Innledning i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Innledning

”Deres unge menn skal ha syner, og deres oldinger ha drømmer …” – Apg 2,17 og Joel 3,1 – slik står denne dobbelte profeti som er gitt oss både hos Joel og Peter, og blir således gjort gjeldende også for vår evangeliske tidsalder. De kristne skal derfor ikke ha noen fordommer mot dette og heller ikke frykte for noen falskhet som kunne snike seg inn ved spiritisme eller andre former for fanatisme, slik at det skulle hindre oss i å ta imot det som Guds Ord har lovet for vår åndelige velferd. I alle slike ting skal man naturligvis ”bedømme åndene” og ”bevise alle ting” som Skriften advarende påbyr.

Nå har vi i mange tilfeller skrevne fortellinger av pålitelige kristne mennesker, som har fått oppleve drømmer eller synske visjoner av den evige verden som er utenom det vanlige. Dette har jo også Skriften forutsagt skal skje.

Først har vi den visjon som presten William Tennent fikk og som er vel kjent. Han var pastor i den presbyterianske kirke i byen Freehold i staten New York i over førti år og levde i det 18. århundre. I 1730, da han var fem og tyve år gammel, døde han. Han hadde dessuten lenge hatt en dårlig helse. Men denne død var bare tilsynelatende. Hans legeme var imidlertid alt lagt på båren, og han var kald og stiv. Men på grunn av noen svake livstegn som bare legen kunne oppdage, ble begravelsen for sikkerhets skyld utsatt fire ganger. Da han kom til seg selv igjen, fortalte William Tennent at et himmelsk vesen hadde tatt ham med til det sted hvor han i mellomtiden hadde oppholdt seg - sammen med en stor hærskare av jublende, forløste ånder, midt i en herlighet som han ikke kunne forklare. Det inntrykk jeg mottok, sa han, er det umulig å tolke for noe dødelig menneske. Jeg kjente en uforklarlig glede - så full av en ukjent herlighet. Og jeg vendte meg til min følgesvenn og ba om å få slutte meg til den lykkelige skare. Men han rørte ved min skulder og sa: "Du må vende tilbake til jorden." Dette var som et sverd gjennom mitt hjerte.

Lik Paulus fremholdt han alltid siden at det var umulig å beskrive de vidunderlige ting han hadde sett.

En annen som også hadde passert dødens port og sett den himmelske herlighet var presten J. B. Finley, som omkring midten av forrige århundre var en velkjent metodistprest i staten Ohio. Han offentliggjorde en beretning om sitt himmelske syn i en bok han skrev om sitt liv. Sommeren 1848 ble han plutselig syk med høy feber. Det gikk fort nedover med han inntil man trodde hans liv var slutt. I den syvende natt, sier han, da det siste glimt av håp var borte, kom det et himmelsk vesen inn i mitt værelse. Skikkelsen gled bort til meg og sa i de mildeste og mest sølvrene toner, som klang lik den skjønneste musikk for mitt øre:

 

-Jeg er kommet for å føre deg til et annet liv og et annet sted.

 

Og like etter ble jeg løftet opp, og ømt båret av denne skytsengel, svevde jeg fritt i rommet. Snart var jorden ute av syne og rundt oss på alle sider var verdener av lys og herlighet. Videre - stadig videre, fra verdener til lysende verdener langt borte fløy vi med tankens hurtighet. Til slutt nådde vi Paradisets porter. Å de vidunderligste omgivelser som åpnet seg for mitt blikk, da smaragdportene - brede og høye - vek tilbake på sine gullhengsler. Men ingen ord formår å beskrive hva jeg så, da skjellene falt fra mine øyne, og allikevel er dette syn uutslettelig bevart i mitt hjerte...

 

Mens jeg i henrykkelse og glede stirret på dette syn, kom en engleskare til syne, svevende i den rene eter og for forbi i den største travelhet. Jeg spurte den engel som ledet meg hvem de var og hva slags oppgave de hadde, og han svarte:

 

-Det er engler som er sendt avsted til jorden hvor du kommer ifra - i barmhjertighetens tjeneste.

