Torsdag 02 Mai
Samle deg skatter i Himmelen
Samle deg skatter i Himmelen
Forord
”Samle dere ikke skatter på Jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler.
1: ”Gud, hjelp meg til å komme inn i Himmelriket”
2: ”Gud, hjelp meg til å bli kalt stor i Himmelriket”
3: ”Gud, jeg vil bli med i opprykkelsen!”
4: Visjoner av William Booth, Frelsesarmeens far
5: ”Gud, jeg vil samle skatter i Himmelen:”
Kapittel 1:
”Gud – hjelp meg til å komme inn i Himmelriket”
Ønsker du å bli så lykkelig som det går an å bli? Er du en av de mange som tror at du blir varig lykkelig ved å ha en fin bil, en god jobb, en vakker kone eller mann, barn, et stort hus, et vakkert utseende, mange elskere/elskerinner, hytte på fjellet, båt eller ved å ha et landsted ved sjøen? Det er riktig og sant at du kan føle deg lykkelig en stund når du får ulike ting, men så avtar denne lykken og du vil prøve noe nytt. Så prøver du kanskje å reise i håp om at du blir lykkelig da. Det er gøy å reise, men selv her vil lykken avta etter en tid.
Alkohol, narkotika, festing og elskov kan også føre til at du blir lykkelig en periode, men også her vil du etter hvert søke etter noe mer – noe som gjør deg varig lykkelig.
Poenget er at du leter etter noe, men vet ikke hva det er. Det er fornuftig og riktig å ikke gi opp før du finner frem til det som fører til lykke.
Rikdom og makt og popularitet er også noe du kanskje tror at du blir lykkelig av. I Hollywood bor mange av de mest populære og rikeste menneskene i hele verden – og i en del tilfeller også de mest ulykkelige. De søker alle det samme – lykke – og tror at de vil bli lykkelige dersom de blir populære skuespillere og modeller. De gir alt for å nå sine mål – de går på skoler, treningsstudio, tar plastiske operasjoner og prøver å bli kjent med mennesker med innflytelse for å nå toppen.
Det er millioner av arbeidsledige skuespillere som ikke har nådd toppen. Og selv blant de som når toppen, ser det ikke ut til at lykke alltid er det som preger de mest. Det sies at mange skuespillere i Hollywood er blant de mest ulykkelige i verden – selv om dette er vanskelig å forstå for mange. Vi leser om dem i ukebladene og i avisene og ser dem på TV. Noen blir i media fremstilt som overmåte lykkelige og andre sliter med depresjon, utroskap, rusproblemer, dårlige kritikker etc. De er mennesker som ønsker å få maksimalt ut av livet, men de har kanskje ikke funnet frem til lykken ennå de heller.
Utdannelse og karriere er også en vei mange velger. De utdanner seg og blir doktorer og professorer og holder foredrag her og skriver doktorgradsavhandlinger. Også blant disse er det mange deprimerte som ikke forstår hvorfor de ikke er lykkelige. De er jo så intelligente…
Idrett, musikkindustrien og modellyrket er andre retninger som fører til at noen mennesker legger ned sitt liv for å bli best eller mest populær De færreste når toppen, og selv her ser det ikke ut til at alt strevet svarer til forventningene. Media og menneskene rundt disse stjernene forventer hele tiden nye topplasseringer. Mange klarer ikke presset og gir opp karrieren sin. Du har kanskje drømt om å være verdens raskeste, mektigste, vakreste eller mest populære mann eller kvinne?
Å være kunstner og forfatter er også noe som er vel ansett blant mennesker. Vi kjenner alle til Ernest Hemingway som skrev mange kjente bøker. Han var så deprimert at han tok selvmord. Dette til tross for at han lenge før han døde hadde nådd toppen på Maslows behovspyramide. Det er liten tvil om at han i menneskers øyne må ha oppnådd det øverste stadiet i pyramiden – selvrealisering. Til tross for dette valgte han å selv gjøre slutt på sitt liv. En annen kjent kunstner som valgte å avslutte livet sitt ved selvmord, var Nirvana-vokalisten Kurt Cobain. Etter dette gikk det en selvmordsbølge over hele verden. Det ble populært å ta sitt eget liv.
En av de rikeste og mest vise menn som noen gang har levd, het Kong Salomo.
Kong Salomo gikk gjennom den samme prosessen som de fleste mennesker må gjøre, selv om det er få som opplever så mye som ham. Kong Salomo ble kjent som den viseste av alle mennesker i verden på sin tid. Han skapte tre tusen ordspråk og 1005 sanger. Han hadde en visdom som var så mangfoldig som sanden ved havets strand og hadde også stor kunnskap om trær, kryp, fugler, fisk og dyr. Mennesker reiste fra hele jorden for å høre på hans visdom. Også konger kom for å høre på visdommen hans!
I tillegg til å være vis, var han også rik. Han samlet seg sølv, gull og skatter fra kongene og fra provinsene. Hans Majestet Kong Salomo satte store ting i verk. Han bygde seg hus og plantet vingårder og anla hager og lystparker og plantet alle slags frukttrær i dem. Han bygde vanndammer for å vanne den skogen av trær som vokste opp. Han hadde mer storfe og småfe enn alle dem som hadde vært i Jerusalem før han. Blant annet hadde han staller med plass til de 40 000 hestene sine og sine 12 000 hestfolk. Det tok Salomo 13 år å bygge huset sitt. I tillegg bygde han seg et hus i Libanon som var
De fleste mektige og populære menn ser det som viktig å dele en stor del av tiden sin med kvinner. Salomo var intet unntak i denne sammenheng. Det fortelles om han at han skaffet seg sangere og sangerinner, han drakk vin og var sammen med sine hustruer. Tallet på hans hustruer var 700. I tillegg hadde han 300 medhustruer.
Salomo skulle altså være en av de mest kvalifiserte menn som noen gang har levd til å svare på spørsmålet om hvorvidt du kan bli lykkelig av ære, rikdom, luksus, mat, arbeid, visdom, makt, underholdning, forlystelser, popularitet, anerkjennelse og kvinner. Hans Majestet Kong Salomo konkluderte overraskende nok med at ingen av disse tingene kunne føre til noen varig lykke. Her er noen ord av Kong Salomo:
”Med stor visdom følger stor sorg, den som øker sin kunnskap, øker sin smerte….Deretter la jeg merke til alt det arbeidet mine hender hadde gjort, og på alt det jeg hadde strevd med. Se, alt var tomhet og jag etter vind, det ga ingen vinning under solen. Jeg har sett alle gjerningene som er gjort under solen. Og se, alt er tomhet og jag etter vind.”
Jesus sa at overmåte lykkelige er de fattige i seg selv, for Himmelriket er deres. Med dette mente Jesus kanskje å si at du først kan bli virkelig lykkelig når du innser at du ikke klarer å bli lykkelig ved å gjøre ulike ting. For å bli lykkelig, trenger du hjelp fra Gud. Men for å kunne spørre om hjelp fra Gud, må du innse at du ikke klarer å bli lykkelig på egen hånd. Dette krever at stolthet erstattes med ydmykhet. Det var nettopp dette Hans Majestet Kong Salomo innså.
Dersom du vil bli lykkelig, når du som Hans Majestet Kong Salomo innser at du ikke makter det på egen hånd, er det på tide å spørre om Guds hjelp. Du kan for eksempel spørre Gud på denne måten:
”Gud, jeg ønsker å ha et lykkelig liv, men jeg innser at jeg ikke klarer det på egen hånd. Jeg innser at jeg har mislykkes med å bli lykkelig. Jeg klarer ikke å leve et bra liv på egen hånd. Vær så snill - hjelp meg til å bli lykkelig og full av liv og vis meg hva jeg skal bruke livet mitt til, Gud.”
Du tror kanskje at du etter å ha spurt om dette har nådd toppen av lykke og kan lene deg tilbake og slappe av. Det er sant at du har kommet langt når du innser at du har mislykkes og spør Gud om hjelp. Men det er en annen ting som også er sant – det er mye mer å hente dersom du velger å gå videre til de neste nivåer.
Gud vil at du skal vite at du har en fiende på jorda som prøver å ødelegge Guds planer for deg på en slik måte at du havner i Helvete når livet på jorda er over for deg. Denne fienden har mange navn – Satan eller Djevelen er to av dem. Djevelen arbeider hardt og noen ganger gjennom andre mennesker, ofte kristne. Etter at du er blitt reddet ut av din tidligere egoistiske lykkesøkende tilværelse, er det noen ting du må vite. Livet er en kamp om menneskers sjeler. Tenk deg en fotballbane med ett lag på hver side og at du er ballen som de kjemper om å få inn i sitt mål. På den ene siden er Gud, Jesus, Den Hellige Ånd, englene og kristne mennesker som lyder Guds røst. Målet for denne gode siden er Himmelen og at du skal bruke livet ditt mens du er på jorda til å være en så stor velsignelse for Guds rike som mulig.
På den andre siden er Satan Djevelen, hans demoner og alle de menneskene (både kristne og ikke-kristne) som prøver å ødelegge for deg og Guds planer for ditt liv. Målet for denne onde siden er at du skal komme til Helvete og at du aldri skal spørre Gud om hjelp når du har det vanskelig. Videre ønsker denne onde siden å ødelegge deg, at du skal bli syk, ha det vondt, ta selvmord, ha mest mulig problemer, være en størst mulig forbannelse for Guds rike og ende i Helvete når livet ditt på jorda er over.
En annen ting du må vite, er at før du tar imot Jesus og blir en kristen, har du vært på det onde lagets side, som regel uten å vite om det. Et av de smarteste trekkene til Satan Djevelen er nemlig å late som om han ikke finnes. Men når du er blitt en kristen, vil du merke at han finnes, ikke ved at du ser ham, men ved alle problemene du kommer til å møte. For det står skrevet at alle som lever et gudfryktig liv for Herren, blir forfulgt. Det er viktig å skyte inn at når du er en kristen, er du under Guds beskyttelse så lenge du gjør det som er rett i Guds øyne. Imidlertid tillater Gud ofte prøvelser for at du skal vokse i modenhet. Enhver vanskelig situasjon du møter er en mulighet til å vokse – dersom du håndterer den riktig. Det er på tide at du blir informert om hvordan den onde siden opererer av den grunn at det vil hjelpe deg til å forstå hvorfor du plutselig vil komme opp i en del problemer når du blir en gudfryktig kristen. Amerikaneren Rick Joyner hadde en visjon som forteller om hvordan den onde siden fungerer. La oss høre hva han så:
”Den demoniske hæren var så stor at den strakte seg ut så langt jeg kunne se. Den var delt i divisjoner, og hver divisjon hadde sitt eget banner. De fremste divisjonene marsjerte under sitt eget banner. De fremste divisjonene marsjerte under bannere som Stolthet, Selvrettferdighet, Anstendighet, Egoistiske ambisjoner, Urettferdig dom og Misunnelse. Det var mange flere av disse onde divisjonene bortenfor min synsvidde, men disse fortroppene i denne forferdelige horden fra Helvete lot til å være de mektigste. Lederen for denne enorme hæren var selveste Brødrenes Anklager, Satan.
Våpnene som denne horden bar, hadde navn: Sverdene het Trussel, spydene Forrederi og pilene het Beskyldninger (Anklager), Sladder, Baktalelse og Kritikk. Speidere og mindre avdelinger av demoner med navn som Forkastelse, Bitterhet, Utålmodighet, Utilgivelighet og Lyst var sendt ut foran hæren for å forberede hovedangrepet.
Disse mindre avdelingene og speiderne var ikke så mange i antall, men de var ikke mindre mektige enn noen av de større avdelingene som kom etter. De var mindre bare av strategiske grunner. Akkurat som Johannes Døperen var en enslig mann, men ble gitt ekstraordinær salvelse til å døpe massene og forberede dem for Herren, var disse mindre demoniske avdelingene gitt ekstraordinær ond kraft til å ”døpe massene”. En eneste Bitterhet-demon kunne så sin gift inn i folkemengder, ja til og med hele raser eller kulturer. En Lyst-demon kunne feste seg til en eneste utøver, film eller til og med annonse, og sende noe som så ut til å være lyn med elektrisk slim, som traff og gjorde store folkemasser mindre følsomme. Alt dette var forberedelser for den store horden med ondt som fulgte.
Denne hæren marsjerte særlig mot menigheten, men den angrep alle den kunne. Jeg visste at den prøvde å komme i forkjøpet av en kommende bevegelse av Gud som hadde til hensikt å feie folkemasser inn i menigheten.
Hovedoppgaven til denne hæren var å skape splittelse i alle slags forbindelser mellom menigheter, mellom en menighet og dens pastor, mellom mann og kone, barn og foreldre, ja, til og med mellom barn. Speiderne var sendt ut for å finne åpninger i menighetene, familiene eller enkeltpersonene som Forkastelse, Bitterhet, Lyst osv. kunne utnytte og lage større. Så kunne divisjonene som kom etter, strømme inn gjennom åpningene og fullstendig overvinne sine ofre.
Den mest sjokkerende del av visjonen var at denne horden ikke red på hester, men først og fremst på kristne! De fleste av dem var velkledde, respektable og så ut til å være både forfinet og velutdannet, men det så også ut til å være representanter for de fleste områder i livet. Dette var mennesker som bekjente kristne sannheter for å berolige samvittigheten, men sine liv levde de i overensstemmelse med mørkets makter. Etter hvert som de ga sitt samtykke til disse maktene, vokste demonene som de hadde fått tildelt, og hadde lettere for å dirigere handlingene deres.”
Takk til Rick Joyner så langt. Kristne som ikke lever sine liv ut fra Jesu lære, er hovedårsaken til at det er så få som har lyst til å bli kristne. Mennesker søker å bli lykkelige, men når de ser kristne som banner, drikker seg fulle, er utro, arrogante og stolte så har de ikke lyst til å bli slik som dem. Derfor avviser de det gode budskapet før de leser hva Jesus sier en kristen skal være. Disse menneskene er de Jesus kalte fariseere og hyklere. I dag kaller vi dem kanskje falske og skinnhellige? Disse menneskene er kanskje den største hindringen for at ikke alle mennesker i verden er kristne.
Fiendene våre er som vi leste om i visjonen til Rick Joyner følgende:
Stolthet, Selvrettferdighet, Anstendighet, Egoistiske ambisjoner, Urettferdig dom, Misunnelse, Trusler, Forræderi, Beskyldninger, Sladder, Baktalelse, Kritikk, Forkastelse, Bitterhet, Utålmodighet, Utilgivelighet og Lyst. I tillegg er det mange mennesker som har problemer med Frykt og Fordømmelse.
Disse er fiendene som kommer til å angripe deg når du er blitt en kristen. Du kjenner de fra nok fra før, for du har nok blitt angrepet av dem tidligere og blitt holdt i fange av dem. Det høres sikkert merkelig ut å kalle begreper for fiender, men du kommer ikke til å synes at det er så merkelig når du møter dem.
For å komme til Himmelriket, er forutsetningen at du er født på ny og at du kjenner Jesus og Gud personlig. Dersom du ikke er sikker på at du er født på ny, kan du bli sikker nå ved å be frelsesbønnen:
”Herre, Du skapte meg til å ha fellesskap med Deg. Men på grunn av mine feiltrinn og synder, har jeg brutt dette fellesskapet. Du er en rettferdig dommer, og derfor fortjener jeg å gå fortapt for det vonde jeg har sagt, tenkt og gjort. Men jeg tror at Du også er en utrolig kjærlig Gud. Derfor sendte Du Din Sønn Jesus til jorden, for at Han i Sin renhet kunne bære straffen for mine synder; mine mange feiltrinn i livet. Han var en slags lynavleder mellom meg og Deg, Gud. I løpet av de seks timene Han hang på korset, betalte Han til fulle for alt det gale vi mennesker har gjort. Han beviste at dette virkelig var sant ved å stå legemlig opp fra de døde. Jeg tror derfor at frelsen helt og fullt er en gave fra Deg til meg. Den er ikke bygd på mine gode gjerninger, for de er blitt tilgriset av mine synder.
Siden frelsen er en gave man bare kan tilegne seg ved å ta imot, tar jeg nå imot Deg i mitt liv, og vender rygger til det Du misliker. For Du har jo lovt i Ditt ord at hvis vi åpner hjertedøren, da vil Du gå inn til oss. Bli min sjef fra dette øyeblikk. Fra nå av eier jeg ikke meg selv lenger. Fra nå av tror jeg ikke bare teoretisk på Deg. Fra nå av har jeg gitt Deg mitt liv – fordi Du har gitt meg Ditt. Både i vonde og vanskelige dager – så vel som gode, vil jeg følge Deg. Fra nå av er Du blitt min beste venn. Jeg kan snakke ut om alle livets sorger og gleder med Deg. Du har tid til å lytte, og til Deg kan jeg komme hvis jeg skulle falle. For Du elsker å tilgi, om og om igjen. Nå erklærer jeg meg for å være en sann og ekte kristen. Jeg har fått en ny fiende – Djevelen, og en ny venn – Jesus. Jeg erklærer Satan for å være en beseiret fiende. Det skjedde på korset, da Jesus med Sin lidelse og død betalte for syndene våre, de som bandt oss til Satan. Men nå har han ikke noe krav på oss lenger. Nå er lenkene klippet over – jeg er fri til å tjene Deg, Jesus, min Herre, resten av livet. Amen”
Dersom du har bedt denne bønnen nå, og har ment det som står der, er du frelst. Det er nå viktig at du kommer inn i fellesskap med andre kristne. Du bør ta kontakt med en levende menighet som tror på den beslutningen du nå har tatt om å ha Jesus som sjef i resten av ditt liv. Du bør også lese i Bibelen for å bli kjent med hvem Gud er og hva Han ønsker at du skal bruke livet ditt til. Gud vil selv lede deg. Denne boken vil også til en viss grad kunne hjelpe deg til å forstå hva du bør bruke livet ditt til fremover.
Kapittel 2:
”Gud, hjelp meg til å bli kalt stor i Himmelriket”
Noen mennesker ønsker å bruke livet sitt på jorda så godt som mulig. De ønsker å bruke de talenter og gaver de har fått utdelt på en slik måte at de oppnår følgende: fullkommen lykke, fred i hjertet, hvile for sjelen, en meningsfull jobb, god økonomi, at familien skal ha det godt, være i god fysisk form, ta en god utdannelse, bli populær, bli rik, reise rundt hele jorda etc. Alle ønsker å nå langt med sine evner og anlegg og de ønsker å utnytte tiden best mulig. Problemet er at en kan bli forvirret når en ser at mennesker som en tror har nådd toppen og har all grunn til å være lykkelige, plutselig blir innlagt på psykiatrisk eller tar selvmord på grunn av dype depresjoner. Er det ikke popularitet eller en høy posisjon i samfunnet som fører til stor lønn i Himmelen? Følgende historier vil kanskje overraske og føre til at noen hver av oss prioriterer annerledes i tiden som kommer – dersom vi ønsker å bli kalt store i Himmelen da…
Et blikk inn i Det Himmelske
Følgende beretning forteller litt om hvilke nivåer av åndelighet vi kan vandre i på jorden. Beretningen ”Et blikk inn i Det Himmelske” er hentet fra bladet ”Hjemmets venn”:
”Om morgenen den 12. oktober 1949 våknet jeg klokka fem, og da jeg bad til Gud om et ord for dagen, kom Matt 20, 20-23 til meg, om mor til Sebedeus' sønner som kom til Jesus og ba om at den ene av sønnene måtte sitte ved den høyre og den andre ved den venstre side av Jesus i Hans rike. Det spørsmål kom da til meg: -Er det to plasser på tronen? Uvilkårlig gikk tankene til Johannes Åpenbaring 3,21: Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone! Som jeg dvelte ved disse Ord, skjedde det en forandring i min tilstand. Det lød likesom et lite klikk, og jeg var i ett nå bortrykket til Det Himmelske.
Jeg befant meg på et vidunderlig sted, hvor jeg så hvitkledde skarer gå omkring og tale sammen gruppevis. Det hersket fullkommen fred og harmoni. Midt på plassen var en stor hvit trone, hvor Jesus satt, og en trapp med syv trinn førte opp til denne trone. Jeg så nå Jesus feste blikket på en av de hvitkledde skikkelsene. Denne vendte seg straks og gikk bort til trappen, løp raskt opp trinnene og like bort til Jesus, som kjærlig bød ham ta plass ved sin side på tronen. I det samme lød en jubelfanfare gjennom hele himmelrommet! Hvorledes Jesus så ut, er det meg ikke mulig å si. Skikkelsen Hans forsvant helt for meg, da jeg så inn i Hans strålende blikk, som lyste av en ubeskrivelig kjærlighet. Det var et skjønt syn å se Jesus bøye seg mot denne synder, frelst av nåde, som nå satt ved Hans side og å høre Ham spørre: -Minnes du da du ble frelst? Da strømmet takknemlighetens tårer nedover mannens kinn, og Jesus tørket dem av med hånden. Jeg jublet ved dette syn og merket i det samme at noen trakk meg i armen og sa:
Du har nok hatt det herlig nå på morgenen! Det var min hustru, og jeg fortalte henne om min opplevelse. Vi falt om halsen på hverandre og gråt og lo og priste Jesus for Hans store nåde. Jeg sa: - Jeg vil fortelle vennene denne opplevelsen på møtet i kveld. Hele dagen kjente jeg Guds nærvær. Ved møtet om kvelden ble det imidlertid ikke noe tid til å fortelle noe, da tiden var opptatt av andre Herrens vitner. Jeg tenkte da at de alltids kunne få høre om opplevelsen min senere en gang. Etterpå forsto jeg hvorfor.
Neste morgen våknet jeg igjen til samme tid og tenkte på opplevelsen dagen før. Jeg ønsket inderlig at den skulle gjenta seg, for synet av en frelst synder ved Jesu side forekom meg så ubeskrivelig skjønt. Da lød det til meg: - Tenk på Jesus, så kommer Han! Jeg adlød denne røsten, og like etter lød det samme lille klikk som dagen før, og jeg befant meg på samme sted i de Himmelske regioner. Jeg så de hvitkledde skarer og Jesus på tronen. Den samme vidunderlige fred fylte rommet, og alt var harmoni. Da jeg så trappetrinnene som førte opp til tronen, ble jeg var noe som jeg ikke hadde lagt merke til dagen før, nemlig at det på nederste trinn sto: FRELSE, på det neste BIBELSK DÅP OG INNVIELSE, på det tredje: ÅNDENS DÅP OG HELLIGGJØRELSE, på det fjerde: OFFER OG OFFERSINN, på det femte: LYDIGHET, på det sjette: FULL UNDERKASTELSE, og på det sjuende: KJÆRLIGHET. Som forrige gang så jeg også nå Jesus feste øynene på en sjel, som straks vendte seg og ilte mot tronen. Jeg gledet meg nå til det skjønne syn, men til min skuffelse stanset denne på det nederste trinn, hvor det sto FRELSE. Det ble sagt meg at det var et menneske som under jordelivet sitt var blitt frelst, men ikke var gått dåpens vei og kunne derfor ikke komme lenger opp. Sjelen rakte nå armene opp mot Jesus og sa - Rettferdig er du, Herre, i alle dine dommer! Deg tilhører ære, pris og majestet! Med disse ord gikk denne sjel ned igjen.
Jesus så nå på en annen i skaren, og denne kom også straks dit. Jeg dirret av spenning! Ville denne nå helt opp? Jeg ville jo så gjerne se en frelst synder ved Jesu side, Det gikk godt med første, andre og tredje trinn, men den stanset ved det fjerde. Dette menneske hadde her på jorden aldri lært å ofre noe, og kunne derfor ikke nå høyere opp. Også denne stanset, rakte armene opp og sa: - Rettferdig er Du, Herre, i alle Dine dommer! Deg tilhører ære, pris og majestet! Så gikk også denne ned til de andre. Ennå en gang skjedde det samme. Den neste nådde nesten helt opp, og jeg begynte alt å glede meg til synet, men også denne gang glapp det. Denne sjel kunne ikke ta trinnet: FULL UNDERKASTELSE, og etter å ha gitt Herren pris og ære, gikk også denne ned. Ennå en sjel ble kalt hen til Herren, og jeg var nå så spent at hele kroppen min skalv. Å, hvor gjerne jeg ville at denne skulle nå helt opp! Underet skjedde! Denne tok med letthet alle trinnene og sto nå foran Jesus som bød ham å ta plass ved sin side. Nå endelig hadde jeg fått ønsket mitt oppfylt. Jesus bøyde seg kjærlig ned og spurte: -Kan du minnes da du ble frelst? Det lød et klart JA, mens tårene strømmet nedover kinnene. Jesus strøk dem bort med hånden og denne gikk også ned igjen til de andre.
Jeg la merke til at selv om de første ikke nådde helt opp, så var det ikke noen skamfølelse eller misnøye av den grunn. De var fullkommen tilfredsstilt i den stilling de inntok. Heller ikke var det det minste hovmod hos de andre. Alt var fullkommen harmoni og glede. Da så jeg Jesus reise seg fra tronen og gå bort til det trinn som hadde kjærlighet som innskrift, og så lød Hans stemme - forunderlig myk, klar og fast - ikke særlig høy, men enda slik at den fylte hele det uendelige rom. Den liknet ikke noen menneskestemme som avtar i styrke jo mer man fjerner seg fra den som taler. Ordene lød tydelig til hele skaren: - Selv om dere ikke kan komme opp til Meg, så kan Jeg komme ned til dere! Med disse ord gikk Han ned alle trinnene, og de hvitkledde skikkelsene flokkedes om Ham og tiljublet Ham pris og ære! Jeg kjente en inderlig glede ved dette syn og tok ivrig del i lovprisningen inntil jeg merket et rykk i armen min, og min hustru sa: - Du har nok hatt det herlig i dag igjen? - Ja, det kan du tro! Sammen priste vi Herren for Hans store nåde. Jeg forsto nå hvorfor jeg ikke skulle få anledning til å fortelle opplevelsen min den første kvelden.
