Onsdag 06 November
Kom til tro da Jesus helbredet moren for kreft
Kom til tro da Jesus
helbredet moren for kreft
-Dere kristne havner i helvete!
Dina slynget ordene ut mot Hormoz Shariat, og ville ha gjort alt hun kunne for selv å påskynde hans utgang fra dette liv, hvis hun kunne. Shariat satt imidlertid trygt foran et fjernsynskamera på motsatt side av jordkloden.
Han var den sjarmerende programlederen for innringingsprogrammet Iran Alive! som hadde til formål å evangelisere muslimer på satellitt-tv. Programlederen var vant til Dinas utbrudd. Hun ringte ofte. Men hvis Hormoz hadde sittet nærmere Dina – hvor som helst innenfor Irans grenser, faktisk – hadde han kanskje ikke tatt så lett på angrepene hennes.
Og hvis Dina hadde vært i Los Angeles, hvor Hormoz var, og hvis hun hadde vært villig til å følge lokale skikker, kunne hun gitt enhver bikinikledd jente i California sterk konkurranse. Hun var vakker som en modell, og hun var helstøpt muslim. Dina var en høyere offiser i Irans kvinnelige hemmelige politi (FSP).
FSP er en spesialavdeling i moralpolitiet, og en plage for alle som bryter sharia-lovene. Dina og gruppene hennes arbeidet i det skjulte, og var ute etter kvinner som lot selv det minste hårstrå stikke fram fra den pålagte hijaben. Det eneste Dina var opptatt av, var at sharia skulle overholdes strengt. Hun hadde sett kvinner som måtte tåle så mye som åtti piskeslag for brudd på reglene om anstendighet. Selv var hun likegyldig til hvilken straff de arresterte fikk – helt til hun ringte opp Hormoz en gang for mye.
-Jeg synes synd på dere kristne, for deres skjebne er helvete, fortsatte Dina selvsikker og uten medfølelse. –Islam er den eneste veien, og kristne følger en falsk religion. Til slutt vil dere måtte betale for det. Allah vil sende dere inn i flammene.
-Dina, hver gang du ringer meg, høres du sint ut og fylt av hat. Jeg tror det er religionen din som gjør dette med deg.
-Jeg kan aldri ha et bedre liv enn det jeg har hatt i islam, freste Dina.
-Å, har islam gitt deg noen spesiell glede du kan peke på?
Hormoz foldet hendene under haken og lente seg fremover i stolen. Han stirret ned i studiogulvet, før han smilte bredt til kameraet og ventet på Dinas svar.
-Jeg har noen andre problemer jeg sliter med nå, men de har ikke noe med religion å gjøre.
Stemmen hennes ble lavere.
-Vil du fortelle meg mer om disse problemene, Dina?
-Hvorfor skulle jeg fortelle om det til deg? Du kan ikke gjøre noe for meg!
-Har du noen gang tenkt på muligheten for at du kunne få et bedre liv?
Hormoz tidde litt.
-Jesus kan gi deg det. Han gjorde det for meg og for tusenvis av folk i Iran som ligner deg, Dina.
For Hormoz hadde 1979 vært et år med mye glede. Revolusjonen i Iran styrket landets posisjon som fremste forsvarer av islam. Død over Amerika, død over de kristne hadde vært yndlingsordene hans. Men den knallharde virkeligheten som fulgte med sharia-lovene, drepte snart all entusiasme for den nye levemåten i fedrelandet hans.
Han fant en vei ut, i form av en amerikansk kvinne på besøk fra California. Ikke lenge etter at han giftet seg med Donnell, flyttet de til Los Angeles sammen. Hormoz begynte å studere ved USC (University of Sacramento, California), der han ble forelsket enda en gang – i Amerikas Forente Stater.
Det var mange troende kristne som forsøkte å vinne ekteparet Shariat da de kom til USA, men Hormoz var ikke noe enkelt mål. Han hadde deltatt aktivt i den store islamske revolusjonen, og bar fortsatt på troen om at Muhammeds vei var veien til Allah. Et eller annet sted – kanskje han ville få oppleve det i sin levetid – ville sannheten seire på den måten profeten virkelig hadde ment.
