ham som sto foran meg: ”Min herre, på grunn av synet har smerten overveldet meg, og jeg har ingen styrke igjen. For hvordan kan en slik som jeg, min herres tjener, tale med en slik som deg, min herre? Og jeg, i meg er det ingen styrke igjen, og det er heller ingen livsånde igjen i meg.” Han som lignet et menneske, rørte igjen ved meg og styrket meg. Han sa: ”Frykt ikke, du mann som er så høyt elsket! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær bare sterk!” Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: ”Tal, min herre, for du har styrket meg.” Da sa han: ”Vet du hvorfor jeg har komme til deg? Nå må jeg vende tilbake for å stride med Persias fyrste. Når jeg har dratt ut, skal sannelig fyrsten over Grekenland komme. Men jeg skal fortelle deg hva som er nedskrevet i Sannhetens Bok. Det er ikke én som stiller seg opp for å styrke meg mot disse, foruten Mikael, deres fyrste.
Kapittel 11
I det første regjeringsåret til mederen Dareios sto jeg opp – ja jeg – for å hjelpe og verne ham. Nå skal jeg fortelle deg sannheten: Se, i Persia skal det stå fram tre konger til, og den fjerde skal være langt rikere enn de andre. Ved sin styrke og rikdom skal han egge opp alle mot Grekenlands kongerike. Så skal en mektig konge stå fram. Han skal herske med stort herredømme og gjøre som han selv vil. Når han har stått fram, skal hans rike bryte sammen og bli delt mot himmelens fire vinder. Men det skal ikke gå over til hans egne etterkommere, og herredømmet skal ikke vare slik som da han hersket. For hans rike skal rykkes opp, og det skal gå over til andre enn disse. Kongen fra Sør skal bli sterk. Også en av hans fyrster skal bli sterk. Fyrsten skal få større herredømme enn ham. Hans herredømme skal være et stort herredømme. Etter noen år skal de slutte seg sammen, for en datter av kongen i Sør skal komme til kongen i Nord for å inngå en avtale. Men hun skal ikke få beholde den makten hennes myndighet gir, og hans myndighet skal heller ikke bli stående. Men hun skal overgis sammen med dem som tok henne med dit, sammen med ham som ble far til henne og sammen med ham som styrket henne på den tiden. Men av et skudd fra hennes røtter skal det stå fram en i hans sted. Han skal komme ut mot hæren, gå inn i festningen til kongen i Nord, og han skal gå til angrep på dem og seire. Hans skal også føre bort deres guder, deres støpte bilder og deres kostbare kar av sølv og gull til Egypt. Så skal han holde seg borte fra kongen i Nord i noen år. Han skal komme mot kongeriket til kongen i Sør, men han skal vende tilbake til sitt eget land igjen. Men hans sønner skal egge opp strid og samle meget store hærstyrker. Han skal sannelig komme og skylle over det som en flom og så dra gjennom. Igjen skal han gå til strid helt fram til festningen hans. Kongen i Sør skal bli drevet av raseri og dra ut og stride mot ham, mot kongen i Nord. Han skal mønstre en stor hær. Men hæren skal overgis i hans hånd. Når han har overvunnet hæren, skal hans hjerte bli hovmodig. Han skal felle titusener, men han skal likevel ikke bli sterk. For kongen i Nord skal vende tilbake og mønstre en hær som er større enn den første. Når årene kommer, som hører til tidenes ende, da skal han sannelig dra ut med en stor hær og mye utstyr. I de tider skal mange reise seg mot kongen i Sør. Også voldsmennene i ditt eget folk skal opphøye seg til å oppfylle synet. Men de skal falle. Så skal kongen i Nord komme og kaste opp en voll og innta en befestet by. Styrkene fra Sør skal ikke holde stand. Selv ikke hans utvalgte folk skal ha styrke til å holde stand. Men han som kommer imot ham, skal gjøre som han selv vil, og ingen skal holde stand framfor ham. Han skal stå i Det herlige landet med ødeleggelse i sin hånd. Han skal sette seg fore å komme inn med styrken av hele sitt rike, men han vil gjøre rettferdige avtaler om forlik med ham. Han skal la ham få en kvinne så hun kan ødelegge det. Men hun skal ikke holde stand eller være til hjelp for ham. Etter dette skal han vende ansiktet mot de fjerne kystene, og han skal innta mange. Men en hærfører skal gjøre slutt på spotten fra ham. Han skal la spotten vende seg mot ham igjen. Deretter skal han vende ansiktet mot festningene i sitt eget land. Men han skal snuble og falle og ikke være å finne mer. I hans sted skal det stå fram en som sender en skatteinnkrever for herligheten i riket. Men etter noen få dager blir han knust, men ikke på grunn av vrede og ikke i strid. I hans sted skal det stå fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedømmets ære. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list. Framfor ham skal hærer bli skylt over som av en flom og bli knust. Det samme skal skje med paktens fyrste. Etter at forbundet er inngått med ham, skal han fare svikefullt fram. For han skal komme opp og være sterk med et lite folkeslag. Han skal komme forsiktig inn, til og med inn i de rikeste provinsene. Han skal gjøre slikt som hans fedre ikke har gjort, og heller ikke hans fedres fedre. Han skal spre bytte, rov og rikdommer blant dem. Han skal legge sine onde planer mot festningene, men bare for en tid. Men en stor hær skal han reise sin makt og sitt hjerte mot kongen i Sør. Men kongen i Sør skal også gå til strid med en stor og meget mektig hær. Men han skal ikke holde stand, for de skal legge onde planer mot ham. Ja, de som spiser av hans retter, skal knuse ham. Hans hær skal bli feid bort, og mange skal bli liggende slagne. Begge disse kongene vender sitt hjerte mot å gjøre ondt, og de taler løgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal først komme på den fastsatte tid. Når han vender tilbake til sitt land med stor rikdom, skal hans hjerte sette seg opp imot den hellige pakten. Han skal utføre det og vende tilbake til sitt eget land. På den fastsatte tiden skal han vende tilbake og komme mot Sør. Men utfallet skal ikke være som den første gangen. For skip fra Kittim skal komme imot ham. Derfor skal han miste motet, vende tilbake og gå fram i vrede mot den hellige pakten. Han skal vende tilbake og legge merke til dem som svikter den hellige pakten. Styrker skal mønstres av ham, og de skal vanhellige helligdommens festning. Så skal de avskaffe det stadige offeret, og der skal de sette opp ødeleggelsens styggedom. Dem som forbryter seg mot pakten, skal han gjøre urene med smiger. Men det folket som kjenner sin Gud, skal være sterkt og utføre sin gjerning. De kloke blant folket skal undervise de mange. Men de skal falle ved sverdet og ved ild, ved fangenskap og plyndring i dagevis. Mens de holder på å falle, skal de få litt hjelp. Men mange skal hykle at de slår seg sammen med dem. Noen av de kloke kommer til å falle, for at de skal lutres, renses og gjøres hvite til endetiden. For ennå er ikke den fastsatte tid kommet. Kongen skal gjøre som han selv vil. Han skal opphøye seg og gjøre seg selv større enn enhver gud. Han skal tale forunderlige ord mot gudenes Gud og ha framgang inntil vreden er fullført. For det som er fast bestemt, skal bli gjort. Han bryr seg ikke om den Gud som hans fedre tjente, og han bryr seg heller ikke om kvinners lengsel eller noen annen gud. For han skal gjøre seg selv større enn dem alle. I stedet skal han ære en festningenes gud, en gud som hans fedre ikke kjente. Han skal ære den med gull og sølv, med edelsteiner og fine ting. Slik skal han gå fram mot de sterkeste festninger med en fremmed gud. Den som vedkjenner seg ham, gir han stor ære. Han skal la dem herske over mange, og landet skal fordeles for vinnings skyld. Men i endetiden skal kongen i Sør gå til krig mot ham. Kongen i Nord skal storme imot ham med vogner, hestfolk og mange skip. Han skal komme inn i landene, skylle over dem som en flom og dra gjennom. Han skal også komme inn i Det herlige landet. Mange skal falle, men disse skal slippe unna hans hånd: Edom, Moab og de fremste av Ammons barn. Han skal rekke ut sin hånd mot landene, og landet Egypt skal ikke slippe unna. Han skal få makt over de skjulte skattene av gull og sølv og over alle herlighetene i Egypt. Libyerne og kusjittene skal følge i hans fotspor. Men meldinger fra Øst og fra Nord skal gjøre ham redd. Derfor skal han dra ut i stor harme for å utrydde og ødelegge mange fullstendig. Han skal slå opp teltene til sitt slott mellom havet og det herlige hellige berget. Likevel skal han komme til sin ende, og det er ingen som hjelper ham.
Kapittel 12
På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken. Mange som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. De kloke skal skinne som hvelvingens glans. De som har ført de mange til rettferdighet, skal være lik stjernene for evig og alltid. Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke. Da så jeg, Daniel, og se, der sto to andre, en på denne elvebredden og en på den andre elvebredden. En sa til den mannen som var kledd i linklær og som var over vannet i elven: ”Hvor lenge er det til enden av disse underne?” Da hørte jeg mannen som var kledd i linklær, han som var over vannet i elven. Han løftet høyre og venstre hånd opp mot Himmelen og sverget ved Ham som lever evig, at det skal være om en tid, tider og en halv tid. Når det hellige folkets makt er blitt fullstendig knust, skal alt dette bli fullendt. Jeg hørte, men jeg forsto ikke. Så sa jeg: ”Min herre, hva blir avslutningen på dette?” Han sa: ”Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden. Mange skal bli renset, gjort hvite og lutres, men de ugudelige skal gjøre ugudelighet. Ingen av de ugudelige skal forstå, men de kloke skal forstå. Fra den tiden da det stadige offeret blir avskaffet og ødeleggelsens styggedom settes opp, skal det være ett tusen to hundre og nitti dager. Salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene. Men du, gå nå mot enden! For du skal hvile og oppstå til din arvedel ved dagenes ende.”