Herren hadde villet undervise meg om at ikke alle frelste oppnår å komme opp på tronen med Jesus! Bare de som her i livet er villige til å ta trinnene, kan ta dem i Himmelen. Så langt som vi her vil følge den Korsfestede og Oppstandne Frelser, kan vi følge Ham i evigheten!”
Angelo – liten på Jorden, stor i Himmelen
Ønsker du å bli kalt stor i Himmelen? Du tenker kanskje at det betyr ingenting hvor stor en blir i Himmelen – det viktigste er tross alt å komme til Himmelen. Det er sant, men det er også sant at desto mer du er villig til å ofre på Jorden for Jesus, desto flere mennesker vil du få med deg til Himmelen. Og det betyr i alle fall mye for disse menneskene at de havner i Himmelen og ikke i Helvete. I den neste beretningen skal du få se at du har like stor mulighet som alle andre til å bli kalt stor i Himmelen, selv om du ikke er like talentfull som andre mennesker. Det som teller er hvordan du bruker de evnene og talentene du har fått tildelt.
Her forteller Rick om en visjon han har hatt fra Himmelen der han får undervisning av Herren om at ”de minste skal bli de største og de største de minste”. Det dreier seg om å bruke de talenter og evner vi har fått på en best mulig måte for å vise kjærlighet mot mennesker og å fortelle dem evangeliet. Dette er historien om Angelo – liten på Jorden, stor i Himmelen:
”Da stoppet han (Herren), og jeg snudde meg for å se på dem som satt på tronene ved siden av oss. Vi var fortsatt på det stedet hvor de aller høyeste kongene satt. Da gjenkjente jeg en mann som var like ved. ”Min herre, jeg kjenner deg fra et eller annet sted, men jeg kan bare ikke huske hvor.” ”Du så meg i en visjon,” svarte han. Jeg husket øyeblikkelig, og var sjokkert! ”Så du var en virkelig person?” ”Ja,” svarte han.
Så begynte jeg å huske den dagen da jeg som ung kristen var blitt frustrert over noe i mitt liv. Jeg gikk inn i en park like ved leiligheten min og bestemte meg for å vente der til Herren talte til meg. Som jeg satt og leste i Bibelen, ble jeg løftet opp i en visjon, en av de første jeg hadde.
I visjonen så jeg en mann som tjente Herren brennende. Han vitnet stadig for folk, underviste og besøkte syke for å be for dem. Han var svært ivrig for Herren og hadde ekte kjærlighet til mennesker. Så fikk jeg se en annen mann som tydeligvis var landstryker eller uteligger. En liten kattunge kom ruslende i hans vei, og han skulle til å sparke den, men behersket seg. Likevel skjøv han den temmelig røft til side med foten. Så spurte Herren meg om hvem av disse mennene som behaget ham mest. ”Den første,” sa jeg uten å nøle. ”Nei, den andre,” svarte han og begynte å fortelle meg deres historie: Den første mannen var vokst opp i en herlig familie som alltid hadde kjent Herren. Han ble oppdradd i en blomstrende menighet, og gikk så på en av de beste bibelskolene. Han hadde fått hundre porsjoner med hans kjærlighet, men han brukte bare syttifem.
Den andre mannen var født døv. Han ble misbrukt og stengt inne på et mørkt, kaldt loft inntil han ble funnet av myndighetene da han var åtte år gammel. Så var han blitt flyttet fra den ene institusjonen til den andre der misbruket fortsatte. Til slutt havnet han ute på gaten. Til å seire over alt dette hadde Herren bare gitt ham tre porsjoner av sin kjærlighet, men han hadde samlet opp hver bit av den for å bekjempe raseriet i sitt hjerte så han skulle la være å skade kattungen. Nå så jeg på denne mannen, en konge som satt på en trone langt herligere enn Salomo noen gang kunne ha tenkt seg. En hær av engler sto oppstilt rundt ham og ventet bare på å utføre hans befalinger. Jeg snudde meg i ærefrykt til Herren. Fortsatt kunne jeg ikke tro at han var virkelig, langt mindre en av de store kongene. ”Herre, vær snill å fortelle meg resten av historien hans,” ba jeg. ”Selvfølgelig, det er derfor vi er her. Angelo var så trofast med det lille jeg hadde gitt ham. Jeg ga ham tre porsjoner til med min kjærlighet. Han brukte alt sammen for å slutte å stjele. Han sultet nesten i hjel, men han nektet å ta noe som ikke var hans. Han kjøpte mat for det han tjente på å samle tomflasker og på tilfeldig hagearbeid. Han kunne ikke høre, man han hadde lært å lese, så jeg sendte ham en traktat med evangeliet. Da han hadde lest den, åpnet Ånden hans hjerte, og han ga sitt liv til Meg. Jeg fordoblet igjen porsjonene med min kjærlighet, og trofast brukte han alt sammen. Han ønsket å dele Meg med andre, men han kunne ikke snakke. Selv om han levde i fattigdom, begynte han å bruke mer enn halvparten av alt han tjente, til å kjøpe traktater med evangeliet som han delte ut på gatehjørnene.” ”Hvor mange ledet han til Deg?” spurte jeg og tenkte det måtte ha vært mengdevis siden han satt her sammen med kongene. ”Én,” svarte Herren.” Jeg lot ham lede en døende alkoholiker til meg for å oppmuntre ham. Det oppmuntret ham på mye at han ville ha stått på det gatehjørnet i mange flere år bare for å få enda en sjel til å omvende seg. Men hele Himmelen ba meg om å hente ham hit, og Jeg ønsket også at han skulle få sin lønn.”
”Men hva gjorde han for å bli konge?” spurte jeg. ”Han var trofast i alt han fikk. Han overvant alt til han ble lik Meg, og han døde som en martyr.” ”Men hvordan seiret han, og hvordan døde han som en martyr?” ”Han seiret over verden med min kjærlighet. Svært få har seiret over så mye med så lite. Mange av mitt folk bor i hjem som konger ville ha misunt dem bare for hundre år siden fordi de er så bekvemme. Men de setter ikke pris på dem, mens Angelo satte så stor pris på en pappeske en kald natt at han ville omskape den til et herlig tempel med Mitt nærvær. Han begynte å elske alt og alle. Han frydet seg mer over et eple enn noen av mitt folk fryder seg over en stor fest. Han var trofast med alt Jeg ga ham, selv om det ikke var svært mye sammenlignet med det Jeg ga til andre, deg inkludert. Jeg viste ham til deg i en visjon fordi du gikk forbi han mange ganger. En gang pekte du ham til og med ut for en av vennene dine og snakket om ham.” ”Gjorde jeg? Hva sa jeg? ”Du sa: Der er enda en av disse Elias’ene som må ha rømt fra busstasjonen. Du sa at han var en religiøs galning som var sendt av fienden for å få mennesker til å vende seg bort fra evangeliet.”
Dette var det verste slaget jeg hadde fått hittil i denne opplevelsen. Jeg var mer enn sjokkert. Jeg var forferdet. Jeg prøvde å huske denne spesielle hendelsen, men kunne ikke, ganske enkelt fordi der var så mange lignende. Jeg hadde aldri hatt mye medlidenhet med fillete gatepredikanter som for meg så ut til å være sendt spesielt for å få folk til å vende seg bort fra evangeliet. ”Jeg er lei meg, Herre. Jeg er virkelig lei meg.” ”Og du er tilgitt,” svarte han raskt. ”Og du har rett. Det er mange som prøver å forkynne evangeliet på gatene med feil, ja til og med med fordreide motiv. Likevel er det mange som er ekte, selv om de er uten opplæring og trening. Du må ikke dømme etter utseendet.
Det er like mange sanne tjenere som ser ut som han gjorde, som det er blant de polerte profesjonelle i de store katedralene og organisasjonene som mennesker har bygget i mitt navn.” Han gjorde tegn til meg at jeg skulle se opp på Angelo. Da jeg snudde meg, hadde han gått ned trinnene til tronen sin og sto rett foran meg. Han åpnet armene og ga meg en stor klem og kysset meg på pannen som en far. Kjærlighet strømmet over meg og gjennom meg inntil jeg følte at den ville overbelaste nervesystemet mitt. Da han til slutt slapp meg, sjanglet jeg som om jeg var full, men det var en vidunderlig følelse. Det var kjærlighet som jeg aldri før hadde opplevd. ”Han kunne ha gitt deg dette på jorden,” fortsatte Herren. ”Han hadde mye å gi til mitt folk, men de ville ikke komme nær ham. Til og med mine profeter unngikk ham. Han vokste i troen ved å kjøpe en bibel og et par bøker som han leste gjennom om og om igjen. Han prøvde å gå i menigheter, men han kunne ikke finne noen som ville ta imot ham. Hvis de hadde tatt imot ham, ville de ha tatt imot meg. Han var Jeg som banket på døren deres.” Jeg holdt på å lære en ny definisjon på sorg. ”Hvordan døde han?” spurte jeg og husket at han var blitt martyr. Jeg ventet halvveis at jeg på en måte var ansvarlig for det også.
”Han frøs i hjel da han prøvde å holde liv i en gammel alkoholiker som var besvimt ute i kulden.” Som jeg så på Angelo, kunne jeg simpelthen ikke tro hvor hardt hjertet mitt var. Likevel forsto jeg ikke hvordan dette kunne gjøre ham til en martyr. Den tittelen trodde jeg var reservert for dem som døde fordi de ikke gikk på akkord med vitnesbyrdet sitt. ”Herre, jeg vet at han sannelig er en overvinner,” sa jeg. ”Og det er rettferdig at han er her. Men blir de som dør på den måten, også betraktet som martyrer?”
”Angelo var en martyr hver dag i sitt liv. Han ville bare gjøre så mye for seg selv at han holdt seg i live, og han ofret gladelig sitt liv for å redde en venn som trengte ham. Som Paulus skrev til korinterne: ”Om du gir ditt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gagner det deg ingen ting.” Men når du gir deg selv med kjærlighet, så gagner det mye. Angelo døde hver dag fordi han ikke levde for seg selv, men for andre. Mens han var på jord betraktet han alltid seg selv som den minste av de hellige, men han var en av de største. Som du allerede har lært, så er det mange av dem som betrakter seg selv som størst og av andre blir betraktet som størst, som ender opp som de minste her. Angelo døde ikke for en læresetning, ikke en gang for sitt vitnesbyrd, men han døde virkelig for Meg.” ”Herre, vær snill og hjelp meg å huske dette. Vær snill og la meg ikke glemme det jeg ser her når jeg vender tilbake,” ba jeg. ”Det er derfor Jeg er sammen med deg her, og Jeg vil være med deg når du vender tilbake. Visdom er å se med Mine øyne og ikke dømme etter utseendet. Jeg viste deg Angelo i visjonen slik at du skulle kjenne ham igjen når du gikk forbi ham på gaten. Hvis du hadde delt med ham kunnskapen om hans fortid slik som Jeg viste deg i visjonen, ville han ha gitt sitt liv til Meg da. Så kunne du ha lært opp denne store kongen, og han ville ha hatt stor innvirkning på min menighet. Hvis mitt folk ville se på andre på den måten som Jeg gjør det, så ville Angelo og mange andre lik ham, blitt anerkjent. De ville ha blitt vist frem på de største talerstolene, og mitt folk ville ha kommet fra jordens ende for å sitte ved føttene deres, fordi ved å gjøre dette, ville de ha sittet ved Mine føtter. Han ville ha lært deg å elske og hvordan du skulle investere i gavene som Jeg har gitt deg, slik at du kunne bære mer frukt.” ……Da vi begynte å gå igjen, snakket Angelo for første gang:
”Vær snill og husk vennene mine, de hjemløse. Mange ville elske vår Frelser dersom noen ville gå til dem!”
I hvor stor grad vi har levd våre liv i tråd med Jesu lære, avgjør hvilken posisjon vi får i Himmelen, dersom vi i det hele tatt kommer inn i Himmelen da. Legg merke til at Jesus sier at du kan vente deg stor lønn i Himmelen når mennesker håner deg og forfølger deg og for Jesu skyld sier all slags ondt om deg på falskt grunnlag. Videre sier Jesus at du skal kalles stor i Himmelriket dersom du er nøye med å leve livet ditt i tråd med Jesu lære og lærer andre å gjøre det samme. Større visdom enn Jesu ord finnes ikke på jorda. La oss høre på noe av det Jesus sier, her fortalt av Matteus:
”Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene. Omvend dere, for Himmelriket er kommet nær. Følg Meg, og Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.
Overmåte lykkelige er de fattige i seg selv, for Himmelriket er deres. Overmåte lykkelige er de som sørger, for de skal bli trøstet. Overmåte lykkelige er de ydmyke, for de skal arve Landet. Overmåte lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal bli mettet. Overmåte lykkelige er de barmhjertige, for de skal bli vist barmhjertighet. Overmåte lykkelige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Overmåte lykkelige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Overmåte lykkelige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for Himmelriket er deres.
Overmåte lykkelige er dere når de håner dere og forfølger dere og for Min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag. Fryd dere og juble i glede, for stor er deres lønn i Himmelen. For slik forfulgte de profetene som var før dere.
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan kan det da kunne bli salt igjen! Da er det ikke godt for noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset.På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i Himmelen. Tenk ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Jeg forteller dere sannheten: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt.
Den som bryter et av de minste av disse bud og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i Himmelriket. Men den som gjør etter dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i Himmelriket. Jeg sier dere at dersom deres rettferdighet ikke langt overgår den til de religiøse og de skinnhellige (skriftlærde og fariseerne), skal dere aldri komme inn i Himmelriket. Dere har hørt at det er sagt til de gamle: ”Du skal ikke slå i hjel, og den som slår i hjel, blir skyldig for dommen.” Men Jeg sier dere at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir skyldig for dommen. Og den som sier til sin bror: ”Din tosk!” skal bli skyldig for rådet. Og den som sier: ”Din dåre!” skal bli skyldig til Helvetes ild. Derfor, hvis du kommer med din gave til alteret og der kommer på at en du kjenner har noe imot deg, så la gaven din ligge der foran alteret og gå derfra! Bli først venner med den du kjenner, kom så og bær fram gaven din! Bli raskt enig med den du ligger i strid med, mens dere ennå er på talefot, slik at den du krangler med ikke skal melde deg til politiet, og politiet til dommeren, og du blir satt i fengsel. Jeg forteller deg sannheten: Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre.
Dere har hørt at det er sagt av de gamle: ”Du skal ikke drive hor.” Men Jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Hvis ditt høyre øye fører deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele legemet ditt blir kastet i Helvete. Og dersom din høyre hånd fører deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele legemet ditt blir kastet i Helvete. Videre er det sagt: ”Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne et skilsmissebrev,” Men Jeg sier dere at den som skiller seg fra sine hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, bryter ekteskapet.
Igjen har dere hørt at det er sagt av de gamle: ”Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde dine eder for Herren.” Men Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt, verken ved Himmelen, for den er Guds trone, eller ved Jorden, for den er hans fotskammel. Heller ikke ved Jerusalem, for den er den store konges stad. Du skal heller ikke sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller svart. Men la deres ”ja” være ”ja” og deres ”nei” være ”nei”. For det som er mer enn dette, er av Den Onde.
Dere har hørt det er sagt: ”Øye for øye, tann for tann.” Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. Og den som vil saksøke deg og ta fra deg kjortelen din, ham skal du la få kappen din også. Og den som tvinger deg til å gå én mil, med ham skal du gå to.
Den som ber deg, skal du gi, og den som ønsker å låne av deg, skal du ikke vende ryggen til. Dere har hørt det er sagt: ”Du skal elske din neste og hate din fiende,” Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere.
Slik skal dere være som barn av deres Far i Himmelen. For Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og Han lar det regne over rettferdige og urettferdige. For dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Derfor skal dere være fullkomne, slik som deres Far i Himmelen er fullkommen. Pass på at dere ikke gjør deres barmhjertighetshandlinger for mennesker, for å bli sett av dem. Da får dere ingen belønning fra deres Far i Himmelen.
Når du gjør en barmhjertighetshandling, skal du ikke markere det ved å blåse i basun, slik hyklerne gjør i kirkene og på gatene, for at de skal bli æret av mennesker. Jeg forteller dere sannheten: De har alt fått sin lønn. Men når du gjør en barmhjertighetshandling, skal du ikke la din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør, for at din barmhjertighetshandling kan være i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal selv lønne deg åpenlyst.
Og når du ber, skal du ikke være som hyklerne. For de elsker å be når de står i kirkene og på gatehjørnene, slik at de kan vise seg for menneskene. Jeg forteller dere sannheten: De har alt fått sin lønn. Men du, når du ber, gå inn i lønnkammeret ditt! Og når du har lukket døren din, skal du be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg åpenlyst. Og når dere ber, så bruk ikke meningsløse gjentakelser, slik hedningene gjør. For de tror de blir bønnhørt på grunn av sine mange ord. Vær derfor ikke lik dem! For deres Far vet om alt dere trenger før dere ber ham. Derfor skal dere be slik: Fader vår, du som er i Himmelen, helliget være Ditt navn, komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på Jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra den onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen. For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser.
Og når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt. For de fordreier ansiktet sitt, slik at de skal vise for menneskene at de faster.
Jeg forteller dere sannheten: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv hodet ditt og vask ansiktet ditt, slik at du ikke viser deg fastende for menneskene, men bare for din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg åpenlyst.
Samle dere ikke skatter på Jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For der skatten deres er, der vil også hjertet deres være.
Øyet er legemets lampe. Hvis altså øyet ditt er godt, vil hele legemet ditt være lyst.
Men dersom øyet ditt er ondt, vil hele legemet ditt være fullt av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket!
Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Derfor sier Jeg dere: Vær ikke bekymret for livet deres, hva dere skal spise eller hva dere skal drikke, og heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og legemet mer enn klærne? Se på fuglene i luften, de verken sår, høster eller samler i hus. Likevel gir deres himmelske Far dem mat. Er ikke dere av større verdi enn dem? Hvem av dere kan ved å bekymre seg legge så mye som en alen til sin livslengde? Så hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser. De verken arbeider eller spinner. Og allikevel sier jeg dere at selv ikke Salomo i all sin herlighet var oppkledd som en av disse. Hvis nå Gud kler gresset på marken på denne måten, det som står i dag og blir kastet i ovnen i morgen, skal Han ikke mye mer kle dere, dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: ”Hva skal vi spise?” eller ”Hva skal vi drikke?” eller ”Hva skal vi ha på oss?” For alt dette søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg. Vær derfor ikke bekymret for dagen i morgen! For dagen i morgen skal bekymre seg for det som hører den til. Hver dag har nok med sin egen plage.
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Og med det målet dere måler opp med, skal det bli målt opp tilbake for dere. Og hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: ”La meg ta flisen ut av øyet ditt!” og se, planken er i ditt eget øye? Hykler! Ta først planken ut av ditt eget øye! Da kan du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye.
Gi ikke det hellige til hundene! Kast heller ikke perlene deres til svin!
For de tramper dem bare under føttene sine, og vil vende seg mot dere og rive dere i stykker.
Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for. Eller hvilket menneske er det blant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller som vil gi ham en slange når han ber om en fisk? Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal ikke da deres Far som er i Himmelen, gi gode gaver til dem som ber Ham! Derfor, alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem, for dette er loven og profetene.
Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den.
Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.
Ikke alle som sier til Meg: ”Herre, Herre,” skal komme inn i Himmelriket, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: ”Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?” Men da skal Jeg bekjenne for dem: ”Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet!”
Derfor; hver den som hører disse Mine ord og gjør etter dem, ham vil jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men hver den som hører disse orda Mine og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Og det falt. Og fallet var stort.” Dette var Jesu egne ord om hvordan du kan bli kalt stor i Himmelen. Vær nøye med å etterfølge Hans lære i ditt eget liv, lær det til andre og du har Jesu løfte på at du skal kalles stor i Himmelen.
Falske kristne kommer ikke til Himmelen:
Falske kristne kommer ikke til Himmelen. Vi kaller Norge for et kristent land og mange tror at de er kristne fordi de er medlem av en menighet eller kirke eller fordi de går i en menighet en gang i blant. Du har kanskje kristne venner og er noen ganger med dem på møter. Eller du er kanskje glad i å synge og er med i et kristent kor. Eller kanskje du kan alle historiene fra Bibelen? Dette er flotte aktiviteter og det er viktig å ha kunnskap om Bibelen. Det er imidlertid ikke det som kreves for at du skal komme til Himmelen. For å komme til Himmelen, må du kjenne Jesus og Gud personlig. Du må være født på ny. Dersom du etter å ha lest dette ikke er sikker på at du er en sann eller ekte kristen, så kan du omvende deg og begynne å leve etter Jesu lære. Da blir du en ekte kristen. Den neste beretningen tar for seg mennesker som kaller seg kristne, men som ikke lever sine liv ifølge Jesu lære:
Mary Kathryn Baxter, forfatteren av ”En guddommelig åpenbaring av Helvete”, forteller:
”Så hørte jeg Jesus si: ”Mitt folk skulle elske hverandre og hjelpe hverandre. De må hate synd og elske syndere. Ved denne kjærligheten skal alle mennesker se at dere er mine disipler.” Mens Jesus talte, åpnet jorden seg, og vi var tilbake i Helvete. Jeg så en fjellside som var full av tredunker, og rundt om var det grå skitt. Jeg så også små groper i fjellets vegg, og de grå formene av mennesker som gikk og snakket sammen.
Jeg fulgte Jesus på en krunglete sti opp til siden av dette grå fjellet. Da jeg kom nærmere, så jeg at menneskene var hele, men døde. De besto av grått, dødt kjøtt, og de var bundet sammen med et trelldomsbånd, en slags ledning laget av grått materiale som kveilet seg rundt og rundt og omkring alle på fjellet. Selv om det ikke var noen ild å se, visste jeg at dette var en del av Helvete, for dødt kjøtt falt av benene deres, men grodde veldig fort til igjen.
Døden var overalt, men det så ut til at de ikke merket det. De var dypt involvert i samtaler. Jesus sa: ”La oss lytte til hva de sier.” En mann sa til en annen: ”Hørte du om denne mannen Jesus som kom for å ta bort all synd?” En annen svarte: ”Jeg kjenner Jesus. Han renset bort mine synder. Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg er her.”
”Ikke jeg heller,” sa den første mannen. En annen sa: ”Jeg prøvde en gang å vitne for naboen min om Jesus, men han ville ikke høre engang. Da hans kone døde, kom han til meg for å låne penger til begravelsen, men jeg husket at Jesus hadde sagt at vi skulle være vise som slanger og enfoldige som duer. Så jeg nektet. Vi må være gode forvaltere av våre penger, vet du.”
Den første som hadde talt, sa igjen: ”Ja, broder, en gutt i vår kirke trengte klær og sko, men hans far drakk, så jeg nektet å kjøpe noe til sønnen hans – vi lærte ham virkelig en lekse,” ”Vel,” sa en annen mann, mens han holdt trelldomsbåndet i hånden og snurret det nervøst rundt seg selv, ”Vi må alltid lære folk å leve som Jesus. Den mannen hadde ingen rett til å drikke. La ham lide.”
Jesus sa: ”Å, tåpelige mennesker og trege av hjertet. Våkn opp til sannheten, og elsk hverandre med inderlig kjærlighet. Hjelp de hjelpeløse. Gi til de som trenger det uten å vente noe tilbake. Om du ville omvende deg, du jord, da ville jeg velsigne deg og ikke forbanne deg. Våkn opp fra din søvn og kom til Meg. Ydmyk deg selv og bøy ditt hjerte for Meg, og Jeg vil komme å bo hos deg. Du vil være Mitt folk, og Jeg vil være din Gud.”
Jesus sa videre:
”Pålegg de som er i verden at de ikke må være stolte, hovmodige, eller tørste etter de urene rikdommer, men sette sin lit til den levende Gud som gir oss rikelig alle ting å nyte. Vandre i Ånden, så skal du ikke fullføre kjødets lyst. La dere ikke bedra, Gud lar seg ikke spotte. For hva et menneske sår, vil det høste. Så i kjødet, og du vil høste fordervelse og død.
Så i Ånden, og du vil høste evig liv. Kjødets frukter er hor, utroskap, urenhet, avgudsdyrkelse, trolldom, sinne, misunnelse, drukkenskap, festing og slike ting. De som gjør slikt, vil ikke arve Guds rike. Åndens frukter er disse: kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, godhet, mildhet, trofasthet, ydmykhet og selvkontroll. De som tilhører Kristus har korsfestet kjødet og dets lyster. Når Guds Ord er fullført, kommer enden. Ingen kjenner dagen eller timen når Guds sønn kommer tilbake til jorden. Ikke en gang Sønnen. Det er det bare Faderen som vet. Ordet blir raskt fullført. Kom som et lite barn og la meg rense deg for kjødets verk.
Si til Meg: ”Herre Jesus, kom inn i mitt hjerte og tilgi meg min synd. Jeg vet jeg er en synder, og jeg omvender meg fra min synd. Rens meg i ditt blod og gjør meg ren. Jeg har syndet mot Himmelen og mot Deg, og jeg er ikke verdig til å kalles Din sønn. I tro tar jeg imot deg som min Frelser. Jeg vil gi dere pastorer etter Mitt hjerte, og Jeg vil være deres hyrde. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Les Ordet og svikt ikke forsamlingen (møtene). Gi hele ditt liv til Meg, og Jeg vil ta vare på deg. Jeg vil aldri forlate deg eller svikte deg.”
I neste avsnitt forklarer Jesus at måten vi møter menneskers behov på er med og bestemmer hvor vi havner når livet på jorda er over. Jesus sa flere ganger at Han ønsker barmhjertighet, og ikke offer. Følgende sitat av Jesus utdyper denne sannheten:
”Når menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone. Og alle folkeslagene skal bli samlet framfor Ham, og Han skal skille dem fra hverandre, slik som en gjeter skiller sauene fra geitene. Og Han skal stille sauene ved Sin høyre side, men geitene ved Sin venstre. Så skal Kongen si til dem ved Sin høyre side: ”Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For Jeg var sulten, og dere ga Meg mat. Jeg var tørst, og dere ga Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg.”