Før den dagen kom, var det imidlertid en annen profets vei som fant fram til hjertet til Hormoz. Ekteparet Shariat tok imot Kristus, og fikk samtidig en nød for de utallige iranere som ikke hadde mulighet til å lære sannheten om kristendommen. Det var denne medfølelsen som ga støtet til et fjernsynsprogram som kunne nå muslimer i Iran. De visste at førtifem millioner av landets syttifem millioner innbyggere hadde tilgang til satellittkanaler, til tross for at myndighetene flere ganger forsøkte å sensurere dem. Like fra første dag Hormoz sendte programmer til den muslimske verden fra et hemmelig sted i USA, var programmet hans en suksess. Denne mannen fra det store intet, med det karismatiske smilet og de utfordrende ordene, fascinerte den rastløse og tørstende seerskaren av undertrykte iranere. De fleste var unge under tretti år.
---
-Jeg er ikke gift, og moren min har fått kreft.
For Hormoz hørtes Dinas ord ut som en bekjennelse.
-Hun er sengeliggende og kommer til å dø snart. Legene kan ikke gjøre mer.
Dina tidde. Hormoz kunne ikke se om hun kjempet med gråten.
-Jeg har ingen andre.
-Det var vondt å høre, Dina. Hva vil du gjøre nå?
-Vi har bestemt oss for å ta livene våre i kveld.
Hormoz hadde hørt tilståelser om brutalitet, tvil, utroskap og forskjellige perversjoner, men dette var han ikke forberedt på. Smilet forsvant fra ansiktet hans.
-Dette vil bli første gang for deg, Hormoz, ikke sant?
Dinas anklagende tone var tilbake.
-Vi vil begå selvmord om en liten stund, direkte på programmet ditt. Jeg skulle bare ønske at du kunne se meg. I det minste vil min mor og jeg komme til himmelen – og det er mer enn jeg kan si om slike patetiske kristne som deg og andre som ser på programmet ditt! Hva har du å si til det?
Hormoz lente seg bakover i stolen og en lang stund stirret han inn i kameraet uten å si noe.
-Dette var virkelig trist å høre, Dina.
Hormoz ansikt var alvorlig, men øynene hans smilte mot denne unge kvinnen som satt fast i en så forferdelig situasjon nesten tretten tusen kilometer borte.
-Men siden du likevel vil ta livet av deg, hvorfor gir du ikke først Jesus en sjanse i en uke? Hvis han ikke svarer på noen av bønnene dine eller gjør noe i livet ditt i løpet av sju dager, så får du bare gjøre alvor av planene om selvmord. Det er jo det du har tenkt uansett. Du har ingen ting å tape.
Hormoz stanset for å høyne effekten av utfordringen han hadde gitt kvinnen fra moralpolitiet.
-Men jeg er ganske sikker på at du er redd for å prøve dette – ikke sant, Dina?
-Jeg er ikke redd for noe av det du kan utfordre meg til! Den kristne gud er en falsk gud. Han er ikke i stand til å gi meg noe av det jeg ber om, han finnes jo ikke! Bare Allah kan svare på bønner.
-Og hvordan svarer han på bønnene dine akkurat nå?
-Prøver du å være morsom? Du spotter smerten min.
-Jeg spotter deg ikke. Jeg er så alvorlig som det er mulig å være.
Stemmen i telefonen steg i selvforsvar.
-Jesus var bare en profet. Han kan ikke gjøre noe. Du lurer deg selv – og nå forsøker du å lure meg også.
Hormoz klukket.
-Jeg visste at du var redd.
-Ok, da. Jeg vet at du bare leker med meg, men jeg tar imot den tåpelige utfordringen din. Hva skal jeg gjøre den uken? Hva det nå er, vil det være bortkastet tid.
Dina mente at hun hadde overtaket på Hormoz nå.
-Jeg skal vente en uke, og så skal jeg komme tilbake og begå selvmord direkte på programmet ditt – hvis du er modig nok til å svare neste gang jeg ringer.
-Dina, jeg lover å svare på telefonen din, men det er en ting du må gjøre for meg først.
-Og hva er det?
-Be, og be Jesus om å være Frelseren din.
Hormoz smilte fortsatt, men ansiktet hans viste tydelig at han slett ikke drev gjøn med den desperate innringeren.
-Hva! Hvordan kan jeg gjøre det?
-Det er lett, Dina. Jeg skal lede deg i bønn, ord for ord, og du kan bare gjenta etter meg.
-Jeg tror ikke på dette. Hvordan kan du be meg om å gjøre noe slikt?
-Det er en del av avtalen vår, Dina.
Hormoz fortsatte uten å vente:
-Kjære Jesus … si det, Dina.
Stemmen i telefonen lo.
-Jeg kan ikke tro at jeg virkelig gjør dette!
-Dina! ’Kjære Jesus…”
-Kjære Jesus…
(…)
-Hvem der?
Dina ropte mot skrittene hun hørte. Hun var redd de tilhørte en ubuden gjest i huset.
