Torsdag 12 Desember
Fortsettelse av "Fortrolige råd" (kapittel 3, 11 og 12)
Fra ”Fortrolige råd” (1300-tallet)
Den ukjente engelske forfatteren skriver:
Kapittel 3
”Følg det råd og den lære som Salomo ga da han sa til sin sønn: Honora Dominum de tua substantia et de primiciis frugum tuarum da pauperibus, et inplebuntur horrea tua saturitate et vino torcularia redundabunt, ”Gi Herren ære med det du eier, med førstegrøden av hele din avling. Da skal din matbod rikelig fylles, dine pressekummer flyte over av most” [Ordsp 3,9-10]. Dette er nøyaktig de ord Salomo sa til sin sønn; men for at du skal forstå dem i ånden slik han ville at de skulle forstås, sier jeg deg herved på hans vegne:
Du min åndelige venn i Gud, sørg for at du legger vekk alle nysgjerrige funderinger med dine naturlige sanser, og at du fullt og helt tilber Gud med hele ditt vesen. Gi ham rett og slett ditt eget jeg, alt hva du er og slik som du er. Men gjør dette i sin alminnelighet, og ikke særskilt – det vil si uten noen særskilte tanker omkring hva du er. Da vil ikke synet ditt bli uklart eller tanken din skitnet til, og din forening med Gud gjennom åndens renhet vil ikke bli svekket. Det heter at du skal gi ”førstegrøden av hele din avling” til de fattige, det vil si dine første åndelige og legemlige egenskaper, de du har vokst opp med fra det øyeblikk du ble skapt og frem til denne dag.
Alle de naturlige evner og nådegaver som Gud har gitt deg, kaller jeg din ”grøde”, og med den er det meningen at du skal fostre og livnære dine kjødelige og åndelige brødre og søstre, på samme måte som du gjør med deg selv. Den første av disse gavene kaller jeg ”førstegrøden”. Den første gaven for alle skapninger er rett og slett det å være til. For selv om det er slik at dine egenskaper er uløselig knyttet til ditt vesen, er de likevel avhengig av at du er til. Derfor kan dette virkelig kalles den første av dine gaver, og det at du er til, er din ”førstegrøde”. Hvis du ser grundig etter hvordan du med hjertet betrakter de kompliserte egenskaper og utmerkede kvaliteter som henger sammen med det å være et menneske, den edleste av alle skapninger, vil du uten unntak finne at uansett hvordan du ser på det, vil det første og grunnleggende punktet være din blotte eksistens. Det er som om du sier til deg selv, hver gang du gjennom dine betraktninger vekker din kjærlighet og lovprisning av Vårherre – han som ikke bare ga deg livet, men et så rikt liv som dine egenskaper bærer vitne om: ”Jeg er til, og jeg ser og føler at jeg er til; og ikke bare er jeg til, men jeg er sånn og sånn, og så videre.” På denne måten kan du ramse opp alle de egenskaper som gjør deg til den du er. Deretter kan du oppsummere det hele ved å si: ”Det som jeg er, og hvordan jeg er, både kjødelig og åndelig, har jeg fått fra deg, Herre. Det er du selv. Jeg overgir det hele til deg, først og fremst for å prise deg, men også for å hjelpe mine medkristne og meg selv.” Slik kan du se at først av alt, før noen annen betraktning, er den grunnleggende, enkle kjensgjerning at du vet at du er til. Derfor er det bare din blotte eksistens som er din førstegrøde.
Men selv om dette er din førstegrøde, og alt annet avhenger av den, har det ingen hensikt på dette tidspunkt å knytte dine betraktninger om den til noen spesielle egenskaper ved det jeg kaller din grøde, og som du tidligere har brukt krefter på. Det er tilstrekkelig at du helhjertet tilber Gud og overgir til ham din eksistens, som er din førstegrøde, i en endeløs oppofrende lovprisning, for din egen skyld og for alle andre, slik nestekjærligheten krever. Gjør dette uten hensyn til noen spesielle betraktninger som måtte springe ut av den kjensgjerning at du eller noen annen er til, selv om du derved mener å bøte på nøden, eller bidra til velferd, eller lette veien mot fullkommenhet for deg selv eller for noen annen. La dette være, for i dette tilfellet hjelper det virkelig ikke. For å bøte på nød og oppnå velferd og fullkommenhet, med rent sinn, hos deg selv eller andre, hjelper det bedre med en slik blind, generell betraktning enn noen spesiell betraktning som noe menneske kunne ha, uansett hvor hellig den måtte virke.