Da skal de rettferdige svare ham og si: ”Herre, når så vi Deg sulten og mettet Deg, eller tørst og ga Deg å drikke? Når så vi Deg som en fremmed og tok imot Deg, eller naken og kledde Deg? Eller når så vi Deg syk eller i fengsel og kom til Deg? Og Kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot Meg. Da skal Han også si til dem ved sin venstre side: ”Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler. For Jeg var sulten, og dere ga Meg ikke å spise. Jeg var tørst, og dere ga Meg ikke å drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok ikke imot Meg. Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte Meg ikke.”
Da skal også de svare ham og si: ”Herre, når så vi Deg sulten eller tørst eller som en fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, uten å tjene Deg?”
Da skal Han svare dem og si: ”Sannelig sier Jeg dere: Alt det som dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere ikke mot Meg.” Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.”
Da Axel Eckman ble en kristen, syntes han det var grusomt å høre at mennesker som ikke vil gi sine liv til fullt og helt til Jesus, går fortapt. Her forteller han sin historie: Helt siden jeg ga Jesus mitt hjerte og ble frelst, fikk jeg en spesiell nød for de ufrelste - og deres evige skjebne. Denne nød førte meg inn i en voldsom kamp ... en kamp der jeg merket hvordan tvilen prøvde å gripe tak i meg. Det gamle listige spørsmål lød: - Har Gud virkelig sagt ...? Kanskje du bare har misforstått! Mon tro om ikke alt vil gå bra til slutt ... uansett? Jeg ropte til Herren fra hjertets dyp. Jeg bad om noe bestemt, jeg formet min bønn omtrent på denne måte: -Min Gud, er det så at de som avviser deg virkelig går fortapt? Gjør de det? Og hva innebærer det i tilfelle - å gå fortapt? Så skjedde det noe en natt, noe jeg aldri vil glemme: Jeg lå og sov. Jeg følte at en hånd ble lagt på mitt bryst. Jeg våknet opp, jeg ble helt våken. Jeg så en mann stå ved siden av min seng.
Mannen som var kledd i skinnende hvite klær, så på meg med et vidunderlig blikk og sa til meg: «Jeg er kommet for å bringe din ånd med meg til de fortaptes sted». Deretter førte den hvitkledde mannen meg med seg. Vi gikk nedover og kom til en bred vei, som førte til en stor port. Denne port var fullstendig sort og så skummel ut. Mannen som var kledd i hvitt, hadde et belte om seg og i det hang det noen nøkler. Han tok en av dem og åpnet porten. Etter at vi hadde gått gjennom, lukket han den igjen. Jeg fikk se noe som lignet en benk og satte meg ned. Og plutselig befant jeg meg helt alene. Jeg så meg omkring. Det så fryktelig ut.
Ord kan ikke uttrykke hvordan jeg følte det. Det var forferdelig. Jeg så en mengde mennesker. De satt alle sammen. Deres ansiktuttrykk var mørke og fryktelige. Med øynene lukket, satt de og sukket i stor vånde. Det var frykt i deres hjerter. Jeg så hyller fylt med flasker som så ut til å inneholde whisky stå ved siden av dem.
Da jeg så denne store mengde og ensomheten som rådet der, ble jeg redd. Men plutselig så jeg den hvitkledde mannen sitte ved min side, og han sa til meg: «Frykt ikke! Disse menneskene som du ser foran deg, er bare ånder. De kan ikke skade noen. Jeg så på dem igjen og kjente igjen noen av dem. Det var en mann blant dem som jeg hadde vært sammen med i Norge for lang tid siden. Han var en dranker, ja han var en av de verste, han slåss mye og var snarsint. Den hvitkledde skikkelse sa nå til meg: «Gå bort til denne mann, som du har vært sammen med. Jeg var ikke redd, men gikk bort til han og sa navnet hans. Han åpnet sine øyne og så på meg. Jeg var glad da han spurte: «Er det deg Axel» Han brukte alltid og kalle meg med fornavn, når vi var sammen og det gjorde han nå også. Jeg spurte han: «Hvordan er det med deg, hva er det som er i veien med deg, siden du ser så bedrøvet ut? Har du det dårlig her?» Slik snakket jeg til han, og han svarte: «Axel, jeg døde i den tilstand som du vet jeg var i da vi var sammen. Jeg er i Helvete, fortapt og holdt i forvaring som et eksempel til en evig ild, ventende på dommens dag. Jeg levde mitt liv i synd. Jeg elsket ikke Jesus, jeg elsket whisky, og nå må jeg drikke dette ildvann, som er i disse flasker. Å, om jeg bare kunne leve mitt liv på jorden om igjen. Da ville jeg leve for Jesus. Men det er for sent. Jeg hadde min tid. «Hvordan er det med deg Axel?» Jeg svarte: «Priset være Herren! Jeg er frelst! Jesus har tilgitt meg og tatt alle mine synder bort. Jeg har fått mitt navn skrevet i Livets Bok». Da han hørte disse ord, begynte han å gråte og skrike. Også jeg begynte å gråte. Jeg ønsket at jeg kunne gjøre noe for han, men nå var det for sent. Etter at jeg hadde snakket med denne fortapte sjel, gikk jeg tilbake til min plass og satte meg.
Deretter så jeg i en annen retning. Så langt jeg kunne se, var det endeløse rekker med runde bord. Rundt omkring bordene satt menn og kvinner med hendene bøyet ned mot bordet og skjulte sine ansikter med begge hendene. Det var et medynkvekkende syn. En kvinne reiste seg ved et av bordene. Hun løftet begge sine hender ropende og skrikende med en fortvilt røst, som var ubehagelig å høre på. Da reiste alle de andre seg også og begynte å rope og jamre seg. Det var et hyleri og jamring som det nesten var uutholdelig å høre på. Det var vilt. Omsider satte de seg alle igjen med ansiktene vendt ned mot bordet. De satt slik en liten stund, inntil en annen reiste seg ved et annet bord og begynte å rope og skrike. Så løftet alle hodene igjen og så på den ene, som stod der og skrek. Deretter begynte alle å skrike. Slik holdt de på. De satte seg ned et øyeblikk for hver gang, for deretter å reise seg, og begynte og rope og skrike igjen. De så ikke ut til å ha noen ro.
Da jeg så alle disse folkene og hørte all denne roping og jamring, kunne jeg til slutt ikke holde ut lenger, og jeg ropte: «Hva er i veien med dere siden dere roper og jamrer dere slik og ikke har fred?» Da stod den samme kvinne opp, som først hadde reist seg, og idet hun vendte seg mot meg med gråtende ansikt, så hun på meg og sa: «Jeg kan fortelle deg grunnen til at jeg ikke har noen fred eller ro, men må jamre og gråte. Jeg skulle ha vært en av dem som tilhørte Jesus. Jeg trodde at alt var i orden med meg, og at det ikke var noen fare for min sjel. Men da jeg døde oppdaget jeg at jeg var bedratt. Jeg hadde ingen Jesus til å møte meg og ta meg med til det sted hvor de frelste er. Jeg tenkte at jeg var god nok som jeg var, men jeg gikk min egen vei. Advarsler ville jeg ikke ta imot. Nå sitter jeg her mellom ugudelige og er fortapt. Å, om jeg bare kunne komme tilbake og leve mitt liv om igjen. Da ville jeg gå den veien som Jesus lærte menneskene. Men det er for sent». Da sa mange: «Det er likeså med oss».
Deretter reiste en annen seg, og sa: «Jeg kan fortelle deg grunnen til at jeg er her, gråtende og jamrende. Jeg trodde mens jeg levde at det var riktig å bli frelst, og jeg visste at dersom jeg skulle dø uten å ha mine synder tilgitt, ville jeg gå fortapt. Men jeg tenkte at det er tid nok. Jeg ville bli frelst før jeg skulle dø. Men døden kom plutselig, og jeg fikk ikke tid til å få det i orden med Jesus. Nå er jeg fortapt. Mange kom fram og sa: «Det var likedan med oss, da vi levde». Etter dette så jeg en mengde menn. De kom ut fra et sted som var ennå mørkere enn det som de andre var i. De kom marsjerende, fire og fire, side om side og dannet på denne måten en lang rekke. De var alle kledd i lange sorte klær, som dem som prestene bærer. Hvem de var vet jeg ikke. De sa ikke mye, men bøyde sine hoder for meg og sa: «Det er det samme med oss som med de øvrige. Vi er bedratt og er fortapt». Etter at jeg hadde hørt og sett disse ting, fant jeg den hvitkledde mannen sitte ved min side, og han sa til meg: «Nå har du vært med meg i de fortaptes regioner og har sett og hørt, hvorledes de gråter og klager, fordi de er fortapt og venter på dommens dag. Nå er det din oppgave å fortelle alle, så mange som du kan, hva deres skjebne vil bli som ikke tilhører Jesus og ikke vil vandre på hans vei». Deretter tok han meg på sine armer og åpnet porten. Vi gikk ut og kom opp igjen. Min ånd ble brakt tilbake til min kropp.”
Dersom du ikke daglig er travelt opptatt med å fortelle mennesker om Jesus og hva som skjer dersom de ikke vil leve for Jesus, så fortvil ikke. Du kan be denne bønnen nå: ”Gud, jeg vet at det er min oppgave å fortelle så mange som mulig om skjebnen deres dersom de ikke tilhører Jesus og ikke vil vandre på Hans vei. Hjelp meg til å fortelle dette til fleste mulig. Jesus, døp meg i Den Hellige Ånd og ild og hjelp meg til å fullføre mitt oppdrag. Amen.”
Dødsriket – mer virkelig enn du kanskje tror…
Jesus sier at Dødsriket er inne i Jordens sentrum. Dette bekreftes også flere andre steder i Bibelen. Den neste artikkelen tar for seg dette. Beretningen stammer fra Sibir og det var russiske vitenskapsmenn som nokså overraskende kom over noe de ikke hadde regnet med. Å finne Dødsriket var ikke akkurat hva dr. Dimitry Azzakov og resten av de russiske vitenskapsmennene hadde i tankene da de boret et
”Vesenet skrek som et villdyr før det forsvant», skriver Pravda. «Noen av arbeiderne løp sin vei, men vi som ble igjen oppdaget mer. Vi senket en sensor ned i hullet for å høre lyden fra jordlagenes bevegelser. I stedet hørte vi angstfylte menneskeskrik», forteller Azzakov. «Først trodde vi lyden kom fra vår egen utrustning, men lyden fortsatte til tross for at vi kontrollerte alt. Vi spilte inn lyden av ikke bare en eller to, men millioner av skrikende mennesker. Heldigvis kunne vi spille den fryktelige lyden inn på bånd. Vi dekket over hullet og sluttet å bore. Det var åpenbart at vi hadde støtt på noe som lå bortenfor vår kunnskap og forstand. Vi så og hørte ting vi aldri har hørt om før». Sovjets myndigheter har ikke kommentert hendelsen. Den offisielle årsaken er at de fremdeles studerer båndopptaket. Vi kan bare håpe at Russland avslører sine oppdagelser i fremtiden. Verden har rett til å få vite sannheten, avslutter Pravda i artikkelen som ble publisert den 19.januar 1991. 4.Mosebok.16,31-33 sier at Dødsriket ligger inni Jordens sentrum: ”Med det samme han hadde endt denne tale, da revnet jorden under dem; jorden lukket opp sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide, og de for levende ned til Dødsriket med alle sine; jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten.”
Be denne bønnen:
”Himmelske Far. Jeg har ikke lyst til å komme til Dødsriket. Vær meg synder nådig! Jeg har syndet mot Himmelen og mot Deg. Jeg vet at straffen for å synde er evig fortapelse. Men jeg tror at Du sendte Din eneste Sønn, Jesus Kristus for å dø for mine synder. Ved å tro på Ham, kan jeg komme til Himmelen og være sammen med Deg for alltid, Far. Tusen takk for din kjærlighet og nåde, Gud! Jeg omvender meg fra min synd og bekjenner det jeg har gjort galt. Jeg vil gjøre opp alle mine synder og tar her og nå i mot Deg, Jesus Kristus som min personlige Frelser og Herre. Fyll meg med Din Hellige Ånd og led meg trygt på veien mot Himmelen. Jeg vil fra nå av passe på å be til Deg hver dag for å bli bedre kjent med Deg. Jeg vil lese i Bibelen for å bli bedre kjent med deg og for å finne ut hva jeg skal bruke livet mitt til, og jeg vil begynne å gå i en levende menighet og få aktive kristne venner som kan hjelpe meg til å holde meg på den smale vei. Takk for at jeg nå er blitt Ditt barn, Gud og at Du og Dine engler alltid passer på meg og vil meg bare det beste. Hjelp meg til å holde Ditt navn hellig i mitt liv. La Ditt rike komme i mitt liv. La Din vilje skje i mitt liv. Gi meg i dag det jeg trenger for i dag. Led meg ikke inn i fristelse, men fri meg fra Den Onde. Tilgi meg min synd, slik som jeg også tilgir de som synder mot meg. Amen!”
Lester Sumrall grunnla Lester Sumrall Evangelistic Association (LeSEA) og LeSEA Broadcasting for å fullføre det oppdraget Gud hadde gitt han, nemlig å vinne en million sjeler for Gud. Han forkynte evangeliet i over 100 land i 66 år. I begynnelsen reiste han rundt med båt og på eselryggen og forkynte evangeliet. Senere hadde han to TV-stasjoner og en radiostasjon som han forkynte fra. Han skrev over 150 bøker. Han grunnla også ”Feed the hungry”. Dette synet som vi skriver om her, fikk han i begynnelsen av sin tjeneste. Lester Sumrall gikk hjem til Herren i 1996, 83 år gammel. Hør hva han forteller: ”Jeg satt i et skolehus i Tennessee. Min sangleder som reiste sammen med meg, ledet forsamlingen som for det meste besto av bønder og deres familier, i tilbedelse. Plutselig ser jeg ikke folket som var tilstede på møtet, men jeg så et syn av millioner av mennesker. Jeg så mongoler, mandsjurer, indere, afrikanere og europeere, alle kledd i vakre folkedrakter. Det var millioner av dem. Man kunne ikke se dem alle. De gikk ikke, men halvsprang, og de var alle på vei i samme retning. Jeg så på dem og det var virkelig et vakkert syn og se. Helt plutselig løftet Herren meg ut av min kropp til jeg svevde ovenfor alle menneskene. Det var et vakkert syn å se alle disse milliarder av menneskene. Herren sa at dette var livets hovedvei. Herren innskjerpet at vi alle var på samme hovedvei, på vei mot samme sted - mot døden! Helt plutselig kom vi til slutten av veien og der lå Helvete nedenfor. Om du har sett en vulkan på nattestid der lavaen strømmer fram og tilbake, så er det på den måten Helvete ser ut. Helvete kom i bølger. Noen millioner falt over kanten og en bølge kom og tok dem, og de var borte. Bølgene var som flytende ild. Kanskje du ikke tror på Helvete. Det spiller faktisk ingen rolle hva du tror, for når du kommer til slutten av ditt liv, er det allerede for sent. Da menneskene kom til veiens slutt, forventet ingen seg det. De forsøkte å rygge tilbake, men trykket fra de bakenfor, skubbet dem over kanten. Trykket av kraften, av den bevegelsen av liv som var bakom dem, slo til dem, kastet dem ut i luften og ned i Helvete. Dette var noe helt nytt for meg, og jeg bare så på det. De begynte å rive i sine ansikter og slite i sitt hår, mens de fór ned i Helvete skrikende og gråtende. Jeg var forskrekket og i vanmakt ved dette synet da Herren talte til meg: «Du bærer skylden for dette!» Jeg sa: «Nei, Herre, en som er født i New Orleans og har bodd i Mobile og Panama City hele sitt liv kan ikke få skylden for noen ting». Herren siterte fra Bibelen til meg: «Du menneskesønn. Jeg har satt deg til vekter for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og du ikke advarer ham og ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd», Esk.3,17-19. Jeg sa: «Om en mann fødes i Japan eller India og han går til Helvete, bærer jeg skylden for det?» Herren sa: «Ja» Dette virket ikke rettferdig, syntes jeg, så jeg sa: «Herre, hvorfor sier du dette til meg? Hvorfor ikke til noen andre?» Herrens svar var skremmende: «Jeg har fortalt det til alle, for det står i ordet, og dere kommer til å bli dømt etter ordet!» Jeg kan ikke med ord beskrive hvor dette skaket meg. Synet måtte ha stått på en lang stund, for da jeg kom til meg selv igjen, så jeg at møtet var over. Folket hadde forlatt lokalet og tatt lykten med seg, og jeg var igjen i mørket og begynte å gråte og rope hele natten for hedningene. Tidligere hadde jeg aldri brydd meg om hedningene, men nå sa jeg til Herren at jeg skulle gjøre hva som helst Han ønsket. Han sa: «Jeg råder deg til å gå og advare disse menneskene, og om du ikke gjør det, kommer Jeg til å kreve deres blod av din hånd».
Kapittel 3:
”Gud, jeg vil bli med i opprykkelsen!”
Gud vil at du skal vite at de mørkeste tider i menneskenes historie ligger foran oss. Gud vil være med deg og familien din og beskytte dere dersom dere setter deres lit til Ham og gjør det som er rett i Hans øyne. Det kommer til å bli krig og vanskelige tider, spesielt for de kristne. En av de første tingene som kommer til å skje, og som kommer til å få enorm publisitet, er bortrykkelsen.
En guddommelig åpenbaring av menighetens bortrykkelse
Bortrykkelsen vil si at alle de sanne kristne blir hentet av Jesus på den måten at de blir tatt opp til Himmelen uten å dø. I praksis kommer det til å bli en mengde mennesker som plutselig forsvinner uten å vende tilbake. Olav Rogde fikk et syn angående dette i 1952. La oss høre hva han forteller:
”Det jeg her har skrevet, ble åpenbart for meg, mens jeg en formiddag lå i bønn i Bergen.
Jeg ble selv veldig grepet av synet. Det kom til meg akkurat som om jeg leste i en bok – et lite hefte – og tanken på bortrykkelsen var akkurat i det øyeblikket slett ikke i mine tanker.
Det kom for meg at jeg skulle skrive det ned, men det sto ikke akkurat for meg som noen åpenbaring. Jeg ville liksom slå den tanken fra meg, og sa til meg selv at det bare var fantasi, men jeg fikk ikke ro i mitt indre. Jeg sa til Gud: ”Jeg kan ikke huske alt dette. Skal det nedskrives, så må du gi meg det en gang til.” Det gikk et par uker, så kom det over meg igjen. Det var som å sette seg ned og lese en beretning fra en avis eller en bok. Klokka var ti på kvelden. Jeg fikk tak i en blyant. Det lå en gammel skrivebok der som jeg skrev ned i. Jeg skrev og skrev til klokken var nærmere ett på natten. Da orket jeg ikke mer. (Jeg var da i mitt 79 år). Jeg ba om å få hvile, og om det var mer, at Gud ville gi meg det neste dag. Jeg la meg og sovnet fort. Nå gikk det enda en uke. Men så kom synet tilbake en kveld klokken ti. Det var en direkte fortsettelse fra der det sluttet sist:
”Klokken er ni på formiddagen. Fru Andersen sitter ved radioen og lytter til barnetimen for de minste. Det var så fint i dag, litt religion var det også med, og det burde det jo være. De små har ikke godt av for mye religion, det kunne bli usunt. Det kan ha gått fire-fem minutter, da programlederen plutselig blir avbrutt. Det er en sensasjonell meddelelse fra Oslo: -Byen er i vill panikk! Politiet meddeler at det har skjedd noe utenom det vanlige. Ganske mange, det kan ikke sies nøyaktig hvor mange, barn og voksne, er sporløst forsvunnet. Myndighetene kan ikke påta seg å etterlyse de saknede, da det dreier seg om altfor mange, men de oppfordrer de familier som har mistet noen av sine kjære, til å gi så utførlige opplysninger som mulig om når og hvordan forsvinningen skjedde. Det er nødvendig å få en oversikt, og komme til bunns i mysteriet. Noen minutter senere meddeler radioen at på Stortorvet forsvant et par av de handlende plutselig mens de sto og handlet. En kunde som sto og kjøpte blomster, fortalte at hun skulle betale for blomstene, og mannen sto og fant fram vekslepenger fra en stor veske, da han helt plutselig forsvant. Hun hørte at han sa: - Takk Jesus! – Men hun så ham ikke mer. Hun gned seg i øynene, for hun syntes det var blitt så tåkete foran henne. Men mannen var borte, og tåken forsvant også med en gang. I det samme begynte en ung kvinne å skrike forferdelig, samtidig som hun rev og slet i en tom barnevogn. Hun sprang og ropte: -Noen har stjålet barnet mitt! Det er en gutt på åtte måneder! Hvor er han? Hvor er politiet? Jo, politiet var der, men hva kunne de gjøre? Fra alle hold lød rop om hjelp. En stor, tykk forretningsmann kom springende ut fra sin forretning, og ropte: Hjelp! Hjelp! To av mine ekspeditører forsvant rett og slett ved disken! Men hva er dette? Også fra Stockholm kommer det meddelelse om en masseforvirring i likhet med den i Oslo, og byen er i vill panikk. Det meddeles at flere politikonstabler er blant de som er forsvunnet. Nå har også København og Helsingfors sendt ut en melding om lignende hendelser. Fra andre land begynner det også å strømme inn meldinger om alle som er forsvunnet. Overalt er det barn og voksne som har kommet bort. Politiet står rådville og maktesløse overfor dette mysterium. -Nei, og nei, sier fru Andersen. Herre Gud, hva er det? Hun reiser seg, går til porten og ser nedover gaten. Det er et vakkert villastrøk, fine små hus med haver omkring. Der kommer fru Håland. Hun holder for sine øyne, og roper så uhyggelig: -Ruth! Ruth! Så får hun øye på fru Andersen, og spør: -Har du sett at noen fremmede har reist forbi? Ruth er forsvunnet! Hun satt på trappa utenfor huset vårt mens jeg sto og ordnet med en rosebusk, og så forsvant hun. Helt borte! Jeg ropte og skrek på Ruth, men ingen svarte. Jeg syntes jeg så at noe for opp langs veggen, men man blir jo aldeles forvirret. Så det er nesten så det går rundt for en. Man ser og tenker så mye rart. Men Ruth! Ruth! Hvor er du? Hvem har tatt henne? Hun gråter i fortvilelse. Men der kommer fru Andersen. -Kommer du nå på denne tiden? Spør fru Andersen. – Klokka er bare halv ti. -Ja, jeg orket ikke å holde på lenger, det er jo rene virvaret alt sammen der borte på verkstedet. Mange arbeidere har blitt borte på en mystisk måte. Flere maskiner har stoppet, og man trodde i begynnelsen at flere ulykker hadde hendt. Vi lette rundt, men vi fant ikke et spor etter noen av de som hadde forsvunnet. Men så begynte han som hadde sagt at han var en kristen og gikk på møter – jeg husker ikke hva han heter – å si: -Nå har det hendt! Nå har det hendt! -Hva er det som har hendt? Spurte jeg. -Jesus har hentet alle sine. –Han vred hendene og storgråt og ropte: -Jeg er blitt tilbake! Jeg er igjen! -Jeg ba ham slutte med det pratet, men han bar seg bare verre. Det var fryktelig å høre på ham. Ja, det var visst flere som hadde det på samme måten. Men nede i byen var det enda verre. Det var rent trafikkaos. Sjåfører og passasjerer hadde blitt borte fra busser og biler. Trikkene hadde stoppet opp, og dannet lange køer, og de busser og biler som hadde sjåfører, forsøkte å komme seg fram. Men folk var helt fra seg, og sprang rundt og lette etter sine kjære. Politiet sto maktesløs. Fru Håland gråter, vrir hendene sine og springer hjem. Andersen og hans hustru går inn. Radioen står innstilt på Bergen: -Fra alle hold meldes det om personer som er forsvunnet. Telefonen har ringt i hele formiddag med spørsmål og meldinger om denne uhyggelige hendelse. Fra flere fartøyer på havnen har folk forsvunnet. På fødeklinikken på sykehuset har alle nyfødte forsvunnet. Mødrene jamrer seg i fortvilelse. Jordmødrene og sykepleierne er skrekkslagne, men også noen av dem er borte. På gamlehjemmet er flere kommet bort. Klokken elleve meddeler radioen – denne gang fra London – at ved ni-tiden i dag begynte det å komme inn meldinger fra hele Storbritannia, at en masse barn og voksne var forsvunnet uten at man kunne finne de minste spor. Av de som forsvant, var ingen vendt tilbake. Det hele er et mysterium. En del prester har sammenkalt forsamlingene, og har funnet at det er de mest gudfryktige, og de som ba mye av deres medlemmer, som er borte. Også en hel del prester og predikanter skal være med blant dem som har forsvunnet. En biskop i et større trossamfunn, har sammenkalt sine prester til et møte i kveld. Nå er det tre og en halv time siden den første meldingen kom fra Oslo, og det viser seg at det hele tiden kommer inn nye rapporter fra alle land om personer som er forsvunnet. I det fjerne Østen kommer det fra Korea de mest oppsiktsvekkende meldinger. Det regnes med at det har forsvunnet flere hundre tusen mennesker der. Å beskrive hendelsene, slik som de har vært i disse første timene, er helt umulig. Alle er skrekkslagne. På gatene springer folk frem og tilbake og vrir hendene, særskilt mødre som har mistet sine barn. Men mange spotter og forbanner både Gud og mennesker. En mann kommer springende nedover gaten. Han vrir sine hender, og roper: -Pass dere! Pass dere! Vi blir nok snart tatt alle sammen! – Han hadde nok mistet forstanden. En eldre kvinne står ved et gatehjørne med foldete hender, og ser opp mot himmelen. Så sier hun: -Å, nei, når vi ikke gjorde oss ferdige slik at vi ble med når han var her, så blir nok ingen hentet heretter. Herre Gud! Jesus, hjelp oss! Nå har det skjedd! Jeg har vært religiøs i hele mitt liv, men jeg trodde ikke han kom så fort. Jeg har ikke tatt alt så nøye. Fra jernbanen meldes det at det ennå ikke har inntruffet noen direkte ulykker. Men et tog står på Finse uten fører og konduktør. Det har blitt sendt to ordre til alle banevoktere om å lete nøye langs hele linjen etter mennesker som muligens kan ha hoppet av fra østgående tog, og muligens blitt drept, for det er nemlig flere reisende som har blitt borte. Likeså fra fjord- og kystbåtene meldes det om mennesker som har forsvunnet.