 

Jeg kunne høre de mest henrivende toner alle steder rundt meg, men der var ingen å se uten min skytsengel. Til sist sa jeg:

 

-Vil det bli mulig for meg å få se noen av dem som er gjort fullkommen i herlighet?

 

Nettopp da kom tre skikkelser til syne - en mann, en kvinne og et barn, og han beskriver dem i storslagne ordelag. Men da han visste at han måtte vende tilbake til sitt jordiske legeme, forsøkte han å ta barnet inn til seg for å føre det tilbake med seg som en åpenbaring for gråtende mødre på jorden. Men barnet vek bare fra ham og sang med himlens egne toner: "Ære være Ham som har elsket meg og renset meg fra synd i sitt eget blod. Han være æret nå og i evighet."

 

Det neste han så var klar over, var at han befant seg i sin egen stue, og at han brøt ut i høye fryderop. Han sprang opp fra sengen, og det viste seg nå at han var helbredet i samme stund - på samme måte som den lamme mann foran templets herlige port. Overveldet av det guddommelige han hadde sett og følt, kunne han ikke holde opp med å prise Gud.

 

Den neste søndag var han til stede ved et stort leirmøte og der fortalte han de tusen som hadde møtt fram hva Gud hadde gjort for ham. Presten Adams i den samme menighet som også var til stede ved dette møte, sa at det var slik kraft i Finley's vitnesbyrd den dag, at ikke mindre enn fem hundre syndere ropte til Gud om nåde - mens de troende jublet høyt av fryd.

Men det syn som Marietta Davis hadde, synes å være langt mer omfattende og underbart enn noe annet som ennå er kjent. En beskrivelse av dette syn ble offentliggjort ved det 19. århundreskifte i en bok som het ”Bilder fra den andre siden av graven”, og mange sterke vitnesbyrd ble gitt om den. Blant annet uttalte presten Geo. Weller, en av de første baptistprester i Kentucky:

-Fullt ut stoler jeg på denne boks renhet og helt kristelige ånd med dens sunne teologi. Stilens renhet og innholdets rikdom er ikke overgått av noe annet verk som jeg har lest. Jeg skulle ønske at den var i hvert hjem og ble lest i hver skole og søndagsskole i landet. Vantroen vil få liten innflytelse der hvor den blir lest.

En annen prest, Rubin Miller, metodistkirken i Springfield, Ohio, uttalte:

-Jeg har ikke ord som på noen måte kan tolke de følelser som våkner i sjelen når en leser denne fortelling. Det ligger meg meget på hjertet at den blir spredt så mye som mulig i alle land.

Etter at de hadde lest fortellingen skrev moren til den unge kvinne og to søstre til presten J.L. Scott, som var hennes sogneprest, og til hvem fortellingen ble diktert:

”Den er helt riktig gjengitt, dog har De visstnok utelatt mye.”

E. Hull, som var Marietta Davis’ doktor sa:

-Jeg kan bevitne at fortellingen er helt pålitelig og i overensstemmelse med hva jeg hørte henne fortelle, før hun døde.

Og presten Scott sier selv:

-Jeg har ikke tillatt meg å forandre noe i den måten som hun fortalte sitt syn. Og så vidt mulig har jeg bare brukt hennes egne ord.

Fortellingen er også av en så absolutt høyere natur, at ingen menneskelig evne hadde kunnet frembringe den uten guddommelig hjelp. Hele planen eller systemet i den er fullkommen. Den danner et fullstendig hele i seg selv og er fullt ut i overensstemmelse med Skriften. For den åndelige leser, som omhyggelig studerer denne fortellings faste og sikkert skrevne innhold, vil den anbefale seg selv. Og leser en den flere ganger vil interessen forsterkes og utbyttet bli enda større.

Kilde: Davis, Marietta. Livet etter døden. Ni døgn borte fra legemet. Elnesvågen: Shalom Forlag.