At dette er sant, kan vi se i Skriften, ved Kristi eget eksempel og gjennom sunn fornuft. Alle mennesker var fortapt gjennom Adam, fordi han falt fra den kjærlighet som bandt ham til Gud. Alle de som gjennom sine gode gjerninger, utført ifølge deres kall, viser at de ønsker frelse; de er frelst og vil bli frelst ene og alene ved Kristi lidelse, han som ga seg selv som det sanneste offer. Hans offer ble gitt til alle, uten tanke på noen særskilte mennesker i dette livet; det er allment og felles for alle. Så ved helt og fullt å ofre seg selv for alles beste, gjør han alt som står i hans makt for å knytte alle mennesker like tett til Gud som han selv er knyttet til ham.
Ingen har større kjærlighet enn den som ofrer seg selv for sine kjødelige og åndelige brødre og søstre. For sjelen er viktigere enn legemet, og på samme måte er det viktigere å knytte sjelen til Gud med den himmelske føde, som er kjærlighet, enn å knytte sjelen til legemet med jordisk føde. Dette siste er i seg selv en god ting, men uten det første vil det aldri bli fullstendig. Begge deler sammen er bedre, men det første alene er det beste. Å knytte sjel og legeme sammen vil aldri i seg selv være verdig til frelse, men den andre sammenknytningen, selv der hvor alt annet svikter, vil ikke bare være verdig til frelse; den vil lede til den største fullkommenhet.
Kapittel 11
Du vil kanskje spørre meg: ”Kan du si meg hvilket eller hvilke tegn som raskt og utvetydig kan vise meg om denne voksende lengselen jeg hver dag føler i bønnen, og den begeistring jeg føler når jeg leser eller hører om dette, virkelig er et kall fra Gud til en spesiell nåde, slik denne boken hevder? Eller er det bare næring og styrking av sjelen slik at den forblir rolig der den er og fortsetter å arbeide for den alminnelige nåden – det som du kaller ”døren” og den ”felles inngangen” for alle kristne?
På dette vil jeg svare så godt jeg kan. Som du ser, setter jeg i denne boken frem to slags bevis som lar deg vurdere ditt kall fra Gud til kontemplasjon, det ene inni deg, det andre utenfor. Slik jeg ser det, er ingen av disse to tilstrekkelig uten det andre, men der hvor begge går sammen og stemmer overens, har du fullstendige bevis, uten mangler.
Det første av disse bevisene, det indre, er den voksende lengselen som du føler i din daglige bønn. Om denne lengselen skal du vite dette: Selv om lengselen er sjelens verk og derfor er ”blind” i seg selv – for lengsel er for sjelen som det å berøre noe eller som det å gå er for kroppen, og begge disse er, som du vet, ”blinde” handlinger – så følger det likevel med en slags åndelig synsevne som dels forårsaker og dels styrker lengselen. Se derfor nøye på ditt daglige åndelige arbeid, på hva det er i seg selv. Hvis det er en erkjennelse av din egen elendighet, eller av Kristi lidelse, eller noe annet som hører til i den ”felles inngangen” for alle kristne som vi har nevnt tidligere, og hvis denne åndelige synsevnen som følger med din blinde lengsel springer ut fra disse allmenne betraktningene, da ser jeg dette som et sikkert tegn på at din voksende lengsel bare er næring og styrking av sjelen slik at den forblir rolig der den er og fortsetter å arbeide for den alminnelige nåden, og ikke et kall fra Gud til en spesiell nåde.
Så må vi ta for oss det andre beviset, det ytre. Dette er den følelsen av begeistring som du føler når du leser eller hører om kontemplasjon. Jeg kaller dette et ytre bevis fordi det kommer utenfra, gjennom vinduene som dannes av dine fysiske sanser, som når du hører eller ser mens du leser. Med hensyn til dette andre beviset er det slik at hvis denne begeistringen du føler når du hører eller leser om dette, ikke vedvarer etter at du er ferdig med å lese eller høre om det, men gir seg med en gang eller kort tid etterpå, slik at du verken sover eller våkner med den, og den ikke følger deg i dine daglige gjøremål, presser seg inn mellom deg og dine bønner og vekker og leder din lengsel, da er det etter mitt syn et sikkert tegn på at denne begeistringen som du føler når du hører eller leser om dette emnet, ikke er annet enn den naturlige gleden som enhver kristen sjel føler når han hører eller leser om sannheten, og særlig når denne sannheten tar for seg grundig og viser klart de fullkomne egenskapene som preger menneskets sjel, og særlig Gud. Det er ingen åndelig berøring av nåde, intet kall fra Gud til noen mer spesiell nåde enn den som er døren og den felles inngangen for alle kristne.