I kveld kom det en redegjørelse i Dagsnytt, der man oppfordret folk til å være i ro og ikke være redde. Politi og myndigheter arbeidet for fullt alle steder for å få fastlagt antallet på personer som er forsvunnet. Likeså er vitenskapsmennene – særskilt meteorologene – i arbeid for å finne årsaken til dette merkelige fenomen. Nå har det også kommet inn meldinger fra USA, om at det har begynt å strømme inn meldinger til politiet i Øst-Statene av lignende art som i Norge. Det meldes om store katastrofer i trafikken og mange mennesker er blitt drept.
Avisene mener at man i morgen tidlig skal få en mer utførlig oversikt over hva som har hendt i Statene. Klokken er nå 20.00, og av nyhetssendingene framgår det at denne katastrofe virker på samme måte over hele verden. Hittil er det de større byene man vet mest om, men også fra de mindre stedene begynner nå antallet på de som har forsvunnet å strømme inn.
På den sydlige halvkulen har det inntruffet lignende ting, og det ser ut som om det har foregått parallelt med hva vi har opplevd her. En forferdelig uro råder overalt. Det ser ut som om ikke folk tør å gå til ro i natt. På gatene diskuteres det hysterisk om det som har hendt. Man kommer mer og mer til den slutning at det har med de kristne og kristendommen å gjøre. De som kjenner de som har forsvunnet, forteller – i likhet med det de andre også sier – at det utelukkende er kristne fanatikere og uskyldige barn som har kommet bort. En bryggearbeider sa i kveld: -Ja, Hans Olsen er borte nå, og han har vel fått det på den måten som han har prekt om, at Jesus skulle komme og hente ham snart! -Ja, svarer en annen, vi hadde også en slik en, og han kom også bort. Men nå må vel myndighetene ta hånd om saken, og forby all religion, så noe slikt ikke hender en gang til. -Å, nei, utbrøt en i hopen, det kommer aldri til å hende mer! De har nok hatt rett likevel, disse kristne, for de hadde en anelse om dette hele tiden. Hadde vi hørt på dem, så hadde vi kanskje hatt det bedre nå, enn å være nødt til å leve videre i dette helvete og dette kaos som vi nå har over oss, og som vi kommer til å få mer av.
-Jaså, du trodde på dem, du? Da burde du slått følge med dem da de reiste! sa en.
-Jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet! svarte han bare, og gikk. Noen ropte etter han:
-Du burde henges, både du og alle de andre, som befatter seg med denne sinnssvake kristendommen! Neste dag kunne avisene i alle land ikke gi noen forklaring. Alt er og blir et mysterium. Fra alle land kommer lignende rapporter. Fra misjonsfelter berettes det om at masser av kristne har forsvunnet. Bare et fåtall av de kristne er blitt tilbake der.
Det viste seg at det var ganske mange prester og predikanter som var tilstede på det sammenkalte kirkemøtet, men mange var også rykket bort. Det hersket en nervøs og dyster stemning. Mange var helt ulykkelige, sier rapporten. Men det rådde ikke den minste tvil om hva som var skjedd, det var de helliges bortrykkelse, eller brudens opptagelse.
Noen erkjente at de, til tross sin pedagogiske utdannelse og sine studier av Guds ord, aldri tenkte seg at det skulle skje på denne måten. De var fremmede for den nye fødsel og barnekårets ånd. En ung prest ytret: -Jeg har aldri lært det på denne måten. Professorene talte aldri om det på den måten som det har hendt i disse dager! Det var en tendens til diskusjon, men sinnene var for oppskaket til at den kunne bli saklig, skrev journalisten.
Da politiet hadde henvendt seg til allmennheten for å høre dens oppfatning, ble det skrevet en rapport fra kirkemøtet som de fleste av møtedeltakerne var enige i: -Det som har hendt er en forutsagt bibelsk hendelse, den såkalte ”Brudens bortrykkelse” – eller at Jesus har hentet alle sine. Dette er alt vi kan si i dag. Politiet ville ikke offentliggjøre prestenes uttalelse, da de mente at dette var et foster av en nervøs og hysterisk fantasi. Hendelsen var også av så vidtomfattende beskaffenhet, at saken måtte tas opp i regjeringen. Har det noe med den kristne religion å gjøre, da burde man inntil videre stenge alle kirker og religiøse forsamlingslokaler, til man får bedre oversikt, og alt blir klarlagt. Dette er jo et problem som har rammet alle nasjoner, så det må kanskje bli en felles innstilling til saken. Da må vel FN bli det rette forum til å ta opp saken og undersøke den grundig. I de kristnes leir synes stemningen å være veldig trykkende. I går, søndag, var alle kirker og lokaler fullsatte av folk. Mange forsamlinger var uten predikanter, og mange av medlemmene var saknet. I mange trossamfunns forsamlinger var det få troende igjen, men til gjengjeld var det en veldig tilstrømning av utenforstående, og i de fleste tilfeller av de, hvis hjem var ”rammet av den store ulykken”, som man uttrykte det. Folk ville høre Guds Ord, men det var liksom borte. En forsøkte å lese. Han sa: -Jeg kan ikke lese. Andre gråt. Den store massen syntes å være enige om at kristendommen var den direkte årsaken til denne tragiske hendelsen, og mente at de kunne få en rimelig forklaring på denne saken hos de kristne. Mange kom også for å søke Guds hjelp. De var dypt ulykkelige. På de fleste møter rådet det likevel en stor forvirring. En mann sto med knyttede never, og ropte til en predikant: -Det er din skyld at så mange av oss er blitt tilbake! Du talte aldri om at Jesus snart skulle komme og hente sine, og enda mindre om å ha et rent hjerte og være fylt av Den Hellige Ånd, samt ha alt oppgjort med Gud og sine medmennesker. Jeg vet hva som holdt meg tilbake, det er bare småting, ja småting, men – men…Herre Gud, hjelp! -Ti, sa predikanten. Han mente at han hadde gjort sin plikt, og på denne måten skyldte den ene på den andre, under gråt og fortvilelse.
De banket på, men døra var stengt. Tilstanden var ikke til å beskrive, slik som det utviklet seg. Folk var klar over at en fryktelig tid sto for døren. Det lå liksom i luften at alt håp var ute. Porten var stengt. De banket og ropte – alle disse som hadde nøyd seg med tomme fraser og talemåter. Noen hadde vært med for kameratenes skyld, andre bare for ulike interesser i sang og musikk og lignende – alle uten å være født på ny, og uten å eie barneskapet og dermed også arveretten. Ja, for mange hadde forsamlingslivet bare vært et foreningsliv, en hobby for å få fritiden til å gå fortere. Men nå banket de alle på den stengte døren: -Herre! Herre! Lukk opp for oss! Til alt dette kom de uhyggelige ryktene om at den tredje, store verdenskrigen kom til å bryte ut når som helst. Den diplomatiske forbindelsen mellom Øst og Vest var brutt.
Når det gjaldt bortrykkelsen og de kristne, så tok det ikke myndighetene lang tid før de hadde tatt sin beslutning. Fra Øststatene kom det melding om at kommunistlandene gikk i spissen, og forbød all kristen virksomhet og kristne sammenkomster. Det ble dødsstraff for dem som nevnte Jesus-navnet. Landene skulle renses for all kristen litteratur. Med Bibelen øverst, skulle alt brennes. Det betydde døden å være i besittelse av det aller minste som bar preg av eller minte om Kristus.
I de vestlige land tok det litt lenger tid før man satt i verk slike forbud. Men den gudløse massen – både blant de ledende og blant folket – var oppskaket over hva som hadde hendt, og fordret at noe måtte bli gjort. Majoriteten seiret, og da kristendommen var hendelsens årsak, var resultatet klart.
Så begynte den forferdeligste av alle tider i menneskehetens historie…En stor mengde av de kristne som var blitt igjen fortsatte å rope til Gud, og ville ikke etterkomme myndighetenes forbud. Det ble fengelsstraff med forhør etter ekte Gestapometoder.
-Om du vil forbanne og fornekte Jesus Kristus, så kan du redde ditt liv! Det var parolen. Men tusener var standhaftige og massemordene var ubeskrivelig. Mange ble pint på en grusom måte til de døde. Det var ingen lov og rett mer. Satan var sluppet løs.
-Ve jorden og dem som bor på den! Det var mange som ga etter under torturen. De hadde ingen steder å fly til, for ”hele verden var i den ondes vold”. Alle land var enige om at de kristne måtte utryddes. Denne verdens fyrste hadde tatt makten. Barn forrådte sine foreldre til døden. Nå gikk det i oppfyllelse som står skrevet i Luk.21;16-17: ”Dere skal til og med bli angitt av foreldre og brødre, av slektninger og venner. De skal drepe noen av dere. Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld.” Det er umulig å beskrive denne tilstanden, men Gud har skildret det hele i Åpenbaringen. Og det store ropet fra disse ulykkelige var: -Herre! Du må forkorte disse dager!
Kjære venn! Du må ikke risikere å bli tilbake. Gå innfor den allmektige Guds ansikt, be ydmykt om lys og nåde. Ennå i dag er det tid, ennå i dag kan du bli beseglet som Jesu Kristi eiendom, og du kan bli med når Han henter alle sine.
Stikkord om de som ble med i bortrykkelsen:
år vi ikke gjordeDe mest gudfryktige…De som ba mye… oss ferdige slik at vi ble med når han var her, så blir nok ingen hentet heretter…Jeg har vært religiøs hele mitt liv, men jeg trodde ikke han kom så fort. Jeg har ikke tatt alt så nøye…De som kjenner de som har kommet bort, forteller – i likhet med det de andre også sier – at det utelukkende er kristne fanatikere og uskyldige barn som har kommet bort…Noen erkjente at de, tross sin teologiske utdannelse og sine studier av Guds Ord, aldri tenkte seg at det skulle skje på denne måten. De var fremmede for den nye fødsel og barnekårets ånd…Det som har hendt er en forutsagt bibelsk hendelse, den såkalte ”Brudens bortrykkelse” – eller at Jesus har hentet alle sine…De banket og ropte – alle disse som hadde nøyd seg med tomme kristelige fraser og talemåter. Noen hadde vært med for kameratenes skyld, andre bare for ulike interesser i sang og musikk og lignende – alle uten å være født på ny, og uten å eie barneskapet om dermed også arveretten. Ja, for mange hadde forsamlingslivet bare vært et foreningsliv, en hobby for å få tiden til å gå fortere. Men nå banket de alle på den stengte døren: Herre! Herre! Lukk opp for oss!…Det er din skyld at så mange av oss er blitt tilbake! Du talte aldri om at Jesus snart skulle komme og hente sine, og enda mindre om å ha et rent hjerte og være fylt av Den Hellige Ånd, samt ha alt oppgjort med Gud og sine medmennesker. Jeg vet hva som holdt meg tilbake, det er bare småting, ja småting, men – men…Herre Gud, hjelp!…
Vi ser her viktigheten av å være født på ny, leve et gudfryktig liv bestående av bønn og tid sammen med Gud. Det er viktig å være fylt av Den Hellige Ånd slik at vi nøye kan følge de retningslinjene som Jesus har gitt oss nøye. La oss faste, be og gjøre gode gjerninger med en mild og ydmyk væremåte. La oss gjøre alt dette for vår Far i Himmelen. La oss tilgi alle som har gjort noe galt mot oss, og be om tilgivelse overfor Gud og de menneskene vi har syndet mot. La oss være rene av hjertet. Fyll oss med Den Hellige Ånd, Gud, og hjelp oss til å bli klare til opprykkelsen.
Mitt annet komme er nær
Inntil Jesus har kommet tilbake, er det riktig å si at hans gjenkomst nærmer seg. Følgende beretning fra Ukraina vitner om at Jesu gjenkomst nærmer seg: Innbyggerne i byen Tunboy, Ukraina ble lammet av sjokk da de for en tid tilbake ble vitne til mektige tegn på himmelen. En stor hvit hånd kom til syne. Den tok til å skrive dette budskap:
”Overvinn det onde med det gode. Det er trengsel for mitt folk i denne tid, og det er tid for å angre det man har gjort galt. Ikke en av mine skal tape sin fortjente lønn. Se frem til min forløsning som stunder til, og bær rettferdighetens frukter.
Vær frimodig og sterk, mitt annet komme er nær.
Jeg, Jesus vil redde og utfri og gi en evig lønn til alle mine gudfryktige. Min lønn er med meg for å gi enhver etter som han har fortjent. AMEN.”
Hånden skrev i en halv time, og skriften kunne leses i tre byer.
Hele byens befolkning var overveldet av frykt og undring, og trafikken stanset og ble lammet.
Jesu gjenkomst og 3. verdenskrig
Flere er det som har fått forvarsler om det som kommer til å skje i tiden som ligger foran oss. En gammel dame fra Valdres fikk et syn fra Gud i 1968. Emmanuel Minos holdt møter der hun bodde. Han traff henne og fikk høre hva hun hadde opplevd. Han skrev det ned, men syntes det hørtes så uforstående ut at han la det i en skuff. Men nå, etter nesten 30 år, så han på det, og da forsto han at han måtte dele det med andre. Følgende er skrevet av fra en kassett som var tatt opp fra et møte på Sunnmøre i 1995. Damen fra Valdres som fikk dette synet var en våken og sannferdig kristen som hadde et godt skussmål av alle som kjente henne:
”Jeg fikk se verden som en slags globus. Jeg så Europa – land etter land. Jeg så Skandinavia. Jeg så Norge. Jeg så visse scener som ville finne sted like før Jesus kommer igjen, like før den siste ulykken bryter løs over menneskeslekten, en ulykke som vi aldri før har opplevd maken til. Hun nevnte fire bolker.”
1. Like før Jesus kom og alvoret brøt løs, var det en avspenning som vi aldri før har hatt. Det var fred, og freden kom til å vare en tid. I denne fredsperioden var det nedrustning i mange land, også Norge, og vi var ikke forberedt denne gangen heller når det kom. Den tredje verdenskrigen kom til å starte på en måte som ingen hadde ventet, - og ifra helt uventet hold.
2. Det kommer til å oppstå en lunken holdning uten sidestykke blant kristenfolket. Et frafall fra sann og levende kristendom blant de kristne. Kristne kommer ikke til å være åpne for ransakende forkynnelse like før Jesus kommer igjen. De vil ikke som før i tiden høre om synd og nåde, lov og evangelium, bot og bedring. Isteden kommer det et surrogat:
LYKKEKRISTENDOM
Det gjelder å bli vellykket. Det gjelder fremgang. Det gjelder materielle goder, ting som Gud aldri har lovet oss på denne måten. Kirker, bedehus og frikirkelokaler ble mer og mer tomme. I stedet for den forkynnelse som vi har vært vant til gjennom generasjoner – som å ta sitt kors opp og følge Jesus – var det underholdning, kunst og kultur som overtok kirker, bedehus og lokaler der hvor det skulle være vekkelse, nød og botsmøte. Dette kommer til å skje i sterk grad like før Jesus kommer igjen og ulykker bryter løs over oss, og folk kommer til å sove i sin ånd.
3. Det blir en moraloppløsning som Norge aldri før har opplevd maken til. Folk vil leve som gifte uten å være gift. Urenskap før ekteskapet og utroskap i ekteskapet kommer til å bli det naturlige, og en kommer til å unnskylde det på alle hold. Det kommer til og med til å snike seg inn i kristne kretser, og vi duller for det – også synder mot naturen. Like før Jesus kommer igjen, kommer det til å bli saker på TV som vi aldri tidligere har opplevd. TV kommer til å bli full av vold, en vold så grusom at det kommer til å lære folk å myrde og ødelegge hverandre, og det blir utrygt å gå i gatene våre. Folk kommer til å ta etter. Det blir ikke ett tilbud på TV, det blir fullt av tilbud. (Hun så dette med flere kanaler allerede i 1968.) Det kommer til å bli akkurat slik som vi har det på radioen, der vi kan ta inn den ene stasjonen etter den andre, og den kommer til å fylles med vold. Folk kommer til å ha det som underholdning – de verste scener av mord og ødeleggelser av hverandre, og det kommer til å spre seg i samfunnet. På TV kommer det også til å bli samlivsscener. De mest intime ting som foregår i et ekteskap kommer til å bli vist på skjermen.(Dette var i 1968, og jeg protesterte med at vi hadde paragrafer som forbyr den slags. Emmanuel Minos). Da sa den gamle damen: Det kommer til å skje, og du får se det. Alle ting vi har hatt før, kommer til å brytes ned, og det blir vist det mest usømmelige for våre øyne.
4. Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen. Da er målet for våre synder nådd. (Jeg protesterte på det med innvandring. Jeg forstod det ikke da. Emmanuel Minos) Da strømmet tårene ned på den gamle damen, og sa: Da plutselig kommer Jesus igjen, og den tredje verdenskrig bryter løs. Det blir en kort krig. Alt av krig som jeg har opplevd før er bare en lek i forhold til denne, og den kommer til å avslutte med en atombombe. Luften kommer til å bli så forurenset at en ikke kan puste i den. Det kommer over flere kontinenter: Amerika, Japan, Australia, - de rike landene. Vannet kommer til å bli ødelagt. Vi kan ikke dyrke mer på jorden. Resultatet blir at bare en levning blir igjen. Og levningen i de rike landene kommer til å rømme til de fattige land, men de blir like harde mot oss som vi var mot dem når tiden er inne. Jeg er så glad for at jeg fikk se dette. Men når tiden nærmer seg, må du ta mot til deg og si dette. Jeg har fått dette fra Gud. Ingenting av dette strider mot bibelens ord. Se Johannes Åpenbaring kapittel 6 og utover. Men den som har fått sin synd tilgitt og har Jesus til Frelser og Herre er trygg.”
Som du forstår, så er fremtiden full av begivenheter. Gud er god og Gud er glad i deg. Det eneste du trenger å gjøre for å være trygg, er å gjøre som andungene som alltid passer på å holde seg nær til mora si. Du må holde deg nær til Gud og så vil Han passe på deg. Ingen kan gjøre noe med deg når du holder deg nær til Ham.
Dyrets merke
Dyrets merke er en annen ting som kommer til å komme, og det er viktig at vi som kristne vet at vi ikke skal ta dette merket - uansett. Mary Kathryn Baxter fikk undervisning av Herren om dette. Herren sa: ”Min Ånd vil ikke alltid anstrenge seg med menneskene. Kom og se Dyret. I de siste dager vil et ondt dyr reise seg på jorden og forføre mange mennesker fra mange nasjoner. Han vil forlange at alle tar imot hans merke, nummeret 666, på hånden eller i pannen. Alle som tar imot merket vil tilhøre Dyret og vil bli kastet sammen med ham i Ildsjøen som brenner med ild og svovel. Verden vil bifalle og applaudere Dyret når det reiser seg, for han skal bringe fred og framgang som aldri før. Når han har fått herredømme over hele verden, vil ikke de som ikke har fått merket i pannen eller på hånden, være i stand til å kjøpe mat, klær, biler, hus eller noe annet som kan kjøpes. De vil heller ikke kunne selge noe av det de eier uten merket. Herren Gud erklærer uttrykkelig at de som tar Dyrets merke bekrefter sin overgivelse til Dyret og vil for alltid være avskåret fra samfunn med Herren Gud. De vil ha sin plass sammen med de vantro og syndere.
Merket stadfester enkelt og greit at de som har det har avvist Gud og vendt seg til Dyret for å få alt det de trenger til.
Dyret og hans tilhengere vil forfølge de som nekter å ta merket, og de vil drepe mange av dem. Alt av pressmetoder vil bli brukt for å få de som tror på den sanne Gud til å ta merket. Barn og spedbarn vil bli drept for øynene på foreldrene som nekter å ta merket. Det vil bli en tid med stor sorg. De som har merket vil bli tvunget til å overgi alle sine eiendeler til Dyret, mot at han lover å møte alle deres behov.
Noen av dere vil bli utmattet og overgi dere til Dyret og ta merket i pannen eller på hånden. Dere vil si: ”Gud vil tilgi, Gud vil forstå.” Men Jeg vil ikke angre på eller omvende Meg fra Mitt ord. Jeg har advart dere gjentatte ganger gjennom mine profeters munn og mine tjenere. Omvend dere nå mens det ennå er dag, for natten kommer da dommen vil bli satt for alltid.
Sant nok vil det være en tid med framgang og fred da Dyret vil vinne popularitet og aktelse. Han vil gjøre verdens problemer til ingenting. Men freden vil ende med et forferdelig blodbad, og framgangen i stor fattigdom over hele landet.
Frykt ikke for hva et menneske kan gjøre deg, men frykt for Han som kan kaste både deg og din sjel i Helvete. For selv om det er veldige forfølgelser, og selv om trengslene blir mangedoblet, vil Jeg fri deg ut av dem alle. Men før den onde dagen vil Jeg reise opp en mektig hær som skal tilbe Meg i ånd og sannhet.
Herrens armé vil gjøre store gjerninger og vidunderlige ting for Meg. Kom derfor sammen og tilbe Meg i ånd og sannhet. Bring inn rettferdighetens frukter og gi Meg det som rettmessig er Mitt, og Jeg vil redde deg fra den onde time. Omvend deg nå og bli frelst fra de grusomme ting som skal komme over de opprørske og ufrelste.
Syndens lønn er døden, men Guds gave er evig liv. Kall på Meg mens du kan, og Jeg vil ta imot deg og tilgi deg. Jeg elsker deg og ønsker ikke at du skal gå fortapt. Tro på denne rapporten og lev. Velg i dag hvem du vil tjene.”
«Si til Mitt folk at Jeg kommer»
Den amerikanske evangelisten Jesse Duplantis ble i 1988 tatt opp til Himmelen. Han ble ført av sted av noe som liknet en taubanevogn, helt innelukket. Vognen ble styrt av en engel. På veien så han utallige stjerner og planeter før han til sist nådde planeten Himmelen. Der så han alle de aborterte barna som vokste opp i Paradis og møtte blant annet kong David og Abraham. Formålet med denne turen fikk han vite da han traff Jesus.
Duplantis forteller: «Da jeg knelte ned, la jeg merke til at Jesu føtter så ut som bronse. Jeg trodde det ville være arr på hendene og føttene Hans. Men det var ikke som om Han hadde blitt oppskåret og fått arr. Jeg kunne se hullene i føttene Hans. De var omtrent så store som en mynt, og lyset skinte gjennom dem. Da skjønte jeg hvor store spikre det var som hadde blitt slått inn i Hans føtter og hender da Han ble korsfestet. Vi forstår ikke hvor veldig Jesus led på korset. Det finnes ikke adjektiver som kan beskrive det Han egentlig gjennomgikk. Han la hånden på skulderen min og sa: «Jesse, reis deg på dine føtter.» Jeg reiste meg og så på Ham. Det strålte ut fra Ham, som bølger av herlighet. Lyset strømmet ut fra Ham. Hans klær var vakre og så ut som store, strålende diamanter. Jesus var høyere enn jeg hadde trodd Han ville være. Jeg ville tro at Han var mellom en åtti og en åttifem.Jeg trodde først at håret Hans var hvitt. Men da Han snudde på hodet, fikk jeg et glimt av det og så at det var lyst brunt. Da Han så på meg, strømmet Guds herlighet ut fra Ham.Jeg sa: «Jesus!» Han sa bare: «Liker du dette stedet?» Jeg sa: «Ja, Herre.» Det første jeg tenkte på å gjøre, var å bekjenne mine synder for Ham. Jeg sa til Ham: «Jeg vet at jeg ikke er den mannen jeg burde være, jeg har gjort mange feil.» Når du kommer til himmelen, ønsker du bare å omvende deg! Men Han sa: «Du er tilgitt. Jeg har laget en plan for forløsningen.» «Men hva gjør jeg da her? Hvorfor gjør du dette?» «Jeg vil at du skal dra tilbake og si til mitt folk at jeg kommer.» «Men de kommer ikke til å tro meg,» sa jeg. «I mange århundrer trodde de ikke, men jeg kom. Nå kommer jeg igjen.» Deretter la Han hånden på skulderen min. Jeg kommer aldri til å glemme det. Han så på meg og sa: «Du vil se og lære mange ting her. Men jeg har brakt deg hit for at du skal gå og si til mitt folk at jeg kommer.» Jeg sa: «De vet det.» «Nei, de vet det ikke. Jeg brakte deg hit for at du skulle gå og fortelle dem at jeg kommer. Gå og fortell dem det.» Jesse fortsetter: «Mens jeg snakket med Jesus, kunne jeg se den store medynk Han har med dem som ikke har tatt imot Ham som sin Frelser. Han ba meg fortelle deg at Ham kommer snart igjen! Stemmen Hans var så inntrengende. Vi må forstå at noe holder på å skje. Jesus kommer snart! Kanskje du ønsker å se Jesus, se Himmelen, se på blomstene der og gå på gater av gull. Kanskje du ønsker å se det herlige, fantastiske omrisset av denne byen. Vårt naturlige sinn kan ikke fatte hva Gud har for oss. Dette er årsaken til at vi trenger en ny kropp, slik at vi kan klare å ta imot det Gud har for oss. Derfor ønsker jeg å si til alle jeg møter at de må ta imot det faktum at Jesus døde i deres sted for at deres synder skulle bli tilgitt. Jeg har sett himmelen, og vet hva som venter alle der. Det er derfor jeg ønsker å se mennesker ta imot Jesus i sitt liv, og nyte velsignelsene som Faderen har for dem.»
