Obligatorisk trosopplæring i kristendom i Norge ca. 1000-1536

Obligatorisk trosopplæring i kristendom

i Norge ca. 1000-1536


Einar Høigård & Herman Ruge skriver i sin bok ”Den norske skoles historie” at obligatorisk opplæring i kristendom har foregått i Norge i om lag tusen år. Kristendommen ga menneskelivet ny indre mening gjennom bevisstgjøringen om at hver enkelt hadde en udødelig sjel som trengte frelse.

Som en følge av dette endret undervisnings- og oppdragelsesidealene seg i det norske samfunn. På samme måte som tidligere tilegnet barna seg de kunnskaper og ferdigheter de trengte som voksne ved å delta i arbeidslivet.

For den troende kristne var det imidlertid ikke tilstrekkelig å lære barna opp til å greie seg i livet. Skulle barnas sjel bli frelst, måtte de høytidelig tas opp i den kristne kirke og overholde de bestemmelser kirken hadde fastsatt for et kristent menneskes livsførsel. I denne sammenheng var det en forutsetning at barna tilegnet seg det grunnleggende i den kristne tro. Overgangen til kristendom innebar både en ny moral og en ny tro.

Denne tro og moral var knyttet til Bibelen og dermed brakte kristendommen med seg en åndskultur som var basert på ferdigheter i lesing og skriving. På grunnlag av dette fikk kristendommen omfattende pedagogiske konsekvenser, og det var kirken som fikk i oppgave å introdusere og opprettholde den nye lære. Da det var geistlighetens innsats alt sto og falt på, ble det lagt stor vekt på å lære opp unge gutter til prestegjerningen.

En ung gutt som var elev hos en prest, ble kalt ”prestling”. Dersom man med pedagogisk virksomhet forstår de eldres forsøk på å oppdra og undervise barn og unge, er kirken i middelalderen bortsett fra ”prestlingordningen” kun en indirekte pedagogisk faktor. Selv om det ikke fantes noe organisert skoletilbud, var det likevel krav om opplæring fra myndighetenes side ved at kirken påla foreldrene og fadderne å undervise og oppdra barna til å bli gode kristne.

Kirkeretten påla foreldrene å døpe sine nyfødte barn. Dåpen ble sett på som nødvendig for å bli frelst. I nødstilfeller kunne også lekfolk døpe for å hindre mennesker i å dø uten å være døpt. Alle over 15 år måtte derfor kunne dåpsformularen og vite hvordan man skulle gå frem ved barnedåp. Fadderne ble i dåpen barnets åndelige foreldre og hadde sammen med barnets mor og far ansvaret for at barnet lærte de kristne grunnsannheter som var trosbekjennelsen (Credo), Fadervår (Pater noster) og senere også en bønn til jomfru Maria (Ave Maria).

Latin var språket som ble ført i kirken og barna skulle helst være i stand til å følge med i den latinske tekst når ordene ble sagt frem under gudstjenesten i kirken. Antakelig ble trosbekjennelsen, Fadervår og Mariaverset lært og forklart på norsk slik at barna forsto innholdet i ordene.

Hvor langt barna nådde i kristen kunnskap og forståelse, var i stor grad avhengig av hvor mye foreldrene og fadderne kunne. Straff i form av bot skulle ilegges den som i en alder av 15 år ikke kunne trosbekjennelsen, Fadervår og Mariabønnen.

Fermingen (konfirmasjonen) var en stadfestelse av dåpen og hadde til hensikt å styrke de unge i troen og gi dem kraft til å stå imot det onde. Konfirmasjonen ble utført av biskopen og fant som regel sted før barna var 12 år. Den eldste kristenrett påla alle over 12 år å overholde fastetidene. I middelalderen var det langt flere prester i forhold til folketallet enn i vår tid. Videre grep kirkens seremonier og påbud i stor grad inn i samfunnslivet. Som et resultat av disse forholdene, mener Høigård & Ruge (1963) at det er sannsynlig at kristendommen til en viss grad påvirket de unges livsførsel.

For de fleste hadde skriftemålet trolig større betydning enn foreldrenes og faddernes kristendomsopplæring. Mot slutten av middelalderen ble det også vanlig å lære de ti bud. Dette førte til en skjerpet moraloppfatning da budene i større grad enn den gamle barnelærdom viste hva som ble regnet for å være godt og ondt.

Statsmakten ble gradvis styrket mot slutten av middelalderen, og dette resulterte i at det enkelte menneske eller den enkelte menneskegruppe (ættene), ikke lenger kunne oppføre seg som de ville mot hverandre, noe som var vanlig i vikingtiden. Den styrkede statsmakten satte etter hvert strengere krav til befolkningen, blant annet på det religiøse området (Høigård & Ruge, 1963).

 

Norge blir underlagt Danmark

Elevene i middelalderens katedralskoler utgjorde ikke bare gutter som skulle bli prester, men også andre som trengte boklige kunnskaper i sitt fremtidige virke. Den første elev vi kjenner navnet på i en norsk katedralskole er ikke en gutt som senere skulle bli prest, men en kongssønn. I 1217 gikk Håkon Håkonsson, ifølge sagaen, på skole i Nidaros. Vi kjenner også navnene på andre elever som ikke skulle bli prester, men være med og styre landet. Da Norge kom i union med Danmark fra 1319, førte dette til en kulturell stagnasjon i Norge. Unionspolitikken fra 1319 førte nemlig med seg at stadig flere utlendinger, særlig dansker, fikk administrative stillinger i Norge. Dette førte til mindre behov i Norge enn i andre land for verdslig undervisning. I den tiden da landet hadde en egen konge, utgikk det fra ham og hans nærmeste medarbeidere en impuls til litterær produksjon, som også var betydningsfull for undervisningsarbeidet i landet. Kongespeilet fra midten av det 13. århundre er et godt eksempel på dette. I en tekst om en samtale mellom far og sønn, blir det gitt undervisning i riktig oppførsel på handelsferder og ved kongens hird.

Teksten i Kongespeilet bærer preg av dypt kristelig alvor. Den som frykter og elsker Gud framfor alle ting, har ifølge Kongespeilet tilegnet seg fundamentet for all videre opplæring, og dersom han lærer og følger dette grunnsyn, vil han verken mangle sann visdom eller andre gode ting.

Karakteristisk for det pedagogiske grunnsyn hos Kongespeilets forfatter, er at en aldri må la en anledning til å lære gå fra seg på grunn av at de som tilegner seg boklig kunnskap, har mer skjønnsomhet enn andre. Mannevett og nyttige kunnskaper blir betraktet som mer verdifullt enn en stor formue i arv. Kongespeilet har fått status som et monument i forhold til den pedagogiske interesse i Norge under kongene av Sverre-ætten (ibid).

 

Kongespeilet gjentar dermed i tråd med den generelle oppfatningen i middelalderen at gudsfrykt er den mest sentrale egenskapen for å få et godt liv samt at gudsfrykt er grunnlaget for visdom og kunnskap. På den ene side stagnerte den kulturelle utviklingen i Norge da landet ble underlagt Danmark i 1319. På den andre siden ble den kirkelige og politiske forbindelsen mellom de to landområdene styrket.

 

Kilde: Høigård, Einar & Ruge, Herman. (1963). Den norske skoles historie. Oslo: Cappelen.