Men hvis denne begeistringen som du føler når du leser eller hører om dette, er så overveldende i seg selv at den er med deg til sengs, står opp med deg om morgenen og følger deg gjennom hele dagen i alt du gjør, river deg vekk fra din daglige bønn og stiller seg mellom den og deg, ledsager og følger din lengsel i så stor grad at det hele virker som én eneste lengsel, selv om du ikke helt fatter hva det er, da vil dette påvirke hele din holdning og gjøre deg glad til sinns. Mens dette varer, vil alt glede deg og ingenting vil gjøre deg trist. Du ville gladelig løpe tusen mil for å kunne snakke om dette med en annen som du vet har opplevd det, og likevel, når du kommer frem, vil du ikke være i stand til å si noe, uansett hvem som snakker, for du ønsker ikke å snakke om noe annet enn dette. Selv om du vil bruke få ord, er de fruktbare og ildfulle. Et lite ord fra din munn vil inneholde en hel verden av visdom, selv om det kan virke tåpelig for dem som ennå kun stoler på sine naturlige sanser. Din stillhet er fredsommelig; din tale er hjelpsom; din bønn er fortrolig; din stolthet er sømmelig; din oppførsel er ydmyk; din latter er mild; dine gleder er enkle som et barns lek. Du elsker å være alene og sitte for deg selv, fordi du frykter at andre mennesker vil være til hinder for deg hvis de ikke gjør det samme som du. Du ønsker ikke å lese eller lytte til bøker, hvis de ikke handler om dette, slik at ditt indre og ditt ytre bevis stemmer overens og knyttes sammen til ett.
Kapittel 12
Ja, hvis begge disse bevis og de vitnesbyrd som støtter opp under dem, slik det er beskrevet her – etter at du en gang har erfart dem alle, eller noen av dem – skulle svikte for en stund, slik at du blir etterlatt på bar bakke, ute av stand til verken å føle denne nye inderligheten eller å be slik du har pleid å gjøre, og du tror at du har falt ned mellom de to, så du ikke har noen av dem, men er avskåret fra dem begge, da skal du ikke la dette gå for mye inn på deg, men påta deg lidelsen ydmykt og vente tålmodig på Herrens vilje. For å bruke et billedlig uttrykk, er du nå ute på det åndelige havet, på vei fra den legemlige bredd til den åndelige. Mange sterke stormer og fristelser vil kanskje oppstå i denne tiden, og du vil ikke vite hvor du kan finne hjelp. Alt har forsvunnet fra din erkjennelse, både alminnelig nåde og spesiell nåde. Vær ikke unødig redd, selv om du tror du har grunn til det, men hold fast ved din kjærlighet og lit til Herren, hvor lite du enn føler deg i stand til det, for han er ikke langt unna. Han vil kaste sitt blikk på deg, kanskje veldig snart, og deretter berøre deg med en mer inderlig følelse av nåde enn du noen gang har følt før. Da tror du at du er helbredet og at alt er såre vel – så lenge det varer. For plutselig, før du aner det, er alt borte igjen, og du ligger tomhendt igjen i båten og driver omkring, snart hit, snart dit, så du verken vet hvor du er eller hvor du skal. Likevel skal du ikke fortvile, for han skal komme snart; det lover jeg deg, når han selv vil, og han skal med sin makt frelse deg fra alle dine plager, med større kraft enn noen gang før. Ja, og hvis han deretter forlater deg igjen, skal han komme tilbake, og hver gang, hvis du bare bærer lidelsen ydmykt, vil han komme tilbake sterkere og mer herlig enn noen gang før. Dette gjør han fordi han vil at du skal føye deg like mykt etter hans vilje som en geiteskinnshanske føyer seg etter hånden din.