Kilde: Boka ”Et plutselig møte med Himmelen” av Jesse Duplantis, Agape Forlag
Kapittel 4:
Visjoner av Willliam Booth,
Frelsesarmeens far
Visjonen ”Hvem bryr seg er den første av visjonene vi presenterer her. De er ment å være til ettertanke, inspirasjon og motivasjon til å vise kjærlighet i og å vinne mennesker for Jesus:
Hvem bryr seg?
”Under en av mine nylige reiser ble jeg ledet inn i en tankerekke angående tilstanden til den store hopen rundt meg som levde uten å bry seg om alt som dreide seg om deres evige velferd, og i det mest åpne og skamløse opprør mot Gud. Jeg så ut på de millioner av mennesker rundt meg som var overgitt til sin drikking og sine fornøyelser, og sin dansing og sin musikk, og sine forretninger og sine bekymringer, og sin politikk og sine problemer, og tusen andre ting; uvitende - forsettlig uvitende, i mange tilfeller; i andre eksempler visste de alt om det; men alle sammen strakk de seg videre og opp, med sine gudsbespottelser og djevelskap, til Guds Trone; og mens jeg grublet på denne måten fikk jeg et syn. Jeg så et mørkt og stormfullt hav. Over det hang tunge mørke skyer; gjennom dem blinket nå og da kraftige lyn, og høy torden rullet, mens vindene jamret, og bølgene reiste seg og skummet, og slo og brøt, og reiste seg og skummet og slo og brøt igjen. I dette havet syntes jeg at jeg så myriader av stakkars mennesker som dukket og fløt, og ropte og skrek, og bannet og kavet, og druknet; og mens de bannet og skrek, steg de og skrek igjen, og så sank de for aldri å stige opp mer. Og ut av dette mørke rasende havet så jeg en mektig klippe som steg opp med toppen tårnende høyt over de mørke skyene som hang over det stormfulle havet; og hele veien rundt foten av denne klippen så jeg en enorm plattform; og opp på denne plattformen så jeg til min glede at en del av disse stakkars, kjempende, druknende stakkarene uavbrutt klatret ut av det rasende havet; og jeg så at en del av de som allerede var trygge på plattformen hjalp de stakkars skapningene som fremdeles var i det frådende vannet til å nå det samme trygge stedet. Ved å se enda nærmere etter fant jeg at en del av dem som hadde blitt reddet planla og tenkte ut ved hjelp av stiger og tau og båter og andre midler hvordan de mer effektivt kunne befri de stakkars kjempende ut av dette havet. Her og der var det noen som faktisk hoppet ut i vannet, uten hensyn til konsekvensene, i sin iver etter å "redde de fortapte;" og jeg vet knapt hva som gledet meg mest - synet av de stakkars menneskene som klatret opp på klippen, og således nådde det trygge stedet, eller hengivenheten og selvoppofrelsen til dem som med hele sitt vesen var opptatt med anstrengelsene i å redde dem. Og mens jeg stirret så jeg at de som oppholdt seg på plattformen var et temmelig blandet selskap. Det vil si, de var delt inn i forskjellige "klikker" eller kaster, og var opptatt med forskjellige fornøyelser og beskjeftigelser; men bare noen få av dem så ut til å gjøre det til sin oppgave å få folk opp av havet. Men det som forvirret meg mest var det faktum at selv om alle hadde blitt reddet fra havet på et eller annet tidspunkt, så nesten alle ut til å ha glemt det fullstendig. Det så ikke ut til at minnet om dets mørke og fare på noen måte plaget dem lengre. Men det som var like merkelig og forvirrende for meg var at disse menneskene ikke så ut til å ha noen bekymring - det vil si, noen pinefull bekymring - for de stakkars fortapte som kjempet og druknet rett foran øynene deres, hvorav mange var deres egne ektemenn og koner, og mødre og søstre, og barn. Og denne uberørthet kunne ikke være resultatet av uvitenhet, fordi de levde innenfor synsvidde av det hele, og snakket om det noen ganger, og gikk regelmessig for å høre undervisning hvor den forferdelige tilstanden til de stakkars druknende skapningene ble beskrevet. Jeg har allerede sagt at de som oppholdt seg på plattformen holdt på med forskjellige beskjeftigelser. Noen av dem var oppslukt natt og dag med handel, for å skaffe seg fortjeneste, og lagret sine oppsparte midler i kister, armérte rom, og lignende. Mange tilbrakte tiden med å more seg selv med å dyrke blomster i klippeskråningen; andre med å farge klesplagg, eller spille musikk, eller med å kle seg opp i forskjellige moteklær, og gå omkring for å bli beundret. Noen var opptatt hovedsaklig med å ete og drikke, andre var sterkt opptatt med å krangle om de stakkars druknende skapningene i havet, og om hva det ville bli av dem i fremtiden, mens mange var tilfreds med at de gjorde sin plikt overfor de fortapte ved å utføre merkelige religiøse seremonier. Ved å se enda nærmere etter fant jeg at noen i den flokken som hadde nådd det trygge stedet hadde oppdaget en vei oppover klippen som ledet til en enda mer høyereliggende plattform, som lå godt over de sorte skyene som hang over havet, og hvorfra de kunne få en god utsikt over til fastlandet ikke langt borte, og dit de forventet å bli reddet over til en eller annen fremtidig dag. Her tilbrakte de sin tid med hyggelige tanker, og gratulerte seg selv og hverandre for deres lykkelige skjebne å ha blitt reddet fra det stormfulle dypet, og sang sanger om lykken som skulle bli deres når de skulle bli tatt med til fastlandet, som de forestilte seg at de tydelig kunne skjelne rett "der borte." Og hele denne tiden fløt de kjempende, skrikende skarene omkring i den mørke sjøen, ganske nær ved - så nær at de med letthet kunne ha bli reddet. Men i stedet, der gikk de fortapt fullt synlig, ikke bare én og én, men de sank i stimer, hver dag, ned i det rasende vannet. Og mens jeg så, fant jeg at den håndfullen med folk på plattformen som jeg hadde observert tidligere, fremdeles strevet med sitt redningsarbeid - å, Gud! Hvor jeg hadde ønsket at det var en mengde av dem. I stedet så det ut til at disse sliterne ikke gjorde stort annet enn å engste seg og gråte, og slite, og planlegge, for de fortapte menneskene. De ga seg selv ingen hvile, og sorgfulle maste de på alle de kunne få fatt i rundt seg ved vedholdende å bønnfalle dem om å komme dem til hjelp. Faktisk, så kom de til å bli ansett som en sann plage av ganske mange velvillige og godhjertede mennesker, og av andre som var svært religiøse også. Men likevel forsatte de, og brukte alt de hadde, og alt de kunne skaffe, på båter og flåter, og dregger og tau, og enhver annen tenkelig innretning som de kunne finne på for å redde de stakkars, ulykkelige, druknende menneskene. Noen få andre gjorde mye av de samme tingene til tider, og arbeidet hardt på sin måte; men de menneskene som hovedsaklig tiltrakk min oppmerksomhet var virkelig i oppgaven året rundt, de gjorde slikt et forferdelig oppstyr av det, og gikk til verket med en slik intensitet og raseri, at selv mange av de som gjorde samme slags arbeid, bare på en mildere måte, ble ganske sinte på dem, og kalte dem gale. Og da så jeg noe enda mer vidunderlig. Elendigheten og pinene, og farene og gudsbespottelsene, til disse stakkars kjempende menneskene i dette mørke havet beveget medlidenheten til den store Gud i Himmelen; beveget det så mye at Han sendte et Mektig Vesen for å befri dem. Og jeg syntes at dette Mektige Vesen som Jehova hadde sendt, kom rett fra sitt palass, rett gjennom de mørke skyene, og hoppet rett ut i den rasende sjøen blant de druknende, synkende menneskene; og der så jeg Ham slite med å redde dem, med tårer og rop, inntil svetten fra Hans store lidelser falt ned som blodsdråper. Og mens Han strevet og omfavnet de stakkars ulykkelige, og prøvde å løfte dem opp på klippen, ropte Han uavbrutt til de som allerede var reddet - til de som Han hadde hjulpet opp med Sine egne blødende hender - om å komme å hjelpe Ham i den smertefulle og arbeidskrevende oppgaven å redde deres kamerater. Og det som så ut til å være det mest besynderlige i forbifarten var at de på plattformen som Han hadde ropt på, som hørte Hans røst, og følte at de måtte adlyde - i det minste, sa at de gjorde det - de som elsket Ham mye, og var i full medfølelse med Ham i den oppgaven Han hadde påtatt seg - som tilba Ham, eller bekjente at de gjorde det - var så opptatt med sin handel og sine yrker, og pengesparing og fornøyelser, og familier og kretser, og religioner og diskusjoner om dem, og forberedelser til å dra til fastlandet, at de ikke la merke til ropet som kom til dem fra dette vidunderlige Vesen som Selv hadde gått ut i havet. Vel, hvordan det enn var, dersom de hørte det så ga de ikke akt på det; de brydde seg ikke; og derfor fortsatte skarene å kjempe, og skrike, og drukne i mørket. Og da så jeg noe som virket enda mer merkelig på meg enn noe som hadde skjedd forut i dette merkelige synet. Jeg så at noen av disse menneskene på plattformen, som dette vidunderlige Vesen ønsket skulle komme å hjelpe Ham i Hans vanskelige oppgave, alltid ba og ropte til Ham om at Han måtte komme til dem. Noen ønsket at Han skulle komme å være hos dem, og tilbringe Sin tid og styrke i å gjøre dem lykkeligere. Andre ønsket at Han skulle komme å ta bort forskjellige slags tvil og engstelser de hadde med hensyn til sannheten i noen brev Han hadde skrevet til dem. Noen ønsket at Han skulle komme og få dem til å føle seg tryggere på klippen - så trygge at de ville bli helt sikre på at de ikke kom til å skli av igjen. Utallige andre ønsket at Han skulle få dem til å føle seg helt sikre på at de virkelig ville komme seg til fastlandet en dag; fordi, egentlig, var det velkjent at noen hadde vandret så uforsiktig at de hadde mistet fotfestet, og hadde falt tilbake ut i de stormfulle vannmassene igjen. Så disse menneskene brukte å møtes, og komme seg så høyt opp i klippen som de kunne; og, mens de så mot fastlandet hvor de trodde at det Mektige Vesenet var, ville de rope ut, "Kom til oss! Kom, og hjelp oss!" Og hele denne tiden var Han nede blant de stakkars kjempende, druknende skapningene i det frådende dypet, med Sine armer rundt dem, mens Han prøvde å trekke dem ut, og kikket opp - å! så lengselsfullt, men forgjeves - til de på klippen, mens Han ropte til dem, med stemmen Sin helt hes av all ropingen. "Kom til Meg! KOM, OG HJELP MEG!" Og da forsto jeg alt. Det var tydelig nok. Denne sjøen var livets hav - sjøen med ekte, virkelig, menneskelig eksistens. Disse lynene var glimtene av gjennomborende sannhet som kom fra Guds Trone. Denne tordenen var den fjerne gjenlyden av Guds vrede. Disse skarene av mennesker som skrek, kjempet, pintes i det stormfulle vannet, var de tusener på tusener av stakkars horer og horkarer, drukkenbolter og de som solgte drikk, av tyver og løgnere, og gudsbespottere og ugudelige mennesker av enhver ætt, nasjon og tungemål. Å, hvilket svart hav det var! Og, å, hvilke mengder av rike og fattige, uvitende og utdannede som var der, og alle så forskjellige i sine utvendige omstendigheter og vilkår, men alle like i én sak - alle syndere fremfor Gud; alle fanget av; eller klyngende fast til, en eller annen synd, fascinert av en avgud, slaver av et eller annet demonisk begjær, og styrt av en motbydelig djevel fra den bunnløse avgrunnen! "Alle like i én sak?" Ja, endog i to saker - ikke bare de samme i sin ugudelighet, men, hvis ikke reddet, i samme grad synkende, synkende, synkende, ned, ned, ned til den samme forferdelige undergang. Den store beskyttende klippen representerte Golgata; og folkene på den var de som hadde blitt reddet; og den måten de anvendte sin virkelyst og gaver og tid på representerte beskjeftigelsene og fornøyelsene til de som hevder å være reddet fra synden og helvete, og til å være etterfølgere av Jesus Kristus. Den håndfullen med heftige, besluttsomme redningsmenn var Frelsessoldater, sammen med noen få andre som delte den samme ånd. Det Mektige Vesen var Guds Sønn "i går og i dag den samme, ja til evig tid," som fremdeles kjemper for å redde de døende skarene rundt oss fra denne forferdelige fordømmelsens lodd, og hvis stemme kan bli hørt, over musikken, og maskineriet, og livets ramaskrik, mens Han kaller på de forløste om å komme og hjelpe Ham å frelse verden. Mine venner, dere er reddet fra vannmassene; dere er på klippen. Han er ute i det mørke havet, og kaller på deg til å komme til Ham og hjelpe Ham. Vil du gå? Se selv. Det brusende livets hav stuvende fullt av sjeler som går til grunne ruller opp til selveste stedet der du står. Når jeg nå forlater visjonen, kommer jeg til å snakke om det faktum som er like virkelig som Bibelen; like virkelig som den Kristus som hang på korset! Så virkelig som Dommedag vil være, og så virkelig som Himmelen og Helvete som vil følge etterpå. Se! Ikke bli villedet av utseendet - mennesker og ting er ikke hva de ser ut for å være. Alle som ikke er på klippen er i havet. Se på dem med utgangspunkt fra den Store Hvite Trone, og hvilket syn du får! Jesus Kristus, Guds Sønn, er midt i blant denne døende skaren, mens Han kjemper for å frelse dem. Og Han kaller på Deg til å hoppe ut i sjøen - å gå direkte bort til Hans side, og hjelpe Ham i den hellige striden. Vil du hoppe? Det vil si, vil du gå til Hans føtter, og overgi deg selv fullstendig til Hans disposisjon? En Soldat kom engang til meg, og sa at hun for en tid hadde gitt sin Herre sitt yrke, og bønner, og penger, og nå ønsket hun å gi Ham hele seg. Hun ønsket å gå like inn i kampen. Med andre ord, hun ønsket å gå Ham til bistand ute i havet. Slik som en mann på bredden som ser en annen kjempe ute i vannet, legger tilside de ytre klesplagg som vil hindre hans prestasjon, og springer til unnsetning, slik vil du som fortsatt nøler på bredden, tenker, og synger, og ber for de stakkars fortapte sjelene, legge tilside din skam, din stolthet, din bekymring for andre menneskers oppfatninger, din kjærlighet til komfort og alle de selviske begjær som har hindret deg så lenge, og storme disse skarene av døende mennesker til unnsetning. Ser det brusende havet mørkt og farlig ut? Utvilsom er det slik. Det er ingen tvil om at spranget for deg, som for alle som tar det, betyr vanskeligheter, og hån, og lidelser. For deg kan det bety mer enn dette. Det kan bety døden. Han som roper på deg fra havet, vet imidlertid hva det vil bety; og vel vitende, kaller Han fortsatt på deg, og byr deg å komme. Du må gjøre det. Du kan ikke holde igjen. Du har hatt det hyggelig i din religion lenge nok. Du har hatt gode følelser, fine sanger, hyggelige møter, flotte utsikter. Det har vært mye menneskelig lykke, mye klapping i hender, og avfyring av salutter - ganske mye av Himmelen på jorden. Men nå, gå til Gud, og fortell Ham at du er forberedt, så langt som det er påkrevet, på å snu ryggen til alt sammen, og at du er villig til å tilbringe resten av dine dager med å gi deg i kast med disse fortapte skarene, koste hva det koste vil. DU MÅ gjøre det. Med det lyset som nå har brutt inn i ditt sinn, og kallet som nå lyder i dine ører, og den lokkende fingeren som nå er foran dine øyne, har du intet alternativ. Å gå ned blant de druknende massene er din plikt. Din lykke fra nå av vil bestå i å dele deres elendighet; din velvære i å dele deres smerte; din krone i å bære deres kors; og din himmel i å gå til selveste helvetes kjever for å redde dem. HVA VIL DU GJØRE?”
Gå selv!
Denne neste visjonen heter ”Gå selv!”: ”Med den bemerkelsesverdige virkelighet som så ofte erfares i drømmer, fant jeg meg selv i noe som virket for å være en praktfull herskapsbolig av betydelige dimensjoner. Dens tallrike rom var strålende opplyst, og rikholdig med elegante møbler. Tepper, myke å gå på, og tiltalende for øyet, dekket gulvene, trappene, og gangene; kostbare bilder smykket veggene; bokhyller, fylt til overmål, okkuperte krokene; mens orgler, pianoer, statuer, og grupper av vakre drivhusblomster kunne sees overalt. Det var, sant å si, et virkelig herlig palass.
I en av de mest luksuriøst møblerte værelsene fant jeg en ung mann. Misteltein, kristtorn, og andre dekorasjoner var kunstnerisk opphengt i alle rom, noe som antydet høytidelighetene beboerne i herskapshuset nettopp hadde feiret juleankomsten til menneskehetens Frelser med. Da jeg kom inn, sto den unge mannen med armene hvilende på kaminhyllen, mens han stirret inn i ilden som nå brant svakt i kaminen. Rommet var, i motsetning til resten av huset, bare dempet belyst. Det blafrende lyset fra ildstedet viste ham å være høy og slank av bygning, med et mørkt, intelligent ansikt; og var, alt tatt i betraktning, av inntagende utseende. For øyeblikket var han åpenbart i dype tanker. Hva tenkte han på? Hans sinn grublet tydeligvis på et eller annet alvorlig problem. Hva var det? Jeg bekjenner at jeg ikke var så rent lite interessert i opptrinnet, og selv nå står det levende for meg i min hukommelse. Like etter at jeg kom inn begynte han å gå frem og tilbake - da det var masse plass til denne slags beskjeftigelse i det rommelige værelset. Og mens han gikk, pratet han. "Hvilken fremtid jeg har!" tenkte han høyt; "jeg har kjærlige foreldre, hyggelige venner, og en betraktelig velstand, og de forteller meg at jeg også har talent. Sistnevnte er tvilsomt. Men jeg vet at jeg kan gifte meg, stifte hjem, og tusen andre behagelige ting. Hvor velvillig Guds forsyn har handlet med meg sammenlignet med tusener av andre."
"Hva skal jeg gjøre med denne fremtiden? La meg se." Før han ventet med å besvare seg selv tok han plutselig en pause i sin vandring, ringte på klokken, og ba tjeneren om et eller annet oppdrag. Og da han gjenopptok sin stilling ved kaminhyllen, falt han tilbake i sporet av sine funderinger med spørsmålet, "Hva sa jeg? La meg se. Å! det var det: HVA SKAL JEG GJØRE MED MITT LIV?" "Vel," fremdeles tenkende høyt, sa han, "jeg kan opprettholde min posisjon, verne om en familie, være snill mot mine venner, og handle gavmildt med de forskjellige tiltak fremsatt av forskjellige virksomheter til verdens fordel; og så, i tillegg til disse jordiske velsignelsene, har jeg god grunn til å håpe på en bedre verden når alle disse jordiske nytelsene er til ende." Her syntes jeg at jeg hørte en svak bevegelse ved døren. Noen kom øyensynlig inn. Først forestilte jeg meg at det var tjeneren, men jeg tok feil. I min drøm undret jeg på hvem ellers det muligens kunne være på denne sene time av aftenen. Døren så ut til å åpne seg av seg selv, og, helt uanmeldt, vandret en merkelig skikkelse gjennom rommet, og uten noen invitasjon satte han seg i en ledig stol ved siden av ildstedet. Jeg fikk bare et ufullstendig bilde av den besøkende, men så langt jeg kunne bedømme ut fra hans utseende, tilhørte han håndverkerklassen; vel som det enn var, han bar en arbeiders klesdrakt. Han så trett og sliten ut, slik som kunne bli forventet av en som nettopp hadde kommet fra en lang reise og trengte hvile. Da han satt i skyggen kunne jeg bare se litt av hans ansikt, men det jeg så fikk meg til å ønske å se mer. Alt i alt, uttrykte han en tung byrde av bekymring; og likevel var det omkring ham en ro i holdning som så ut til å vitne om besittelsen av en stor indre styrke og en dyp uavbrutt fred. Det som forbauset meg mest med den fremmedes ankomst var det faktum at eieren av huset - for det regnet jeg den unge mannen for å være - uttrykte ingen overraskelse ved hans tilsynekomst. Kanskje det var angående dette besøket han hadde snakket med tjeneren noen minutter tidligere. Vel, jeg konkluderte med at besøket må ha vært ventet, og det ble snart innlysende at så var tilfelle. Selv om han var en fremmed for meg, var han åpenbart ingen fremmed for den unge herren, som, en liten stund tidligere, med slik tilfredshet hadde satt av sine planer for fremtiden. Kanskje grunnen til at den unge mannen ikke ønsket sin gjest velkommen var at han ikke brydde seg om å treffe ham. Men, hva som enn var tilfelle, foregikk ingenting av innledende art mellom dem. Kvelden var temmelig kjølig. Den fremmede, som tydeligvis frøs, trakk sin stol inn mot varmen. Den unge mannen satte seg midt imot ham. Og der satt de i stillhet i flere minutter, mens jeg undret på hva betydningen av alt kunne være. Til slutt talte den fremmede. Da han gjorde det, vendte han sine øyne helt mot den unge mannen, og gjennom halvmørket kunne jeg se at det var vidunderlige øyne, ikke så mye på grunn av deres størrelse eller farge som i deres bemerkelsesverdige uttrykksevne. Da jeg så inn i dem virket de å uttrykke mengder av den tristhet som jeg fra først av la merke til. De var åpenbart vinduene som en sørgmodig sjel så ut over en syndig og lidende verden gjennom. Men om hans øyne var bemerkelsesverdige, var hans stemme enda mer bemerkelsesverdig. Myk og melodiøs og likevel, å! så gjennomborende at den gjennomtrengte og grep hele ens vesen, etter som hans ord sank inn i tilhørerens ører.
"Selv om jeg ga deg underretning om min ankomst," begynte den fremmede, "ser du overrasket ut over å se meg. Jeg har henvendt meg til deg tidligere, men tiltalt deg forgjeves. Jeg har sendt deg brev, men de har ikke brakt noen svar; budbringere, men det har ikke vært noen reaksjon; nå har jeg kommet selv." Ved disse ordene kom det et engstelig uttrykk over den unge mannens ansikt; men han kom ikke med noe svar. Tydeligvis visste han ikke akkurat hva han skulle si. "Du er for opptatt til å tenke på mine anliggender," fortsatte den fremmede. "Du har så mye å gjøre med dine studier, dine fornøyelser, dine fritidsaktiviteter, din fremtid, og alt det andre, at enhver alvorlig tanke om mitt arbeide blir skjøvet tilside. Men min sak har nå blitt pressende, og jeg ønsker et svar på forespørselen jeg har sendt deg så ofte, og jeg vil ha det i kveld." Den unge mannen var fremdeles stille; men da den fremmede snakket om at han ønsket et svar på sin forespørsel med én gang, innbilte jeg meg at jeg så ham riste en smule på hodet, som for å si, "Det er ikke mulig." "Du kjenner min sak. Den trenger ingen forklaring," forsatte den fremmede rolig, uten noen henvisning til reaksjonen hans ord fremvirket i hans vert. "Syndene og sorgene i verden fyller meg med kvaler; de er en overveldende byrde på mitt hjerte. Natt og dag vandrer jeg til og fra, et levende vitne til all den fryktelige undertrykkelse og brutalitet som blir påført menneskene av sine medmennesker, og all den forferdelige urett og skjendighet som blir dynget på min Himmelske Far. Jeg må gjøre noe mer effektivt enn det som hittil har blitt gjort for å endre denne forferdelige tingenes tilstand. Jeg vil at du skal hjelpe meg. Du kan gjøre mye, men det er bare en liten tid for deg å gjøre det på. Derfor mitt nåværende besøk." Til dette syntes jeg at jeg hørte den unge mannen si, halvhøyt, "Hva kan jeg gjøre?" Den fremmede fortsatte, "Jeg har nettopp kommet fra India; hvor jeg har sett tre hundre millioner menn, kvinner og barn, som, med bare ett og annet unntak, fremdeles lever i hedenskapets mørke. Jeg har sett elendigheten som strømmer ut fra deres kastebegreper, avguderiske praksis, og samfunnsavskyeligheter, foruten ett tusen andre onder. Jeg var der gjennom de mørke dagene av den uhyggelige hungersnøden. Men hungersnød," sa han, "med dens påfølgende plager av sult, sykdom, og død, er den vanlige skjebnen til førti millioner av dette stakkars folket. Jeg kjenner dem godt, jeg besøker dem alltid. Jeg er fortrolig med alt sammen." "Men, så er det deres forferdelige åndelige blindhet. Du tror," han vendte sine øyne mot den unge mannen, "gjør du ikke, at disse menneskene står over kveg? At de har sjeler som aldri kan dø. Du tror at de burde kjenne veien til sin Himmelske Faders gunst, og ha en sjanse til å komme til Himmelen? Jeg vil ha femti tusen kvinner og menn som vil gå og fortelle dem den sanne veien inn i Guds Rike. Deres ører og hjerter er åpne. Skal de få denne muligheten? Hva sier du? HVEM VIL GÅ?" Gjennom trekningene i hans ansikt observerte jeg at den unge mannens følelser ble vekket da den fremmede fortsatte, og jeg ble ikke overrasket over å høre ham bryte inn, da han ble tiltalt på denne måten. "Å, de må bli hjulpet, og de skal bli hjulpet. De skal leve, og ikke dø i mørke. Hvem vil gå?" "Vi har vår guvernante; hun har et medfølende hjerte; hun kan få lov til å dra. Min kusk er en Frelsessoldat, send ham. Han vil være villig til å møte enhver vanskelighet, er jeg sikker på. Så er det hushjelpen; jeg regner med at hun bryr seg om hedningene. Noen må gå, og når det gjelder utgiftene, dersom det er noen hindring, så vil jeg bidra. Ja, jeg vil gi raust." Jeg kunne ikke annet enn å bli fornøyd med de varme følelsene som ble fremvist av den unge mannen; men den fremmede så skuffet ut, og en skygge fór over ansiktet hans. Han ventet øyensynlig noe mer enn det som ble antydet i denne lille talen. Men det var ingen endring i hans framferd, og, i det samme avmålte tonefall, fortsatte han: "Du vil ikke bli overrasket over å høre at jeg har sett mer opprivende scener enn de som jeg nettopp har beskrevet, i dette ditt oppskrytte Fedreland. I hele går gikk jeg inn og ut av slummen i storbyene deres." Da han uttalte ordet "slum" syntes jeg at hans øyne gløttet opp på det dekorerte taket, de forgylte taklistene, de karmosinrøde gardinene, og det luksuriøse møblementet i værelset som vi satt i. Men dersom det var slik, hvis han gjorde seg noen sammenligninger i sin tanke mellom glansen i omgivelsene og elendigheten i slummen som han henviste til, så gjorde han ingen bemerkninger omkring det, men fortsatte bare på den samme rolige måten: "Ja, jeg har vært opp og ned de forfalne, råtne trappeoppgangene, og inn og ut av de skitne, tomme værelsene, og sett nakenheten og fortvilelsen og sulten som regjerer der." "Jeg har også vandret, inn og ut av tilholdsstedene for drukkenskapet, og sett på skarene, som intet menneske bryr seg om å telle, av menn og kvinner hvis kropper og sinn, og sjeler og liv, og familier - og naboer er forbannet for evig av den svarteste forbannelse som menneskeheten kjenner - forbannelsen til drikkeuhyret." "I går så jeg en ung mann, vanvittig av den forstandsødeleggende lidenskapen, kvele sin vakre unge kone. I den samme byen så jeg en mor slå fordervet et barn i spedbarnsalder; mens i den samme gaten så jeg en sønn farge de hvite hårene til sin aldrende far med farens røde blod."
