Torsdag 12 Desember
-Muhammad, hvorfor forfølger du meg?
-Muhammad, hvorfor
forfølger du meg?
Adel forteller en historie fra Syria:
Shu’bat (det hemmelige politiet) består også av mennesker. Jeg kjenner mange av dem nå, og jeg er på fornavn med flere. Å arbeide i det hemmelige politiet betyr at myndighetene eier deg. Det er en skikkelig tøff jobb. Du drar dit de beordrer deg å dra, når det passer dem. Men det er en jobb, og du får godt betalt – i alle fall nok til å forsørge familien din.
Mange i Shu’bat unnskylder seg nå overfor meg for de meningsløse spørsmålene de stiller meg gang på gang, men de gjør jo bare jobben sin. Jeg bedreider dem ikke.
Min absolutte favoritthistorie er likevel den om Muhammad. Han er virkelig et bevis på Guds uransakelige veier!
Muhammed hadde blitt satt til å skygge meg, og gjorde jobben sin grundig. (Jeg har lært nok om hvordan systemet deres fungerer til å kjenne igjen hvem som er flinke, og hvem som ikke er det.) Etter å ha fulgt meg på diskret avstand noen dager, stoppet han meg på gaten og stilte meg et spørsmål ingen av forhørerne hadde brakt på banen noen gang.
«Adel.» Han hadde vondt for å se meg i øynene. «Hvorfor tror du at jeg hele tiden fortsetter å drømme om Jesus?»
Til å begynne med visste jeg ikke om det var et ærlig spørsmål eller om han var ute etter å lure meg i en felle. Jeg hadde sett alt fra falske drømmer til falske omvendelser i Syria – alt som kunne brukes for å avsløre ledere i den voksende husmenighetsvekkelsen.
Men jeg kunne se at Muhammad var oppskaket. I de fleste møtene stilte Jesus ham ulike spørsmål, fortalte han. Er det ikke forunderlig hvordan Jesus når inn til folk? Muhammad var vant til å stille spørsmål, men nå var det han som ble utspurt. Han visste selvsagt ikke hva han skulle svare.
Det spørsmålet som plaget ham aller mest, var dette: «Muhammad, hvorfor forfølger du meg?»
Da han kom til dette punktet i fortellingen sin, så han meg i øynene og utbrøt: «Adel, jeg forfølger ikke Jesus! Jeg gjør bare jobben min.» Han var virkelig urolig over det Jesus hadde sagt.
Jeg spurte: «Muhammad, hvor var du da du drømte dette?»
«På hotellrommet mitt i Damaskus.»
Jeg fortalte ham at jeg visste om en annen som hadde hatt den samme drømmen, også han var på vei til Damaskus. Den mannen møtte Jesus midt på dagen. Det var mer som et syn, egentlig.
«Er det lenge siden?» spurte Muhammad meg.
Jeg kunne ikke la være å smile da jeg fortalte ham at det skjedde for omtrent to tusen år siden. Jeg tror ikke han var moden for å forstå det. Men han ville vite mer. Så jeg møtte Muhammad på tomannshånd – ikke i forhørsrommet – flere ganger i løpet av de neste månedene. Det skjedde en annen vidunderlig ting også: Drømmene fortsatte. Spørsmålene han kom med, kunne ha fylt en hel bok, men han var en god student og leste Bibelen med en iver jeg ikke har sett hos så mange andre.
Muhammad er nå en av oss. Han er en hemmelig kristen som jobber i det hemmelige politiet.
Den første gangen han kom til et møte i undergrunnsmenigheten vår, var et følelsesladet øyeblikk for oss alle. Muhammad hadde sendt mange av oss i fengsel, og hadde plaget mange av familiemedlemmene våre i mange år. Noen i gruppa orket ikke engang å se på ham da han kom til midnattsmøtet for første gang.
Spenningen var så høy at jeg begynte med å forklare: «Vi har en ny troende blant oss i kveld. Muhammad har gitt hjertet sitt til Jesus.»
Til å begynne med sa ingen et ord, men så snart de forsto at jeg mente alvor, at Muhammad virkelig hadde overgitt seg til Jesus, begynte alle de tjue menneskene i rommet å juble og prise Gud så høylytt at jeg var redd naboene i leilighetene ved siden av ville oppdage hva vi holdt på med, og tilkalle politiet. Så snart alle hadde roet seg, la vi hendene på Muhammad og ba for familien hans og hans egen sikkerhet.
Så reiste Muhammad seg og sa: «Vær så snill å tilgi meg for alt jeg har gjort mot dere i årenes løp. Jeg har gjort livet vanskelig for dere, jeg har overvåket dere, forhørt dere og truet dere. Jeg ber dere om forlatelse, brødre og søstre.»
Vi gråt mange tårer den natten, alle sammen.
I tankene mine var jeg plutselig tilbake i Bab Touma igjen. Det var der jeg møtte Muhammad første gang. Han hadde vært en av dem som forhørte meg – nå var han en av elevene mine.
Senere i møtet den natten fortalte han meg noe han aldri hadde delt med noen før. Han sa at Guds ord hadde trengt gjennom til hjertet hans da jeg sang salmer i cellen min. Han var en av de fengselsbetjentene som hadde lyttet på den andre siden av døren.
Dagen etter at Muhammad første gang var med i fellesskapet vårt, var han tilbake på jobb. En av hans overordnede må ha beordret ham til å arrestere meg igjen, siden det var en stund siden sist. Det ironiske var at det hendte nettopp neste dag. Det ble også det morsomste forhøret jeg noen gang har vært med på. Muhammad spilte utmerket teater.
«Ok, Adel, la oss begynne med det siste: Hva gjorde du i går kveld, rundt midnatt? Hvor var du da?»
«Jeg var sammen med noen venner.»
«Det var du sikkert.» Muhammad blunket til meg før han fortsatte med spørsmålene.
Så om ikke noe annet hadde overbevist meg, lærte jeg av det jeg opplevde med Muhammad at jeg aldri må rygge unna fra å snakke om min Jesus. For å hjelpe hverandre med dette oppdraget, har faktisk tjue av oss som leder undergrunnsmenighetene, bestemt oss for at vi skal ta hånd om hverandres familier dersom en av oss må tilbake til Bab Touma – eller hvis vi blir martyrer (Trousdale, 2014, s. 130-133).
Kilde: Trousdale, Jerry. (2014). Utrolige hendelser. Ottestad: Prokla-Media.
(Bab Touma er et høysikkerhetsfengsel i utkanten av Damaskus; de innsatte kjenner dette stedet som et torturkammer.)