Siden han noen ganger kommer og noen ganger går fra deg, vil han prøve deg på to måter mens han former deg etter sitt eget mønster. Når han tar fra deg din sjels inderlighet, slik at du tror han har forlatt deg, selv om det ikke er slik, prøver han i virkeligheten din tålmodighet. For du skal vite at selv om Gud noen ganger tar fra deg fornemmelser av sødme, inderlige følelser og flammende lengsler, tar han aldri sin nåde fra de han har valgt ut. Faktisk tror jeg ikke at nåden noen gang kan bli tatt fra hans utvalgte som først er blitt berørt av den, med mindre en dødssynd skulle forårsake det. Men alle disse sødmefylte fornemmelser, inderlige følelser og flammende lengsler som ikke i seg selv er nåde, men bare kjennetegn på nåde, blir ofte tatt fra oss for å prøve vår tålmodighet – i større grad enn vi kan ane, og for annen åndelig vinning. For nåden i seg selv er så stor, så ren og så åndelig at vi ikke kan fornemme den med sansene. Kjennetegnene på den kan vi fornemme, men ikke nåden selv. Derfor tar Vårherre noen ganger fra deg dine inderlige følelser både for å styrke og prøve din tålmodighet – og ikke bare av denne grunn, men også av mange andre grunner som jeg ikke skal komme inn på her og nå. Men nå må vi videre.
Gjennom disse dype følelsene som vi har nevnt tidligere, de som er så høyverdige, forekommer så ofte og utvikler seg gradvis – og som får deg til å tro at hans gjenkomst er nær forestående, selv om det ikke er slik – vil han gi næring og styrke til din sjel så den standhaftig lever for å elske og tilbe ham. Slik, gjennom din tålmodighet når disse dype følelsene, kjennetegnene på nåden, er fraværende, og gjennom den livgivende føde og vidunderlige næring som din sjel får når de er til stede, vil han få deg til å bøye deg og føye deg, i glede og begeistring, etter hans fullkommenhet og i åndelig forening med hans egen vilje. Denne forening er fullkommen kjærlighet. Slik skal du bli like fornøyd og glad enten du mangler disse følelsene – dersom det er hans vilje – eller om du har dem og føler dem uavbrutt resten av ditt liv.
I slike stunder er din kjærlighet kysk og fullkommen. Da er det at du ser både din Gud og din kjærlighet, og fornemmer ham personlig gjennom åndelig enhet med hans kjærlighet i din sjels innerste kjerne. Du fornemmer ham slik som han er, men blindt, slik det vil måtte være her i denne verden. Da er du fullstendig avkledd ditt eget vesen og bare kledd i ham, slik han er; du er løsrevet og frigjort fra alle de dype følelsene som kan forekomme her i dette livet – hvor vidunderlige og hellige de enn måtte være. Du fornemmer ham med rent sinn, nøyaktig og fullstendig slik som han er, langt fra alle de vrangforestillinger og falske forventninger vi gjør oss her i vårt jordiske liv.
Dette synet og denne fornemmelsen av Gud slik som han er, kan ikke skilles fra Gud selv i din forståelse av det du føler og ser, like lite som Gud selv kan skilles fra sitt eget vesen, som er ett både av innhold og av natur. På samme måte som Gud ikke kan skilles fra sitt eget vesen, fordi han er ett med det gjennom sin natur, slik kan heller ikke den sjel som ser og føler dette, skilles fra det den ser og føler, fordi den er ett med det gjennom nåden.
Se, på denne måten og ved disse tegn kan du føle, og til dels bevise, hvordan og hvor høyverdig ditt kall og ditt begjær etter nåde virkelig er, når de virker innenfra gjennom din sjel, og utenfra gjennom det du leser og hører. Så, hvis du eller noen av dine likesinnede virkelig har fått erfare alle disse tegn, eller noen av dem – og den første gangen holder det med ett eller to, for det er ytterst få som har den spesielle nådegaven at de er i stand til å erfare dem alle med en gang – og hvis du har forvisset deg om at disse tegnene holder mål i forhold til Skriften, til Kirkens lære og til din egen samvittighet, da er tiden kommet for å legge til side alle underlige betraktninger og innfløkte forestillinger om ditt vesens egenskaper og om Guds egenskaper, og om dine og Guds gjerninger, selv om disse betraktningene har gitt næring til din sjel og ledet deg fra verdslige, legemlige ting til den tilstand av nåde som du nå befinner deg i. Nå lærer du hvordan din sjel skal beskjeftige seg med denne fornemmelsen av deg selv og av Gud som du allerede vet mye om gjennom dine tidligere tanker og betraktninger omkring dine gjerninger.