"Fryktelig, fryktelig, fryktelig," utbrøt den unge mannen. "Ja," fortsatte den fremmede, "Jeg har stått i time etter time i de glitrende drikkepalassene, og sett menn og kvinner, med sjarmerende smil og smigrende ord, for fortjenesten av litt gull, dele ut det brennende fluidumet som de fullt ut visste ville bringe ødeleggelse til deres kunder." På dette tidspunkt indikerte virkningene i den unge mannens ansikt at hans hjerte var veldig sterkt opphisset, og da den fremmede tok en pause, brøt han inn. "Å, noe skal bli gjort! De stakkars slavene av drikkepesten skal få en sjanse. Hvor er avholdsfolket? Vi skal forandre lovgivningen. Jeg vil stemme for det; jeg vil gå inn i Parlamentet. Jeg vil ikke drikke mer. Aldri mer skal en dråpe av den drepende drikken komme inn i mitt hus eller passere mine lepper." Og så, i sin opphisselse, reiste han seg, og gikk flere ganger frem og tilbake gjennom rommet. Da han roet seg ned, fortsatte den fremmede igjen sin appell, i det samme rolige og likevel gjennomtrengende tonefall: "Hele siste natt var jeg i gatene, og inn og ut av de beryktede husene. Der så jeg tusener på tusener av kvinner, unge og gamle, som én gang var, å! så uskyldige og vakre, gleden og håpet til deres mødres hjerter, men som nå, dessverre i samme grad er berøvet sin ærbarhet og sin skamfølelse. Jeg så dem med sine munner fulle av rått snakk, død for alle menneskelige følelser, slå seg løs i den ødeleggelsen som de spredte, mens de likegyldige stormet ned den bratte skrenten mot råttenskap, død, og evig forbannelse." Igjen satte den unge mannen i gang, reiste seg fra stolen sin, og var i ferd med å si noe; men den fremmede viftet med hånden, og fortsatte; og, med respekt for hans opptreden, satte hans lyttende vert seg ned igjen. "Jeg er alltid opptatt med elendigheten og de onde gjerningene til menneskene. Jeg besøker regelmessig fengslene. Ser du noensinne inn i disse fortvilelsens oppholdssteder?" spurte han. Men, uten å vente på et svar på sitt spørsmål, fortsatte han stille. "Dersom du besøkte disse stedene, som jeg gjør, ville du finne hundreder - ja endog tusener - av menn og kvinner, i alle aldre, innestengte som ville dyr: lukket ute fra, vil jeg si, kjærlighet og håp, og Himmelen; og, kan du nesten si, fra den sanne kjennskap til Gud Selv. Dersom du så disse ensomme skapningene, eller om du kunne finne tid til å tenke litt over deres ulykkelige skjebne, ville ditt hjerte gjøre vondt, tror jeg, slik mitt gjør; i grublingen over den grusomme nødvendigheten som ser ut til å ha blitt lagt på dem til å gå ut og inn gjennom disse dystre murene, med monoton regelmessighet, inntil deres livsløp avsluttes med den kriminelles håpløse død." "Hele dagen og hele natten," fortsatte han, "stirrer jeg på de rasende massene opptatt med vanviddet i å søke etter gull, og berømmelse, og fornøyelser. Jeg blander meg med dem på børsen, og på markedet, på veddeløpsbanen, og i teateret, offentlig og privat, på land og på havet." "Hele dagen og hele natten ser jeg den sørgmodige prosesjonen av sjeler mens de marsjerer videre, og videre, og videre, ned den brede veien som fører til ødeleggelse, likegyldige overfor min Fars ære, eller sine egne interesser her eller hisset: videre, videre går de, direkte til ulykke og død." "Ja, jeg ser dem mens jeg snakker. Kan ikke du se dem også?" Og idet han reiste seg, og tok et skritt frem, stirret han med et fjernt blikk mot vinduet. "Kan du ikke høre dem?" spurte han igjen. Tramp, tramp, videre går de, til graven, og til ødeleggelsen. Å, Helvetes porter er knapt bred nok til deres mottakelse!" Her skjøt igjen den unge mannen inn. Denne gangen var det et gjennomtrengende rop som forskrekket meg helt. "Å, forferdelig, forferdelig!" utbrøt han. "Og dog, jeg vet om alt sammen - har visst det lenge. Å, ikke si mer! Jeg kan ikke bære det. Å! min Gud, hvor er alle Biskopene, og Geistligheten, og Pastorene, og Prestene, og Frelsessoldatene? Hvor er de? Hva gjør de alle sammen? Kan jeg gjøre noe? Hvor annerledes livet ser ut for meg etter det du har sagt enn det gjorde for én time siden. Hva kan jeg gjøre? Jeg vil be - jeg vil gi - jeg vil skrive - jeg vil snakke med mine venner; jeg vil, jeg vil, jeg vil." Og så gikk han av seg sine opphissede følelser ved igjen å vandre frem og tilbake gjennom rommet. En lang, for ikke å si smertefull, pause fulgte. Ildstedet brant svakere. Den trette reisendes stemme var taus, da, merkelig nok - selv om alle vet at merkelige saker hender i drømmer - den unge mannen så ut til å svinne hen og ut av syne, og, merkverdig nok, fant jeg meg selv i hans sted. Men, hva som var enda mer merkelig, jeg så ut til å ha vært i hans sted hele tiden. Nå syntes jeg at det var jeg som var eieren av hærskapshuset. Det var jeg som satt ved ildstedet og stirret på den fremmede. Det var mitt hjerte som hadde blitt gjennomboret og opprevet av ordene som han hadde talt; og det var mitt sinn som hadde vært opptatt med ikke så rent få usikre forestillinger med hensyn til hva som måtte bli gjort for å ta seg av de rystende omstendighetene som den fremmede så livaktig hadde beskrevet. For en stund, som jeg har sagt, var alt stille. Det var i ferd med å bli sent, og den besøkende gjorde ingen tegn til å trekke seg tilbake, og jeg undret meg på hvorfor han ikke gjorde det. Det ville ha vært en usigelig lettelse for meg å ha fått være for meg selv. Jeg ønsket tid til å tenke. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe. Men hva kunne det være? Jeg så på mitt armbåndsur, og da jeg syntes at jeg så den fremmede skjelve, rørte jeg opp i ilden; og flammene blaffet opp, mens lyset falt med fullt skinn på hans ansikt. Og hvilket ansikt som da ble åpenbart for meg! Det forskrekket meg ganske så mye igjen, det så så kjent ut. Var det bare min fantasi? Nei, jeg må ha sett det ansiktet før. Han løftet opp hånden. Igjen, var det min fantasi som lekte med meg? Men det var virkelig et sår på den, og det svake lyset avslørte for meg noe som lignet på blod. Hadde han vært utsatt for en ulykke? Hva betydde det? Alt var så merkelig; og likevel ba jeg ham ikke om noen forklaring. Jeg undret og undret ganske enkelt på hvem min gjest kunne være. Jeg ventet. Den fremmede talte igjen: "Kan du ikke høre jammeren til de stakkars fordømte barna?" sa han; "fordømt, ikke av Gud, men av egoistiske, tankeløse mennesker. Kan du ikke høre deres hulking og gråt, mens deres små føtter uvitende blir vendt mot ondskapens tornefulle vei?" "Kan du ikke høre skranglingen av slavenes lenker, stønnene til de sårede og de døende på slagmarkene? Kan du ikke høre jamringen til de fattige i fengslenes arbeidsanstalter?" "Kan du ikke høre forbannelsene og gudsbespottelsen som hele tiden, likt et helvetes kor, stiger opp til Himmelen fra disse forbannede hjerter og liv?" "Kan du ikke høre de fortvilete ropene til menn og kvinner som går til grunne i sine synder? Kan du ikke høre?" Og mens han talte, reiste han seg opp med den smerten som åpenbart fylte hans hjerte. "Kan du ikke høre lyden av de gråtende og klagende, og skjæringen av tenner, fra de menn og kvinner som har gått ned til Helvete, fordi intet menneske brydde seg om deres sjeler?" Da han uttalte ordet "Helvete" gikk et grøss gjennom meg, og jeg ropte ut i bitterhet: "Noe må gjøres; noen må gå. Menn og kvinner kan ikke bli overlatt til fortapelsen uten at en hånd blir strukket ut for å redde dem. Hvem vil gå?" På et øyeblikk reiste den fremmede seg, krysset over det karmosinrøde gulvteppet og bort til det stedet hvor jeg sto, og festet øynene direkte på meg. Under det blikket skalv jeg fra isse til fot. Og så, i et kraftigere tonefall enn til nå, talte han igjen. Den gangen uttalte han bare to ord, men de gikk inn i det innerste av min sjel. Gjennom hele kvelden, igjen og igjen, slo mitt hjerte så vilt at det til tider virket som om det ville tvinge sin vei gjennom brystet mitt; men disse to ordene fikk det til å stå stille.
Hva var disse to ordene? - "Gå SELV!" "Gå selv? Hva - jeg gå?" Jeg sa det i forbauselse. "Hvordan kunne jeg gå? Og hva slags nytte kunne jeg være til om jeg gikk?" "Jeg gå? Umulig!" Jeg gispet i mitt stille sinn. Det var bare mitt hjertes visking; men den fremmede så ut til å høre mine tanker, for, mildt og lavmælt, svarte han tilbake. "Alt er mulig." Hvorledes det enn var, jeg fortsatte, som om han ikke hadde talt, og sa til meg selv, "Hva, forlate min far og mor?" Og jeg tenkte på deres grå hår, på all deres kjærlighet, og mine forpliktelser overfor dem. "Umulig!" Og igjen visket den fremmede, "Alt er mulig." "Hva! Forlate mitt hjem! Med alt dets luksusgoder og komfort og minner?" fortsatte jeg med å si i mitt stille sinn. Og raskt dro mine tanker fra rom til rom, oppe og nede, og så ut i hagen, og igjen og igjen sa jeg til meg selv, "Umulig." Og enda en gang visket den fremmede, "Alt er mulig." Så tenkte jeg på det å måtte skrinlegge mine planer for fremtiden - mine planer om å tilegne meg velstand, og vinne berømmelse, og finne fornøyelser, og igjen utbrøt jeg i mitt stille sinn. "Umulig! Det kan ikke skje." Mens den fremmede enda engang svarte, med sitt dype, gjennomtrengende tonefall, "Alt er mulig." Og så tok følelsene tak i hele meg, og jeg sa høyt, "Det kan ikke skje. Ingen har noensinne blitt bedt om å gjøre et slikt offer før. Ingen har noensinne blitt forventet å forlate så mye, og synke så dypt - selv ikke for et slikt edelt formål." Mens jeg talte kom en annen endring av min visjon. Det luksuriøse værelset, med sine forgyllinger, og møblement, og bekvemmeligheter, antok plutselig utseendet av en stall. Her var det kveg; det var grovbygde tjenere; det var trette bønder som forberedte seg på å tilbringe natten i høyet, og det var en krybbe, og i den krybben lå et vakkert Spedbarn. Så betagende var det at det fanget meg nesten og fikk meg til å glemme stallen og dens beboere og alt annet. Da jeg stirret på Barnet kunne jeg ikke hjelpe for at jeg syntes jeg så noe i ansiktstrekkene som var kjent for meg. Men mens jeg undret og undret, skiftet scenen en gang til, og stallen var borte, og herskapshuset hadde kommet tilbake. Enda en gang var jeg i dagligstuen, igjen satt den besøkende i sin stol, med sitt ansikt vendt helt mot meg, som om han fremdeles ventet på mitt svar; da så jeg enda nærmere på ham, og, til min ytterligere forbauselse, så jeg i ham ansiktstrekkene til det Himmelske Barnet. Nå så jeg det alt sammen. Hvor blind jeg må ha vært for ikke å ha sett det før. Min Herre hadde komme i Egen person for å invitere meg til å følge Ham. Da brast mitt hjerte, og mens jeg falt ned for Hans føtter, og badet dem med mine tårer, ropte jeg ut: ”Min Herre og min Gud, jeg vil elske Deg, jeg vil tilbe Deg, jeg vil synge for Deg, jeg vil be for Deg, jeg vil tale for Deg, jeg vil gi Deg mitt hus, mine penger, mitt alt. Men å! Be meg ikke om et slikt offer. Ikke be meg om å gå i et slikt ærende. Hva kunne jeg gjøre for hedningene, eller slummen, eller de kriminelle, eller drukkenboltene, eller de likegyldige, spottende massene? Det kan bety for meg ikke bare fattigdom, og sorger, og lidelser, men døden selv. Å, jeg kan ikke møte det – jeg kan ikke. Be om hva som helst unntagen det.” Og så plutselig ble det mørke rommet overflommet av lys, og den Fremmede reiste seg igjen, og tok et skritt frem. Og, da Han gjorde det, falt kappen fra Hans skuldre, og dekket fra Hans hode, og for første gang fikk jeg se hele Hans skikkelse; og, Åh! Hvilket syn det var. Hans ansikt var vakkert hinsides enhver beskrivelse. Hans panne var opprevet som av torner. Hans hender og føtter var flekket av blod. Hans side viste den dødelige flengen som den romerske soldatens spyd hadde nådd Hans velsignede hjerte gjennom. I et øyeblikk så vi inn i hverandres øyne, og så åpnet Han vidt Sine armer som for å ønske meg velkommen; og mens Han sto der med disse velsignede hendene utrakt, virket det som om jeg virkelig kunne se Ham lide, be, og dø for meg på forbannelsens tre. Og så falt jeg på ny ned foran Ham, denne gangen stammende ut med oppstykket tale, ”Herre Jesus, tilgi meg min tankeløse tilbakeholden av meg selv i fortiden. Du gikk til de dypeste dyp for meg. Det skal ikke bli flere ynkelige unnskyldninger. Her er jeg, send meg hvor du vil.
Det var en drøm, men allikevel svært virkelig for William Booth, som forandret sin måte å leve på som en følge av de visjoner han mottok fra Herren.
I Himmelen, men ikke av Himmelen
Denne visjonen (også av William Booth) forteller om hvor viktig det er å aldri miste brannen etter å vinne nye sjeler: ”I min visjon syntes jeg at jeg, på en eller annen måte, hadde opphørt å være, hva jeg faktisk håper jeg virkelig er, en iherdig søker etter sjeler og en standhaftig motstander av Satan. Jeg syntes jeg hadde blitt forvandlet til en kristen av det slaget som vi alle kjenner til er så veldig vanlig omkring oss. Det kan synes merkelig også, men jeg var ikke bevisst hvorvidt jeg var tilknyttet Frelsesarméen eller noen annen religiøs organisasjon. Alt jeg visste var det enkle faktum at jeg hevdet å være en Kristi etterfølger, og betraktet meg selv som en som hadde Guds velvilje, og håpet å nyte de velsignelser som var lovet Hans folk i livet etter dette. I mitt syn forestilte jeg meg, at når det gjaldt denne verden, så var Salomos bønn blitt besvart når det gjaldt mine levekår, for jeg hadde verken fattigdom eller rikdom. Alle mine timelige behov var fullt ut forsynt. Jeg hadde hjem, venner, og fritid, og alt som virkelig var nødvendig for lykke i disse henseende. Jeg var, som jeg allerede har sagt, en kristen. De fleste av mine mer fortrolige venner, hevdet å være det samme. Vi besøkte hverandres hjem, og var på samme måte interessert i hverandres fornøyelser, forretningsbeskjeftigelser, politiske oppfatninger, og mange andre ting. Vi kjøpte og solgte, giftet oss og giftet bort; kort fortalt, vi oppførte oss som om den verden vi var i skulle vare evig. Jeg mente at jeg også tok aktivt del i den menigheten som jeg tilhørte. Jeg gikk alltid på søndagsmøtene, hadde en fremtredende plass i dens økonomiske ledelse, og var ivrig opptatt med å lære bort Bibelske sannheter til barna. Jeg betraktet meg selv virkelig som litt av et skinnende lys. Nå og da - ikke veldig ofte - besøkte jeg de syke, på en vennskapelig måte, særlig når de viste seg å være forbundet med min egen krets av bekjentskaper, og i tillegg til disse gode gjerningene bidro jeg med litt penger til å støtte misjonsvirksomheter. I alt dette var jeg ganske oppriktig. Jeg hadde ingen oppfatning av å spille hykleren. Faktisk, så gjorde jeg ikke det. Det er sant at jeg ikke stoppet opp for å tenke over hva sann kristendom virkelig var, selv om jeg snakket åpent nok om det til tider, og syntes synd på mennesker som ikke bekjente den. Men sjelden tenkte jeg alvorlig over hva som var kravene Jesus Kristus stilte til meg, og på den fattige, syndige, lidende verden omkring meg, selv om jeg fra tid til annen hørte at de ble diskutert, men mer sjelden mediterte jeg over lengden og bredden av disse kravene og deres relasjon til meg selv. Jeg hadde kommet inn i et visst spor av tanker, handlinger og bekjennelse, og jeg fortsatte fra dag til dag, og håpet at alt ville gå bra tilslutt.
Men i min visjon innbilte jeg meg at, uten noen tilsynelatende advarsel, en farlig febersykdom grep meg. Jeg gikk ned for telling høyst uventet, og før jeg visste hvor jeg var, erklærte legen at jeg var i en farlig tilstand; faktisk ble jeg i løpet av få timer ført helt til dødens rand. Dette var virkelig alvorlige saker. Alle rundt meg var i den største forvirring, mens mange av de som elsket meg var lammet av fortvilelse. Så fulgte konsultasjoner med andre leger, en tilstrømning fra fjern og nær av nærmeste familie, mange forslag om botemidler fra mine tallrike venner og bekjente, i tillegg til den mest omsorgsfulle pleie som penger kunne bringe til veie eller hengivenhet foreskrive. Men alt viste seg å være forgjeves. For min egen del følte jeg ikke noen særskilt bekymring over min tilstand. Enten det var det uventede ved besøkelsen, eller sykdommens lammende beskaffenhet, eller virkningen av bedøvelsen som legene ga meg for å fremskaffe søvn eller formilde smertene, kan jeg ikke si; men merkelig nok så jeg ut til å være den minst urolige personen i husholdningen. Jeg følte det som om jeg var i en drøm. Jeg visste jeg var syk - livsfarlig syk - for en slektning insisterte på at jeg skulle bli informert om min virkelige tilstand, men likevel var jeg ikke bedrøvet av kunngjøringen. Jeg trodde jeg skulle friskne til. De fleste mennesker gjør det, antar jeg, helt til dødens hånd faktisk er over dem. Og hvis ikke, hvilket grunn hadde jeg til å bekymre meg, for var jeg ikke en kristen? Hadde ikke Kristus dødd for meg? Hadde jeg ikke blitt omvendt? Trodde jeg ikke på Bibelen? Hadde jeg ikke levd et moralsk liv? Hva hadde jeg å frykte? Og i tillegg, hørte jeg ikke hele tiden salmer som ble sunget til min trøst, og bønner som ble fremført for min helbredelse, og dersom helbredelse ikke kunne bli innrømmet, så ble det oppriktig bedt om at jeg måtte få gå bort uten lidelser, og få en lykkelig entré i Himmelen? Hvorfor skulle jeg være særlig urolig? For selv om urovekkende tanker gikk gjennom mitt sinn - for jeg kunne ikke hindre at spørsmål steg opp om hvorvidt jeg hadde gjort min plikt overfor en fortapt verden med min tid og innflytelse, og penger og familie - så var alt på en drømmaktig måte. Så det så ut til å være umulig å gjøre noe annerledes under disse omstendighetene enn å la tingene drive av sted. Hvordan kunne jeg gjøre det annerledes, med den brennende feberen som stoppet til livsstrømmen, og med min hjerne helt omtåket, og min livskraft lagt i støvet? Følgelig, da jeg beklaget at jeg ikke hadde mye glede, sluttet jeg meg hurtig til en antydning gjort av min pastor, om at min tilstand forhindret meg i det. Så følte jeg, enn videre, at dersom jeg ikke var "rede" til forandringen, så hadde jeg verken tanke for, eller handlekraften som krevdes til å begynne om igjen med en slik alvorlig sak som min sjels frelse. Dessuten, hvordan kunne jeg gjøre bekjennelsen i nærvær av min kone og barn og kirkevenner, om at jeg hadde tatt feil i alle disse årene, og at mitt liv hadde vært en fiasko? Nei! Det var for sent, og jeg var for syk til noen slik handling. En ting kunne jeg gjøre, og det gjorde jeg: Jeg kastet meg selv, med hva enn sjelelig kraft jeg hadde igjen, på min Frelsers nåde, og igjen og igjen gjentok jeg et versepar som alltid hadde vært en favoritt for meg: "Jeg er en stakkars Synder, og ingenting jeg er, Men Jesus Kristus er mitt alt - i - alle." Det var med denne setningen på mine lepper - en setning som ble tatt med og gjentatt på Minnehøytideligheten som ble holdt den følgende Sabbat - at en kald nummenhet kom snikende over meg, etterfulgt av et stort besvær i å puste.
Mine venner ble forskrekket - jeg leste de bange anelser i ansiktene deres. Noen falt på sine knær, og brøt ut i bønn, mens andre gråt, og mine kjæreste fuktet mine lepper, og kysset mine øyenbryn, og talte sine siste og nølende farvel inn i mine ører. I mellomtiden ble jeg grepet av en merkelig matthet, som ødela min bevissthet. Min neste fornemmelse var i det hele hinsides beskrivelse: det var spenningen med en ny og himmelsk tilværelse.