Kristus ga oss et eksempel gjennom sitt liv her på jorden. Hvis det hadde vært sant at det ikke fantes noe mer fullkomment i dette livet enn å betrakte og elske hans jordiske skikkelse, tror jeg ikke han ville ha reist opp til Himmelen så lenge denne verden består; heller ikke ville han ha tatt sitt legeme bort fra dem som i særdeleshet elsker ham her på jorden. Men fordi det finnes en høyere fullkommenhet som mennesket kan få erfare her i dette livet, nemlig en ren, åndelig fornemmelse av kjærligheten til Kristi guddommelighet, sa han til sine disipler, som var uvillige til å gi avkall på hans legemlige nærvær – på samme måte som du er uvillig til å gi avkall på dine underlige betraktninger og innfløkte tankeforestillinger – at det var til deres eget beste at han forlot dem fysisk: Expedit vobis ut ego vadam, ”Det er det beste for dere at jeg går bort” [Joh 16:7]. Om disse ord sier Doktoren som følger: ”Hvis hans menneskelige skikkelse ikke forsvinner for våre legemlige øyne, vil vi ikke kunne betrakte kjærligheten til hans guddommelighet med våre åndelige øyne.” Derfor sier jeg deg at det er tjenlig med tiden å gi avkall på dine underlige tankeforestillinger og la din sjel lære å smake litt av Guds kjærlighet.
Dette vil du oppnå på den måten jeg har fortalt deg, og først og fremst ved Guds nåde. Det betyr at du uten stans vil overgi deg til den nakne fornemmelsen av deg selv og alltid overgi ditt vesen til Gud som det mest dyrebare offer du kan gi. Men sørg for, som jeg ofte har gjentatt, at det er nakent, for å unngå å bli ledet på ville veier. Hvis det er nakent, vil det til å begynne med være smertefullt for deg å bevare det slik, fordi tankene dine ikke finner noen næring. Men bry deg ikke om dette, for jeg vil bare elske det desto mer. La din nysgjerrighet avstå fra sin naturlige hunger etter kunnskap, for som det heter, ”mennesket er fra naturens side vitebegjærlig”. Men det er sant og visst at han ikke kan smake eller fornemme Gud åndelig på annen måte enn gjennom nåden, uansett hvor mye kunnskap han måtte besitte, enten boklig eller naturlig. Derfor ber jeg deg, streb mer etter følelser enn etter kunnskap, for kunnskap kan ofte lede en på villspor gjennom hovmod, mens ydmyke, kjærlige følelser ikke lyver. Scientia inflat, caritas edificat. I kunnskapen er arbeid, i følelsene er hvile.
Men nå vil du kanskje si: ”Hva er dette for en hvile som du snakker om? For meg virker det som hardt arbeid og lidelse, og slett ingen hvile! For når jeg begynner å gjøre som du sier, finner jeg lidelse og strid på alle kanter. På den ene side vil tankene mine føre meg vekk, men jeg vil ikke la dem gjøre det; og på den annen side ønsker jeg å fornemme Gud og slutte å fornemme meg selv, men jeg klarer det ikke. Det er strid og lidelse på alle kanter; det er en underlig hvile du snakker om!”
Til dette vil jeg svare: ”Du er ennå ikke vant til denne oppgaven; derfor er det mer smertefullt for deg. Men så snart du blir vant til den og vet av egen erfaring hvilken belønning som venter deg, vil du ikke frivillig gi avkall på den for all legemlig glede og hvile i verden. Det er riktignok også en svært smertefull og krevende oppgave. Likevel kaller jeg det en ’hvile’, for sjelen er ikke i tvil om hva den skal gjøre, og dessuten blir den så trygg på veien, så lenge den vier seg til denne oppgaven, at den ikke vil komme galt av sted” (Anonym, 2005, s. 202-214).”
Kilde: Anonym. (2005). Utdrag fra Fortrolige råd. I: Hansen, Jan-Erik Ebbestad (red.). Vestens mystikk. De norske bokklubbene.