Jeg var i Himmelen! Etter at den første følelsen av overraskelse som ble forårsaket av denne plutselige forflytting hadde avtatt noe, så jeg meg rundt, og tok inn omstendighetene. Det var herlig hinsides noe på jorden; og likevel så det ut til at noen av de vakreste lydene og følelsene og naturen fra den verden jeg nettopp forlot hadde blitt fornyet i min nye erfaring på et fortryllende vis. Enda er jeg tvunget til å si, at intet menneskelig øye betraktet noensinne slik skjønnhet, intet jordisk øre hørte noensinne slik musikk, intet menneskehjerte hadde noensinne erfart en slik henrykkelse som det var mitt privilegium å se og høre og føle i løpet av de første timene jeg tilbrakte i det Himmelske Landet. Over meg var den vidunderligste av alle blå himler. Rundt meg var det en atmosfære så livsalig at den fikk hele min fysiske skikkelse til å vibrere av velbehag. Forbi rosensengen der jeg fant meg selv liggende og hvile ut, der fløt den klareste og reneste av alle elver, som så ut til å danse av fryd etter rislingen av sin egen vannstrøm. Trærne som vokste på dens bredder var dekket av det grønneste løvverk, og belesset med den lekreste frukt, søt i smaken hinsides all jordisk søthet. Ved å løfte min hånd kunne jeg plukke og ete så mye frukt mitt hjerte behaget. I alle retninger, over og omkring meg, var ikke bare luften mettet med de fyldigste av lukter som fløt fra de yndigste blomster, men avga sang med de mest melodiske toner, og var fylt med de vakreste skikkelser. Svevende rundt meg var de vakreste skapninger, som jeg av instinkt følte var engler og erkeengler, serafer og kjeruber, sammen med de blodvaskede og fullkommengjorte hellige som hadde kommet fra verden nedenunder, noen ganger langt borte og noen ganger trakk de seg nærmere. Den blå himmelen så til tider ut til å være full av hvitvingede, lykkelige, tilbedende, frydefulle skapninger, mens hele landet - tilsynelatende i ubegrenset utstrekning - så ut til å være fylt med en lykksalig begeistring som bare kan bli forstått fullt ut ved å erfare det. Man kan kanskje forestille seg min fornemmelse. Først ble jeg oppslukt av en slags henrivende beruselse, som ble umåtelig forsterket av den velsignede bevissthet om at jeg hadde landet trygt i Himmelen - at jeg var trygg, og ikke skulle lide mer. "Langt fra en verden med sorg og synd, evig med Gud lukket inn." Og så, underlig må jeg si, begynte en ny samling av følelser å snike seg inn over meg. Merkverdig som det kan synes, følte jeg meg litt ensom, og ikke så lite trist, selv midt i denne uendelighet av lykksalighet; for, frem til dette øyeblikket, var jeg alene. Ikke én av de lykkelige skapninger som svevet og sang i den strålende eteren over meg, eller som hastet hit og dit, hver og en ivrig opptatt med utførelsen av et eller annet fornemt oppdrag, hadde hittil nærmet seg eller snakket til meg. Jeg var alene i Himmelen. Og så, på en enda fjernere og atter mer gåtefull måte, følte jeg i meg selv en slags uskikkethet til samfunn med disse rene vesener som seilte rundt meg i en slik ubeskrivelig skjønnhet. Og dog, hvordan kunne dette ha seg? Hadde jeg kommet dit ubuden, eller ved en feiltakelse? Var jeg ikke regnet verdig til å være delaktig i denne praktfulle arven? Jeg var fortumlet. Det var virkelig et mysterium. Mine tanker gikk tilbake til jorden, og, som ved en engels hånd, ble beretningen om mitt tidligere liv rullet ut foran mine øyne. Hvilken opptegnelse det var! Ved første øyekast så jeg ut til å være i stand til å ta inn hovedinnholdet av og hensikten med hele min jordiske karriere, mens jeg samtidig ble merkverdig bevisst en fantastisk oppfriskning av mine intellektuelle evner, og innså at jeg kunne, på et øyeblikk, ta imot det som ville ha krevd en hel dag å forstå med mine elendige, formørkede åndsevner da jeg var på jorden. Med mitt oppfriskede sinn så jeg, til min glede, ved det aller første øyekast, at dette kartoteket over min jordiske tilværelse - denne overnaturlige biografien - inneholdt ingen opptegnelse over mine misgjerninger før min omvendelse: faktisk så det ut til at den delen av mitt liv i særdeles grad var et tomrom. Heller ikke var det noen omtale, til min ytterste tilfredsstillelse, av de syndene jeg hadde begått siden det tidspunkt. Det var som om en vennlig hånd hadde gått gjennom listen, og med velvillig strev utslettet opptegnelsen over alle de onde handlinger i mitt menneskelige liv. Dette var veldig gledelig. Jeg følte trang til å rope "Halleluja" om og om igjen. Faktisk gjorde jeg et forsøk på å gjøre det, og jeg kunne gjerne ha gjort det, for var jeg ikke forløst, gjennom Jesus Kristi nåde, fra smerten over å ha disse sakene for evig stirrende meg i ansiktet i dette vakre hellige landet, blant alle disse hellige vesener hvor, tilsynelatende for meg, selve erindringen om synd ville besmitte? Ikke desto mindre, et andre blikk på min liste forferdet meg, for, mens de onde tingene jeg hadde gjort var utelatt, avslørte den det slags liv som krevdes av meg ut fra det lys jeg hadde nytt fordel av, og de mulighetene som jeg hadde blitt begunstiget med.
Ja åpenbaringen gikk endog mye dypere, for den beskrev i detalj de motiver som hadde hatt innflytelse på meg i løpet av mitt jordiske livsløp. Den fremstilte til hvilke formål mine tanker og følelser og aktiviteter i hovedsak hadde blitt brukt, og brakte frem til hvilke formål jeg hadde benyttet min tid, mine penger, min innflytelse, og alle de andre talenter og gaver som Gud hadde betrodd meg å bruke til Sin ære og til menneskenes frelse. Hvert kapittel av denne listen brakte mine tanker tilbake til tilstanden til den verden jeg hadde forlatt; og mens jeg grunnet på det, kom det opp foran mine øyne et slikt livaktig bilde av dens hat til Gud, dens avvisning av Kristus, dens forferdelige ondskap, med all dens fortvilelse, fattigdom, og styggedom som strømmet ut av disse tingenes tilstand, at det forferdet meg. Da denne delen av synet passerte forbi mine undrende øyne kom det for mine ører en slik orkan av banning og gudsbespottelse, og slik heftig jammer og ve, at det nesten svimeslo meg. Det var en forferdelig erindring! Jeg hadde ofte sett disse synene, og hørt disse lydene, da jeg var på jorden; ikke for ofte, det er sant, for jeg hadde gjemt meg fra dem; men, hvordan de blindet og forbløffet meg nå, for de viste seg å indikere en tilstand en million ganger svartere og mer skammelig, mer motbydelig og bedrøvelig enn de hadde syntes da jeg var på jorden. Jeg fikk lyst til å holde hendene foran mine øyne, og fingrene i mine ører, for å skjule dette fryktelige gjenferdet for mitt syn og min hørsel, så voldsomt virkelig og nærværende virket det. De pinte min sjel med sorg og selvbebreidelse; for ved siden av disse redselsfulle minnene viste "erindringslisten," som jeg nettopp hadde kastet et blikk på, hvordan jeg hadde beskjeftiget meg selv i de få årene jeg hadde blitt tillatt å leve midt iblant all denne elendigheten, etter at Jesus Kristus hadde kalt meg til å være Hans soldat, og å kjempe for Ham.
Jeg ble påmint hvordan jeg, i stedet for å kjempe Hans kamper, redde sjeler ved å føre dem til Hans føtter, og så forberede dem på adgang til dette vidunderlige stedet, hadde vært ivrig opptatt av jordiske ting, og egoistisk søkt mine egne kjødelige interesser, bekymret meg over mine egne personlige behov og engstelser, og tilbrakt mitt liv i faktisk vantro, troløshet og ulydighet mot alle mine aller helligste forpliktelser. Jeg må si at jeg igjen følte meg redselsslagen. Å! Hvis jeg bare i dét øyeblikket hadde kunnet krype ut av dette "landet av pur glede", som jeg hadde sunget så mye om tidligere, og dratt tilbake til denne verden av mørke, synd og elendighet, som jeg nettopp hadde forlatt; slik at jeg kunne tilbringe nok en levetid i strid for min Herre, kjempet mot disse onder, og strevd for å redde de lidende, gjennom fattigdom og korsbæring, hvor gjerne jeg skulle ha gjort det. Men det kunne ikke skje. Jeg var strandet. Jeg var i Himmelen. Himmelen måtte være mitt tilholdssted for evig; og, selvmotsigende som det kan synes, denne tanken fylte min sjel med usigelig anger. Og så kom en annen tanke, villere enn alle som hadde kommet før den. (Du må ikke glemme at det er et syn jeg beretter om.) Tanken var denne: ville det være mulig for meg å erverve en fullmakt eller snarere en tillatelse, til å gå tilbake til verden, til nettopp den delen av den jeg hadde kommet fra, iført en eller annen menneskelig skikkelse, og leve mitt liv om igjen; leve det på en måte som var verdig min bekjennelse, min Kristus, og mine muligheter. Kunne dette finne sted? I det øyeblikket, dersom et bekreftende svar hadde blitt brakt meg, ville jeg med glede ha forspilt min himmelske lykksalighet, jeg ville gladelig ha gjennomgått mange herrens år med strabaser, vanære, fattigdom, og lidelse. Jeg ville ha gitt en million med penger - ja, endog en verden hadde den vært min til å gi bort. Men jeg kunne ikke se noe håp om en slik annen prøvetid. Hva måtte gjøres? Jeg hadde ikke vært fordypet i disse tankene mange sekunder - for tankene viste seg å flyte med bemerkelsesverdig hurtighet, som jeg allerede har fortalt, i denne nye verden - da, hurtig som et lynglimt, steg en av disse strålende beboerne som jeg hadde betraktet svevende langt borte i herlighetens skyer ned, og sto foran mitt forbausede blikk. Jeg kan aldri glemme de følelsene som denne fremtoningen vekket i meg. Å beskrive formen og trekkene og holdningen til denne edle skikkelsen kan jeg ikke, og vil ikke forsøke å gjøre det. Han var på samme tid menneskelig, og likevel engleaktig; jordisk, og dog himmelsk. Jeg oppdaget med et øyekast at han var en fra den blodvaskede skare som hadde kommet ut av den store trengsel på jorden. Jeg bedømte ikke bare dette ut fra hans majestetiske utseende, men ut fra et indre instinkt at vesenet foran meg var en mann, en løskjøpt og herliggjort mann. Han så på meg, og jeg kunne ikke annet enn å gjengjelde hans blikk; faktisk, hans øyne var uimotståelige. Mens jeg gjorde det, bekjenner jeg at jeg var henrevet av hans skjønnhet. Jeg kunne aldri ha trodd at det guddommeliggjorte menneskelige ansikt kunne ha blitt skapt til å bære et slikt storartet preg av verdighet og skjønnhet. Men langt hinsides den henrivende skjønnheten i disse himmelske ansiktstrekk var uttrykket som strålte gjennom hvert drag i dette ansiktet, og skinte gjennom øynene som stirret på meg. Disse øynene så ut for meg, dessuten, som solbelyste vinduer gjennom hvilke jeg kunne se rett inn i dybdene av den rene og menneskekjærlige sjelen innenfor.
Jeg vet ikke hvordan jeg så ut for min vakre gjest. Jeg visste ikke hvilken skikkelse jeg bar, for jeg hadde ennå ikke betraktet meg i et speil siden jeg hadde byttet dødelighet mot udødelighet. Ikke desto mindre, jeg hadde tydeligvis en dyp interesse for ham, en interesse som syntes av et bedrøvelig slag, for hans ansiktstrekk så ut til å bli nesten sorgfullt mens jeg sto der med mine øyne festet på ham som ved en fengslende trolldom. Han talte først. Hadde han ikke gjort det, ville jeg aldri ha tatt mot til meg og henvendt meg til ham. Hans stemme var mild og melodisk. Jeg forsto ham nesten før jeg hørte hans ord, selv om jeg ikke nå kan si hvilket språk han brukte. Jeg antar at det var det alminnelige språket i Himmelen. Han meddelte meg at min ankomst var kjent over alt i et bestemt distrikt i det himmelske området, hvor de forløste åndene, som hadde kommet fra selve nabolaget hvor jeg tidligere hadde vært bosatt, var samlet. Budet om min ankomst hadde med lynets hastighet blitt kjent gjennom den himmelske telefonen i det særskilte området. Mitt navn hadde blitt hvisket i hver åsside, og gitt gjenlyd i hver dal; hadde blitt åndet fra hvert tre og hver blomst; hadde blitt ropt ut fra hvert gatehjørne i den Gyldne Gaten, hadde blitt uttalt i hvert rom av hvert eneste hus, og bekjentgjort fra hvert tårn og spir på det enorme Tempelet hvor disse forklarede hellige, dag og natt, fremsatte sin tilbedelse til den Mektige Faderen.
Alle som hadde kjent meg på jorden; alle som hadde noen kjennskap til min familie; mine anledninger til å hjelpe til i Kristi Rike, som de æret og beundret, brant etter å se meg, og å høre meg fortelle om de seirer jeg hadde vunnet, og de sjeler jeg hadde velsignet da jeg var på jorden, og alle var spesielt ivrige etter å høre om jeg hadde vært redskapet til å bringe frelse til de kjære de hadde etterlatt seg. Da alt dette ble øst inn i min sjel av min besøkende, visste jeg ikke hvilken vei jeg skulle se. Igjen og igjen husket jeg på mitt liv i bekvemmelighet og velvære. Hva kunne jeg si? Hvordan kunne jeg fremstå med rullebladet over mitt liv foran disse ventende ånder? Hva fantes i det annet enn en langtrukken fortelling om selvforherligelse? Jeg hadde ingen martyrerfaringer å berette. Jeg hadde ikke ofret noe for Hans kjære sak som var verd å nevne på jorden, for ikke å snakke om verdig til å bli offentliggjort i Himmelen. Mine tanker begynte å gå i denne retningen, da jeg tror at min gjest hadde blitt vár hva jeg tenkte på, og følte litt medlidenhet med meg, og da han så det, talte han igjen: "Hvor du befinner deg," sa han, "er ikke virkelig Himmelen, men bare en av dens forgårder. Om litt vil Herren Selv, med en prosesjon av Sine utvalgte, komme og ta deg inn i selveste Byen, hvor du vil få bo, dersom Han anser deg verdig; det vil si, dersom din tjeneste på slagmarken der nede vil behage Ham." "I mellomtiden har jeg fått tillatelse til å komme og tale med deg angående en sjel, som, forstår jeg, bor like ved din tidligere bopel, og som jeg nærer en dyp interesse for. Vår kjennskap til jordens hendelser er, for vår egen del, veldig begrenset, men nå og da får vi tillatelse til å få et glimt av hva som skjer der. Kan du," sa han, mens han så på meg med en ubeskrivelig lengsel, "fortelle meg noe om min sønn? Han var min eneste sønn. Jeg elsket ham dyrebart - elsket ham for mye. Jeg skjemte ham bort da han var et barn. Han fikk det på sin egen måte. Han vokste opp egensindig, voldsom og ulydig. Mitt eksempel hjalp ham ikke;" og her slo en skygge seg ned et øyeblikk på de vakre øyenbrynene, men forsvant like raskt som den kom. "Minnet har i det siste vært beskjeftiget med dette sørgmodige kapittel i mitt liv," sa han, som om han talte til seg selv; og så vendte han tilbake til fortellingen om sin fortapte sønn. "Jeg selv ble, med Frelsesarméen som redskap, reddet fra et liv i synd og skam, rengjort, gjenfødt, opplært til å kjempe for å vinne sjeler, og hadde det høye privilegium å vinne mange for den blodstenkte Korsfanen. En ulykke, imidlertid, tok meg plutselig i min beskjeftigelse, og svingte meg like plutselig inn i Himmelen; og nå," la han til, "hvor er gutten min? Å! Gi meg noen nyheter om gutten min. Han bodde like ved deg, tror jeg. Han hadde forretningsanliggender med deg. Er han frelst? Hva gjorde du for ham? Er det noe håp? Fortell meg hva hans følelser angående min Herre var da du siste gang snakket med ham!" Han sluttet å snakke. Mitt hjerte sank i meg. Hva kunne jeg si? Jeg kjente gutten. Historien om farens død og hans fortapte sønn hadde blitt fortalt meg, og likevel hadde jeg aldri talt et alvorlig ord til den unge mannen angående hans sjel, eller om hans Frelser. Jeg hadde vært opptatt med andre ting. Og nå, hva kunne jeg si til hans far der han sto foran meg? Jeg var stum! Skyggen jeg hadde lagt merke til tidligere la seg igjen over ansiktet til min besøkende, men med en litt mørkere tone denne gangen. Han må ha gjettet alt sammen. Han så på meg med et blikk, som uttrykte hans egen skuffelse og medlidenheten med meg som han øyensynlig følte. Så snudde han seg fra meg, og plutselig, mens han slo ut sine hvite vinger, steg han opp og ut av synsvidde.
Jeg stirret så intenst på den forsvinnende skikkelsen til min gjest at jeg unnlot å legge merke til at et annet herliggjort vesen hadde tatt hans plass. Jeg snudde meg og så på nykommeren. Det var en ånd av samme rang, som tilhørte den frikjøpte skare som engang oppholdt seg på jorden. Det var den samme verdighet i holdning, det samme storslåtte uttrykk av innvendig kraft, renhet, og glede; men i dette tilfellet var disse egenskapene forenet med en skjønnhet av en finere og mer betagende type. Guddommelig vakker som jeg syntes min første gjest var, skjønnere enn noen forestilling eller drøm på jorden kunne være, dog her var en skjønnhet som overgikk den. Min tidligere besøkende, har jeg fortalt, bar skikkelsen av en herliggjort mann; dette var tydeligvis skikkelsen til en herliggjort kvinne. Jeg hadde, da jeg var på jorden, noen ganger ønsket at jeg kunne ha fått se på Eva i den timen da hun, ung og ren og vakker, fremsto fra sin Skapers hender, og hadde forestilt meg et eller annet om hvordan hennes yndige skikkelse må ha vært på den bryllupsmorgen, mens hun bar som hun gjorde, sin Skapers vakre bilde, og var, kanskje, det mest storslåtte Guds verk. Men her så jeg Eva frembrakt på ny foran mine øyne, kledd i udødelig ungdom, så ren, så vakker, ja endog vakrere enn hennes første mor på noen mulig måte kunne ha vært; for var ikke dette den Guddommelige Mesters endelige mesterverk? Men jeg ble snart vekket fra min dagdrøm av stemmen til den nydelige skapningen, som, fra sin side, åpenbart ønsket å tale til meg om en sak av den største viktighet. Hun introduserte seg selv i noen grad på samme måte som min tidligere utspørrer; hun, også, hadde kommet fra det samme nabolaget hvor jeg hadde bodd så lenge. Hun fortalte meg sitt navn. Jeg hadde hørt det før. Hun var en enke, som hadde strevet med store vanskeligheter. Hennes ektemanns død hadde blitt hennes liv. Omvendt ved hans grav, hadde hun gitt seg selv reservasjonsløst til å kjempe for Herren. Hennes barn hadde vært de første hun brydde seg om. De hadde alle blitt omvendt og gått ut på slagmarken, unntatt én.
Denne ene ufrelste var en pike, som hadde vært sin mors fryd. Hun hadde vokst opp yndig i skikkelse, landsbyens stolthet; men, dessverre! hadde kommet på villspor. Det var den gamle historien med urett og forførelse og grusom løssluppenhet, med alle dens etterfølgende kjeder av elendighet. Omtalen av det navnet brakte en lignende skygge av tristhet over hennes vakre ansikt, som den som hadde formørket det strålende ansiktet til min første gjest; men, som i hans tilfelle, forsvant skyggen nesten like snart som den kom til syne. Jeg lyttet til historien etter hvert som den kom fra denne morens hjerte. Jeg hadde hørt noe om denne smertefulle hendelsen da jeg var på jorden; men jeg hadde vendt øret bort fra den som om det ikke vedkom meg. Lite tenkte jeg noensinne på at jeg kom til å bli konfrontert med den i Himmelen. Og nå vendte den strålende ånden de vakre øynene mot meg, som funklet av kjærlighet og medlidenhet, og talte igjen: "Min datter bodde nær deg; du kjenner henne. Hva har du gjort for henne? Har du reddet mitt barn?" På dette tidspunkt må jeg ha skreket ut i store kvaler. Jeg vet at jeg holdt hendene foran øynene mine, for jeg kunne ikke lenger holde ut å møte hennes blikk. Hvor lenge hun fortsatte å se på meg med sine mektige, gjennomtrengende, medlidende øyne vet jeg ikke; men da jeg trakk hendene tilbake var hun borte, og sølvglansen fra hennes blendende vinger anviste henne for mitt søkende blikk som en liten flekk på den fjerntliggende blå himmelen. Igjen stønnet jeg ut, "Å! Min Gud! er dette Himmelen? Vil disse avhørene foregå i all evighet? Vil usselheten og egoismen fra mitt tidligere liv, med alle deres triste konsekvenser - som jeg hadde håpet på for alltid hadde blitt skaffet bort i dette landet - hjemsøke meg hver dag og hver time gjennom hele den kommende evigheten? Hva skal jeg gjøre? Kan jeg ikke dra tilbake til jorden, og gjøre noe for å kjøpe meg fri fra denne fryktelige følelsen av uverdighet?
Ville det være mulig for meg å leve mitt liv om igjen?" Dette spørsmålet hadde knapt gjennomløpt mitt sinn da det kom et nytt sus av vinger, og ned ved siden av meg landet en annen skikkelse, som lignet på den første som hadde talt med meg; og dog, å! så forskjellig. Men jeg vil ikke stanse opp og beskrive ham. Du må forestille deg ham. Hans innledning var for en stor del den samme, men hans historie var forskjellig. Han hadde vært en stor synder, men hadde blitt vekket og vunnet for Kristus av Frelsesarméen en kort tid tilbake, og hadde sluttet seg til dens rekker. Tilgitt mye, hadde han elsket mye. Hele hans ønske da han var på jorden var å komme fri fra sin innvikling i forretninger, og vie seg til, som en Frelsesarmésoldat, arbeidet med å frelse mennesker. Da han akkurat var i ferd med å realisere sitt ønske, hadde han blitt budsendt til Himmelen; og her var han en ånd av herlighet og glede som kom for å forespørre meg angående det Korpset han hadde vært soldat i, og om gjengen med ufrelste kamerater han hadde etterlatt seg. Kjente jeg hans gamle Korps? spurte han. Salen deres lå nær der mitt forretningslokale lå. Hadde jeg hjulpet dem i deres strev med nøden? Hadde jeg gjort noe for hans gamle kompiser, som drakk, bannet, og sloss sin vei til helvete? Han hadde dødd med en bønn for dem på sine lepper - hadde jeg gjort noe for å stanse dem på deres vei til undergangen? Til all denne inngående bønnfallelse, hva kunne jeg si? Jeg kjente hans Korps, men jeg hadde aldri gitt dem et oppmuntrende ord. Jeg kjente til rønnen som hans gamle kompiser bodde i, og drikkestedene hvor de brukte opp sine penger; men jeg hadde vært for opptatt, eller for stolt, eller for skamfull til å oppsøke dem med nyhetene om en Frelsers kjærlighet. Igjen var jeg målløs. Han gjettet mine følelser, antar jeg, syntes synd på meg, og dro i sørgmodighet - i det minste i så mye sørgmodighet som er mulig i dette lykksalige landet. For min egen del led jeg store kvaler, så merkelig det enn kan synes, tatt i betraktning at jeg var i Himmelen. Men slik var det, og mens jeg spekulerte på hvorvidt det var noen trøst for meg, og ufrivillig så meg rundt, så jeg, eller trodde jeg at jeg så, et fantastisk fenomen på den fjerne horisonten. Hele den delen av himlene så ut til å være fylt med et strålende lys, som overgikk skinnet av et tusen soler ved middagstid; og likevel var det intet sterkt blendende lysskjær som fremstilte den problematisk for synet, slik som tilfellet er med vår egen sol når hun skinner i sin middags glans. Her var det en lysstyrke som langt overgikk noe som man kan forestille seg; og nå, sett bort fra mine nylige opplevelser, skulle jeg ha sett på det med ubeskrivelig fryd. Som jeg stirret og undret på hva det kunne bety så det ut til å flytte seg litt nærmere, og jeg oppfattet tydelig at det kom i retning av stedet hvor jeg sto; for jeg hadde ikke forlatt bredden av den vakre elven hvor jeg fra først av befant meg. Og nå kunne jeg tydelig høre lyden av musikk. Avstanden var en god del mil i henhold til jordisk målestokk, men atmosfæren var så klar, og jeg oppdaget at mitt syn var så skarpt, at jeg lett kunne skjelne med bare øyet gjenstander som det på jorden ville ha krevd et kraftig teleskop å se. Lyden kom nærmere: Det var musikk uten tvil, og slik musikk som jeg aldri hadde hørt før. Men det var en merkelig innblanding av andre lyder, som i det hele laget en fortryllende melodi, dannet av, som jeg senere oppdaget, tonene som fremkom fra en mengde musikere blandet med jubelen og sangene som kom fra utallige stemmer. Gradvis kom den begeistrede skaren nærmere - hurtig, kunne jeg ha sagt, men min nysgjerrighet var så sterkt vekket for å finne ut hva dette betød, at noen få minutter virket som en tidsalder.
Omsider var jeg i stand til å begripe det storslåtte synet som nærmet seg. Men hvem kunne beskrive det? Hele himmelhvelvingen var fylt, så å si, med talløse skikkelser av skjønnhet og verdighet, som langt overgikk de som jeg allerede hadde gjort bekjentskap med. Her var tydeligvis en representativ del av aristokratiet i Himmelen i følge med dens Konge, som, slik min første gjest hadde informert meg, kom for å ønske velkommen inn i himlenes Himmel de som hadde kjempet en god strid, som hadde bevart troen, og som hadde seiret i kampen, slik Han hadde seiret. Jeg sto fastnaglet av ærefrykt og forundring. Kunne det være mulig? Skulle jeg tilslutt faktisk få se min Herre, og bli ønsket velkommen av Ham? Med tanke på denne henrykkelse glemte jeg bedrøvelsen som, bare et øyeblikk tidligere, hadde hersket i mitt hjerte, og hele mitt vesen bruste av forventning og glede. Og nå var prosesjonen over meg! Jeg hadde sett noen av praktopptogene på jorden - forestillinger som krevde fullmakt fra mektige herskere og den opplagrede rikdommen til velstående nasjoner å skape - men disse, stilt i motsetning til den scenen som nå utbredde seg foran mine undrende øyne, var hver av dem, eller alle sammenfattet, som glimtet av en ynkelig stormlykt i sammenligning med det flammende lyset fra en tropesol. Jeg må si om dette, som jeg allerede har sagt om andre scener som har passért forbi meg, jeg kan ikke forsøke en beskrivelse. Det ville være umulig. Dessuten, jeg var så oppskaket og opphisset at hele opptoget var for mine øyne bare et overmåte stort hav av herlighet, og til mine ører et overveldende sus av harmoni. Men fram kom prosesjonen og da den nærmet seg kastet jeg meg i støvet foran den. Hvilke vidunderlige vesener disse himmelske åndene var! Hver og en av dem så ut, for mine stakkars enfoldige øyne, som en gud, i den grad storhet og makt kunne uttrykkes ved det ytre utseendet hos noen skapning. Geledd etter geledd passerte forbi meg, hver ånd vendte blikket mot meg, eller så ut til å gjøre det, og for enhver, kunne jeg ikke la være å føle at jeg i noen grad var gjenstand for medlidenhet. Kanskje var det mine egne følelser som fikk meg til å innbille meg dette; men det så virkelig ut for meg som om disse edle vesenene betraktet meg som en stakkars, feig sjel, som bare hadde brydd meg om mine egne interesser på jorden, og bare hadde blitt forledet til å komme dit opp ut fra tilsvarende egoistiske motiver. Hvordan det enn var, det mektige festopptoget feide videre. Jeg har sagt " festopptog," for mens en del av opptoget fylte himlene med sine skinnende vinger, og en annen del gikk med oppreist holdning, bildet på selveste verdigheten, var det en skare, så imponerende som noen, eller mer enn det, som red på de vakreste hvite hester, vakrere enn noensinne betraktet av noe menneskelig øye. Og de strømmet på! Tusener passerte meg, likevel så det ikke ut til å minke på de mengdene som ennå ikke hadde kommet. Jeg så på opptoget slik det strakte seg bakover, men mine øyne kunne ikke se slutten på det. Det må ha vært millioner på millioner med ånder. Det var virkelig "en stor skare som ingen kunne telle." Alle disse mektige skarene priste Gud, enten med salmer som uttrykte beundring og tilbedelse, eller ved å gjenfortelle, i henrykkede sanger, de triumferende seire som ble vunnet på jorden i navnet til Golgatas Fyrste, eller ved å beskrive noen av de vidunderlige verk av Gud i andre deler av det enorme imperiet. Og nå var selve den sentrale herligheten og attraksjonen til den veldige prosesjonen like i nærheten. Jeg oppfattet dette fra den stadig mer opphøyde karakteren til de vesener som kom marsjerende forbi, ved den økende intensiteten i musikken, og de stadig høyere jubelropene som kom rungende frem fra alle steder omkring meg. Jeg hadde rett; og før jeg kunne forberede min ånd på det henrivende synet av Kongen, var Kongen her! Prosesjonen stanset, og på en kommando dannet den på et øyeblikk tre sider av et kvadrat foran meg, med Kongen stående i midten umiddelbart midt imot det stedet hvor jeg hadde kastet meg i støvet. Midt i disse omsluttende skarene, som steg, lag over lag, høyt inn i den blå hvelvingen ovenfor, hver og en av dem stirrende på Ham med øyne skinnende av den kjærligheten de bar til Ham, så jeg den himmelske skikkelsen til Han som engang døde for meg på korset. Hvilket syn det var! Ganske visst, det var verd et livs hardt arbeid å få skue. Nærmest Kongen var patriarkene og apostlene fra gammel tid. Nest etter disse fremste kom, geledd på geledd, de hellige martyrene som hadde dødd for Ham. Så fulgte hæren av krigere som hadde kjempet for Ham i hvert strøk av verden; mens rundt og omkring, over og under, var det myriader på myriader av ånder som var frelst fra jorden, som hadde, selv om de aldri ble hørt om utenfor sitt eget nabolag, eller etter sin egen levetid, med selvfornektende iver og utrettelig slit arbeidet for å utbre Guds Rike og til å frelse menneskers sjeler. Og så, rundt omkring denne prektige scenen, var det talløse skarer med englevesener som hadde beholdt sin første rang, stolte, så det ut til for meg, av å tjene til lykken og opphøyelsen av de hellige soldater som trofast hadde levd og dødd for sin Herre i den stakkars verden hvorfra jeg kom. Jeg ble forvirret av synet. Sangen, musikken, ropene fra mengdene, som brølet av tusener av fossefall, lød og gjenlød mellom de solbelyste fjellene, og den praktfulle og endeløse rekke av lykkelige ånder henrykket mine sanser med usigelig glede. Med ett, imidlertid, samlet jeg tankene igjen, og kom til å tenke på den Høye Tilstedeværelse som jeg hadde bøyd meg ned foran; og da jeg løftet opp mine øyne, så jeg Ham stirre på meg. Hvilket syn det var! Det var ikke smerte, og heller ikke var det fornøyelse. Det var ikke vrede, og heller ikke var det godkjenning. I hvert fall, jeg følte at i det ansiktet, så oversanselig beundringsverdig og storartet, var det fremdeles ingen velkommen for meg. Jeg hadde lest dette i ansiktene til mine tidligere besøkende; jeg leste det på ny i ansiktet til min Herre.
Det ansiktet, det Guddommelige ansiktet, syntes å si til meg - for språk trengtes ikke for å tilkjennegi hva Hans følelser mot meg var - "Du vil finne at du er lite i harmoni med dem som engang var sammen med Meg i Mine prøvelser, og som nå er delaktig i Min herlighet, som ikke aktet sine egne liv så dyrebare at de kunne bringe ære til Meg og frelse til mennesker." Og mens Han talte, viftet Han med Sin hånd, og kastet et blikk av kjærlig beundring på skaren av martyrapostler og krigere som var samlet rundt Ham. Å, det synet av Jesus! Jeg følte at det var verd å dø et hundre ganger på pålen, eller bli revet i stykker av ville udyr, for å oppnå en slik kjærlig erkjentlighet. Englene som ledsaget følte det også, for deres tilsluttende utbrudd av lovprisning og sang ristet selveste grunnen jeg lå på og den hvelvede himmelen over mitt hode. Så vendte Kongen Sine øyne mot meg igjen. Å, hvor jeg ønsket at et eller annet fjell kunne falle over meg, og gjemme meg for alltid for Hans nærvær. Men jeg ønsket forgjeves.
En eller annen usynlig og uimotståelig kraft tvang meg til å se opp, og Hans øyne møtte mine en gang til. Jeg følte, snarere enn hørte Ham si til meg, i ord som preget seg inn med levende ild i min opphissede hjerne: "Gå tilbake til jorden. Du skal få en mulighet til; og dersom du viser deg Mitt Navn verdig, og viser verden at du eier Min Ånd, ved å gjøre Mitt arbeide, og ved å gjøre deg selv til en frelser av mennesker, skal du returnere hit, og Jeg vil gi deg en plass i Mitt seierstog, og en del i Min evige herlighet." Hva jeg følte under det blikket, og under de ordene, kunne ikke verken hjerte eller tanke på noen mulig måte unnfange, eller tunge eller penn noensinne beskrive. Det var blandede følelser. Først kom den usigelige angsten som oppstår fra en full forståelse av et bortkastet liv, et liv ødslet bort på de usle ambisjoner og de fjasete fornøyelser på jorden, som kunne ha vært fullt av gjerninger som ville ha produsert en endeløs innhøstning av himmelske frukter, vunnet meg godkjenning av Himmelens Konge, og gjort meg verdig til å bli ledsager til disse herliggjorte heltene. Men, kombinert med denne selvbebreidelsen, var det også et glimt av håp. Min sjels ønske om å få returnere til jorden skulle bli belønnet. Kanskje var det som svar på de lengslene jeg hadde følt helt siden bevisstheten om mine jordiske tabber hadde gått opp for meg, at denne velvilje skulle innrømmes meg. Jeg skulle få det privilegium å leve livet mitt om igjen. Sant, det var et enormt ansvar; men min Herre ville være med meg, og Hans Ånd ville kvalifisere meg for min oppgave. Jeg omfavnet muligheten med hele mitt hjerte. Og så lukket jeg mine øyne, og gav meg selv over, kropp, sjel og ånd, for å leve og kjempe og dø, ikke for min egen frelse, men for Kristi ære, og menneskenes frelse. Kongen talte igjen, denne gangen ga Han sitt æresord på at Hans nærvær skulle gå med meg tilbake til jorden, og gjøre meg mer enn seierherre gjennom Hans blod. Og med gleden over denne forsikringen våknet jeg. Mengden med skinnende skapninger hadde forsvunnet. Musikken hadde stilnet, og se, alt var en drøm.”
Kapittel 5:
”Gud, jeg vil samle skatter i Himmelen!”
Dersom du velger å si ”Ja” når Jesus spør om du vil gi ditt liv til Ham, så vil du oppdage at tjenesten din vil vokse og om ikke altfor lenge kan det hende at du skal tale for forsamlinger. Da er det greit å vite litt om lederskap. Smith Wigglesworth var en stor Guds mann i sin tid og var vitne til at mennesker over hele verden ble frelst. I tillegg opplevde han store helbredelser, at mennesker ble vekket opp fra de døde og en rekke andre mirakler. Han studerte Bibelen flittig og det sies om han at når han ba, ba han aldri mer enn en halv time om gangen. Det sies også at det aldri gikk mer enn en halv time mellom hver gang han ba. Her har du noen gode råd fra Smith Wigglesworth:
Smith Wigglesworths 36 nøkler for lederskap
1. Prek ikke for lenge. Gi et kall for betjening før folk blir trøtte.
2. Påminn deg selv ofte: ”Du er døpt med ild, ild, ild!”
3. Minn deg selv om å bli ”lutret, renset og fylt”. Det forløser åndelig djervhet og kraft.
4. Bekymre deg ikke for økonomi. Tro ganske enkelt at Herren ser etter sine.
5. Husk at din misjon er å velsigne og oppbygge Guds folk, så inspirer dem i deres tro og til å vinne de fortapte.
6. Ha alltid et varmt hjerte for de unge og inspirer dem til å presse på inntil de opplever kraften fra Gud selv.
7. Betrakt deg selv å være ”Hans” og ikke tilhøre ”deg selv”, og du vil gå på steder som du aldri ville tro var mulig.
8. Hold fast kurs med den hensikt å forstå personen, egenskapene og viljen til Den Hellige Ånd, og gi æren og prisen bare til Jesus!
9. Tillat aldri livløshet å utvikle seg i møtene. Livløshet stjeler følsomheten av Guds nærvær fra folket.
10. Avslutt alltid med anmodning til forsamlingen om å løfte opp sine hender og utøse sine hjerter til Gud ved betjening. Det åpner for Guds nærvær og tillater Ham å dvele i deres lovprisning.
11. Husk at du som Guds åndsfylte tjener alltid kan hjelpe Guds folk.
12. Tillat bare ”sultne” tjenere sammen med deg på plattformen. Tillat aldri dem som proklamerer å ha mottatt Den Hellige Ånd, men som er fornøyd med å vises fram for folket.
13. Betrakt Gud alltid så stor og kreativ at ”Han alltid har noe ferskt.”
14. Det er ikke noe navn som Gud ønsker at vi skal gjenta mer enn navnet på Hans elskede Sønn, Jesus! Så si Hans navn ofte ….. og med ærefrykt, ….. hyppig så Guds folk hører det.
15. Vær sikker på å ha tatt ned enhver paraply av fordommer og rasisme, hvis du vil forbli i det ”siste regnet” fra Gud.
16. Tren opp din tro for din egen utfrielse, hvis du forventer å bevege deg i utfrielsestjeneste for andre.
17. Ta vare på din fysiske kropp, hvis du forventer å være i tjeneste så lenge som mulig.
18. Tenk over og husk dine egne begrensninger. Hvis du går i egen kraft, vil du bli kjent som en åndelig svekling. Erkjenn ditt eget trosnivå, og hvil på andres tro hvis du ikke har nok selv.
19. Hold deg alltid eksakt på frontlinjen. Kombiner dyp åndelighet med fornuftig praktisering.
20. Legg vekt på sønderbrutthet hos deg selv og i forsamlingen. Det forløser alltid Guds nærvær.
21. Betrakt en mann fylt med Guds Ånd så kraftfull at hans nærvær bringer overbevisning til syndere, selv om ikke et ord blir talt offentlig.
22. Praktiser ”åndelig dristighet”! Da vil man få gjort noe som man ikke ville ha gjort ellers.
23. Se på all sykdom som undertrykkelse fra Djevelen, og behandle Djevelen hardt. Du kan ikke behandle Djevelen med silkehansker.
24. La aldri situasjoner eller ting få distrahere deg. Vær som Paulus: ”Ingen av disse ting beveger meg.”
25. Gi hvor som helst og når som helst hvor det er et behov. Selv om du ikke kan så stort beløp.
26. Løft alltid Jesus opp på en slik måte at Han blir herliggjort.
27. Bestem deg for at ved Guds kraft vil du ikke være ordinær.
28. Vær alltid helhjertet. Hver gang du forkynner, forkynn ditt beste. Hver gang du ber for noen, be ditt beste.
29. Siden Jesus begynte å tjenestegjøre med mirakuløse manifestasjoner, så press Gud for noe ekstraordinært helt fra begynnelsen av når du taler.
30. Ta vare på alle Guds anliggender! Vær Hans representant i alle ting!
31. Husk alltid å bevege deg på en slik måte at du holder Djevelen i sjakk…..Spesielt under større prøvelser. For trengsler er din påkledningstid da du tar på deg Kristi natur og din kjortel av rettferdighet.
32. Tal for Guds planer og ønsker…..og du vil finne ut at Hans store kraft vil være over deg.
33. Husk at hvert møte er en sjanse for deg til å gå fremover, en åpen dør til å lede folk inn i større dybder av Guds liv. Sitt aldri tilbaketrukket og passiv.
34. Når ting ikke går rett for deg, er der sataniske makter i funksjon. Irettesett dem, og de vil forsvinne.
35. Husk at disse møtene ble arrangert før denne verden ble til, og at vi går i Guds ferdiglagte gjerninger, og er på rette plass til rette tid for at Guds rike skal ha framgang.
36. Beskytt din egen ånd. Du kan miste mer på ti minutter enn du har bygget opp i løpet av et helt år i forsamlingen.
Bibelen sier at de som fører mange mennesker til rettferdighet, skal for alltid skinne som solen i Himmelen. Det er flere måter å vinne mennesker på for Guds rike. Her kommer det noen eksempler på hva som kan gjøres for å vinne naboene dine. Som du snart vil forstå, er bønn og en kjærlighet for andre mennesker vesentlig:
Velsignelsen som ble borte
Beretningen ”Velsignelsen som ble borte” er en historie fra Kina om hvordan den kristne Mr. Lo vant hele byen sin for Jesus. Historien har også vært trykt i bladet ”Åpne dører”:
-Rekk ut armen, og vend deg sakte 360 grader rundt. Be for alt det du ser mellom fingrene på hånden din. Dette var teknikken Mr. Lo benyttet, en bonde fra Jiangsu-provinsen. Mr. Lo pleide å stå på en jordvoll ved siden av risåkeren sin om kvelden. Han la hakka over den ene skulderen, strekte ut den andre armen foran seg, sprikte med fingrene – og dreide langsomt rundt. Han var litt av et syn der han sto – barbeint med de brune buksene brettet opp til knærne, og med en skitten skjorte. Han snudde seg sakte rundt med armen utrakt foran ansiktet. Til å begynne med trodde naboene hans at han drev med en eller annen religiøs øvelse. Men en kveld snek noen unge gutter seg nærmere for å finne hva han holdt på med. De oppdaget at han ba høyt – for alt han så mellom fingrene sine. Han så naboens åker, og ba: - Herre, måtte du velsigne naboen min og gi ham en god avling. Deretter så han en vannbøffel som tilhørte en venn. – Herre, måtte du velsigne vannbøffelen med god helse. Vennen min er avhengig av den. Langt borte så han røyk som steg opp fra et steinbrudd. – Måtte du Herre beskytte dem som arbeider med alle dynamitten der borte. Og måtte steinene som sprenges ut gi husrom og velvære for mange mennesker. Da han snudde seg videre rundt så han de ødelagte taksteinene på en glassfabrikk. – Herre, ga han, - måtte du beskytte kvinnene på fabrikken, og kalle dem til omvendelse. Slik ba han for alt han så mellom fingrene sine – enten det var husokkupanter eller eieren av en åker, et dyr eller til og med et tre. Han ba om at de måtte oppleve medgang og velsignelse.
Mr. Lo var den eneste kristne i området, og naboene undret seg over at han ba på denne måten. Han var kjent som en litt enkel sjel, og noen trodde at han rett og slett var litt utilregnelig. Mr. Lo hadde ingen familie, og døde plutselig av hjerteinfarkt bare 51 år gammel. Etter at han ble borte begynte det ene etter det andre i distriktet der han bodde å gå galt. En eksplosjon i steinbruddet tok livet av fire personer, og en kvinne mistet en arm i en arbeidsulykke i glassfabrikken. En vannbøffel gikk amok og trampet i stykker viktige demninger, slik at verdifulle avlinger ble ødelagt. Til slutt ble det så ille at de som bodde i landsbyen holdt krisemøte:
-Alt dette rammer oss nok fordi Lo ikke lenger er her og ber for oss, sa de til hverandre. – Barna våre har fortalt oss at så lenge han ba skjedde det ingen ulykker, og avlingene var gode. Vi må finne ut hvilken gud det var han ba til!
Folkene i landsbyen angret at de ikke hadde vist mer interesse for troen til Mr. Lo, og nå var det for sent. I et forsøk på å finne svaret tente de offerlys på et gammelt alter i landsbyen, med en statue av en gammel kriger. Til alles store forskrekkelse falt statuen ned fra alteret, og dette gjentok seg hver dag i en uke. Statuen landet på det samme stedet gang på gang, og en av landsbybeboerne ble da oppmerksom på at hodet på statuen pekte mot huset til den avdøde Mr. Lo. I det gamle huset, som nå var overtatt av en annen familie, fant de en liten bok på en av bjelkene oppunder taket. Denne boken la de så på alteret, og tente fyr på flere offerlys. Alle ventet spent på hva som nå ville skje.
Senere samme dag kom en ung evangelist til landsbyen. Han begynte å forkynne evangeliet til bøndene ute på åkrene. – La meg fortelle dere om Jesus Kristus, sa han. Men straks grep de tak i ham og sa: - Kom ikke til oss med denne overtroen din. Deretter dro de ham med seg. Men da de passerte alteret hørte de et kraftig dunk, etterfulgt av høy gråt. Dermed slapp de evangelisten og løp for å se hva som hadde skjedd. Statuen hadde falt ned igjen, og truffet det ene beinet til en ung kvinne. Mennene fikk kvinnen løs, og i mellomtiden hadde evangelisten kommet bort til alteret for å se hva som skjedde. Da med ett ropte han ut: - Hvordan har dere fått fatt i en Bibel? Landsbybeboerne stirret på ham da han tok opp den gamle boken til Mr. Lo. – Kjenner du denne boken? Spurte de. – Naturligvis gjør jeg det, svarte han entusiastisk. – Dette er boken om Jesus Kristus, den høyeste Gud, som svarer bønner slik ingen andre gjør!
Dette var det beste evangelisten kunne si til folkene i landsbyen. – Vi vet det, gråt de. – Han som eide boken bodde her sammen med oss. Vi trodde han var en idiot, men nå forstår vi at det var kraft i bønnene hans. Vær så snill å fortelle oss mer om denne guden!
Evangelisten børstet støvet av klærne sine, og begynte å snakke til dem mens han holdt Bibelen i hånden. Med ett ble han oppmerksom på at tommelen hans fremdeles holdt Bibelen åpen på samme side som den hadde åpnet seg da han tok den opp. Og nå var det evangelistens tur til å bli overrasket. Det viste seg at da han tok Bibelen opp, hadde den åpnet seg i Første Samuels bok kapittel 5. Der det berettes om hvordan filisternes gud Dagon falt til jorden da Herrens ark ble plassert ved siden av statuen!
Nå er alle innbyggerne i landsbyen kristne, og de sier: - Vi har sett at avlingene er blitt bedre igjen, og det skjer færre ulykker. Men enda mer gripende er det å legge merke til at arven fra den enkle og foraktede Mr. Lo holdes i hevd. Hver eneste kveld står 10-15 mennesker på jordvollene utenfor landsbyen når skumringen faller på. De holder den ene armen strak, med håndbaken frem og med sprikende fingre. En sakte mumling kan høres i den stille kveldsluften mens de sakte dreier rundt. Og hver og en av dem har en hakke over skulderen – til ære for Mr. Lo.
Aashild og Jon ble Herrens redskaper i Vrådal
Nå beveger vi oss fra Kina til Norge for å se at lignende ting også skjer i andre deler av verden:
Aashild og Jon Undeberg sin innsats i bønn og evangelisering utløste en vekkelse i hjembygda deres Vrådal. De var Herrens redskaper. I 1856 reiste Aashild og Jon Undeberg tilbake til Undeberg i Vrådal etter et lengre sykehusopphold i Skien hvor de hadde tatt imot Jesus Kristus som sin personlige Frelser og Herre.
På veien hjem sa Aashild: ”Å, Jon. Gud har gjort store ting for oss! Nå må vi gjøre noe for Ham som takk. Tenk på hvor mørkt det er hjemme i bygda. Nå må vi be for alle der. Og vi må tale til dem. Når vi kommer tilbake, skal de få vite hva vi har opplevd, og vi må være villige til å bære Kristi fornedrelse. Ja, nå vil vi gjøre alt vi kan for at de skal bli frelst, jeg på min plass og du på din – og Gud skal velsigne oss.”
Da de kom hjem, ble det et helt nytt liv på Undeberg. Jon og Aashild leste hver dag Guds ord og ba sammen. Barna tok del i dette, og da de ble gamle, gledet de seg ved minnet om hvordan foreldrene hadde levd med Gud. Og det var ikke bare fromhet i ord. Begge fikk den attesten at de levde et ulastelig liv. De var en pryd for Jesu Kristi lære. Jon var en plikttro og samvittighetsfull arbeider. Han var så nøyeregnende med seg selv at hvis det hendte han kom et kvarter for sent til arbeidet, tok han det igjen med overtid senere.
Som de hadde bestemt seg for, begynte de frimodig og når det falt seg slik, å vitne for folk om det håp som bodde i dem, og de formante sine medmennesker til å omvende seg. Det ble møtt med både forundring og forargelse. Jon og Aashild ble utsatt for motstand og spott. Det var ikke en eneste av dem de snakket til, som ga inntrykk av at de ville ta imot vitnesbyrdet deres. Noen trodde de kom med en ny lære. Det var en ting til som folk syntes var rart: Jon ville ikke spille til dans mer, og man fikk dem ikke til å delta i danselag. De var i det hele tatt blitt annerledes enn før, så til å begynne med lurte folk på om sykdommen hadde tatt litt av forstanden deres. Desto mer måtte Jon og Aashild be for sambygdingene. Det ser ut til at motstanden bare gjorde dem enda mer omsorgsfulle. Det ble et nødrop hos dem om vekkelse i bygda. Natt og dag var de opptatt av at menneskene rundt dem levde uten Guds fred i dette livet og uten håp for det tilkommende – ja, at de bekymringsløst hastet mot en evig fortapelse, enda de fritt og for ingenting kunne få del i den evige salighet. En natt lå Aashild og tenkte på dette og fikk ikke sove. Hun vekket mannen sin og sa: ”Tenk, hele bygda ligger i åndelig søvn, og vi ligger og sover! La oss reise opp og be til Gud.” Så sto de opp, falt på kne ved sengen og ropte til Gud om vekkelse. Iblant satt de ute på pynten foran huset og så utover bygda. Dypt nede ved vannet lå gårdene, små og store, som flekker i granskogen. På motsatt side var det Ormtveit, Homme, Flatland, Brauti og Synnes. På denne siden Solberg, Lunden, Kilen og flere andre. Og innimellom holmer og skogholt var det mange andre hjem, fra Vråliosen lengst i vest til Lønnegrav i øst og Steane og Findreng-gårdene lengst i sør mot Nissedal.
De tenkte på dem som bodde der nede, og de nevnte alle gårdene ved navn og ba for dem: ”Der bor Torjus og Kristi, Herre – der bor Lars og Else – der bor Anne. Vil du i din nåde forbarme deg over de og frelse de alle!”
Denne utsikten ble deres spesielle bønnested. Hit gikk de hver søndag og ofte ellers for å se utover og be for bygda.
Dette holdt de på med år etter år.
Som et svar på dette ekteparets bønnerop, sendte Gud vekkelse til Vrådal. Denne vekkelsen varte i flere år og førte til at livet i bygda forandret seg radikalt. En regner med at en tredjedel av bygdefolket fikk frimodighet til å vedkjenne seg troen på Gud. Vekkelsen spredte seg til nabobygdene i Vest-telemark og selv i dag er det mange som fremdeles kan høste velsignelse av den åndelige fornyelse som Aashild og Jon ble et redskap for. Denne beretningen er hentet fra boka ”Vekkelsen i Vrådal.”
Du kan på samme måte som Aashild og Jon bli Herrens redskap der du bor. Skriv navnene på naboene dine opp på en liste. Du kan daglig eller ukentlig be om at Herren skal forbarme seg over og frelse naboene dine – deretter vente på at Gud skal gjøre Sin del av verket – det største av alle mirakler et menneske kan oppleve – FRELSEN
Bruk tiden din fornuftig…
En mann i 30-årene fra Nordfjord sykler frem og tilbake til jobb hver dag. En dag i 2003 fikk han den tanken at han burde utnytte sykkelturen til noe positivt og oppbyggende for Guds rike. Mens han sykler ber han om at Gud ved sin nåde skal forbarme seg over og frelse alle han møter på sin vei samt alle som bor i husene han sykler forbi på sin vei frem og tilbake til jobb. Han tror at han ved sine bønner starter en prosess som fører til at engler blir utsendt og Den Hellige Ånd arbeider hardere enn før med å føre disse menneskene frem til frelse – det største et menneske kan oppleve.
Du kan også bli et Herrens redskap når du er på vei frem og tilbake fra skolen eller jobb. Bruk denne tiden til å be om at Gud skal forbarme seg over og frelse de du møter på din vei
Engler som graver
Predikanten Tommy Hicks hadde en gang et syn av englenes samspill med menighetens bønner. Han så en vrimmel av engler som var travelt opptatt med å grave dype hull i jorden. Han fikk da vite at hullene representerte menneskenes frelse. Så lenge det ble bedt for et menneske, gravde engelen dypere og dypere, inntil den nådde ned til en underjordisk kilde som vellet fram som en bekreftelse på at frelsen var bedt igjennom. Han så også engler som stod og hang over spadene, uten å foreta seg noe. De virket bedrøvet. Tommy Hicks spurte en av de passive englene hvorfor han ikke arbeidet som de andre, og engelen svarte at det ikke ble bedt mer for dette mennesket. Det er blitt sagt at de fattigste mennesker i denne verden er de som ikke har forbedere.