Det var tidlig på morgenen den femte dagen etter at Hormoz hadde lovet at Jesus ville hjelpe henne, og hun ventet fortsatt. Hvor ironisk ville det ikke være om det eneste svaret på bønnen hennes var en tyv – eller en kollega fra myndighetene som kom for å føre henne til Evinfengselet fordi hun hadde deltatt i et illegalt fjernsynsprogram. Det ville igjen hindre henne fra å oppfylle løftet om å underholde publikumet til Hormoz med selvmordet sitt. Hun skalv ved tanken.
Dinas mor kikket inn gjennom døren til datterens rom. Et fredfullt smil spredte seg over den eldre kvinnens ansikt.
-Det er bare meg, Dina.
En tyv ville gitt Dina mindre sjokk enn dette. Datteren sperret opp øynene.
-Mor! Hva er det du gjør? Hvordan kom du deg ut av sengen?
-Dina, i går kveld etter at du hadde slukket lyset på rommet mitt, tenkte jeg at jeg kommer til å dø i natt. Det skremte meg, så jeg lurte på hvilken imam jeg skulle be til en siste gang. Da så jeg ansiktet hans. Akkurat der i rommet mitt.
Blikket hennes vandret fra Dinas ansikt til gulvet.
-Hvem av dem var det, mor?
Kvinnen lukket øynene litt, før hun så på datteren.
-Dina, det var ikke en imam. Det var … Jesus.
Dina stirret på moren sin en lang stund. Hun var sjokkert, men samtidig takknemlig. De motstridende følelsene forsvant fort da noe merkelig plutselig gikk opp for henne. Dette var jo det svaret hun hadde ventet på.
-Jeg våknet for noen minutter siden og oppdaget at jeg ikke kjente smerter lenger. Ikke i det hele tatt. Alt det vonde var borte.
I flere måneder nå hadde lidelsene til moren ikke vært til å holde ut. Og selv om hun nå bare hadde fått litt hvile fra smertene, visste Dina at det i seg selv var et under.
-Og ikke bare det. Jeg kunne bevege meg smertefritt og følte meg så full av fred at jeg bestemte meg for å stå opp. Dina, jeg kunne gå! Jeg tør nesten ikke si det, men … jeg tror jeg er frisk igjen.
Dina sto sakte opp. Men før hun rakk fram for å gi moren en klem, brast politikvinnen i gråt. Dina hadde ikke fortalt henne om avtalen med Hormoz. Den frokosten hadde de mye å snakke sammen om.
Hormoz avsluttet enda en samtale. Han rynket pannen da han så navnet til neste innringer på skjermen. Han gløttet bort på Donnell, som satt like utenfor rekkevidden til kameraet og holdt orden på de innkommende samtalene. Øynene deres møttes, og hun nikket til ham og mimet:
-Ja, det er Dina.
-Velkommen tilbake, Dina. Hvordan står det til med deg?
-Hormoz, forrige uke gjentok jeg ordene du sa at jeg skulle si, men jeg tok det ikke helt på alvor.
Programlederen nikket til kameraet mens Dina fortsatte:
-Men det gjorde Gud! I kveld er mor her sammen med meg igjen. Hun står her ved siden av meg!
Denne gangen var det Hormoz som hadde vanskelig for å holde tårene tilbake.
-Og?
-Jeg ville ikke at Jesus skulle være svaret. Hele uken tenkte jeg på alt som var negativt i livet mitt. Jeg prøvde å føle meg deprimert. Men hver gang jeg forsøkte å konsentrere meg om problemene mine, ble jeg overmannet av fred. Jeg kunne stanse foran speilet og lure på hvorfor jeg smilte. Og når det gjelder moren min, er hun frisk, Hormoz. Hun er frisk! Og det er jeg også! Jesus er alt det du lovet. Tusen takk, min venn.
(…)
Hormoz tenker tilbake:
-Dinas frelsesopplevelse skapte en større interesse for bønnens makt enn jeg hadde kjent før. Selv om hun ikke trodde et ord av det hun ba om på fjernsynet den kvelden, grep Gud likevel inn. Nå er det stadig vekk muslimer som ringer og ber oss om å be for dem. Dinas historie rørte ved mennesker fordi de forsto noe om hvordan Jesus kan tilgi. De hadde hørt alle kallenavnene Dina hadde brukt om Jesus og de kristne, og likevel ønsket Jesus denne kvinnen velkommen inn i familien sin.
Den utrolige suksessen til Hormoz’ programmer fortsetter. Anslagsvis mellom sju og ni millioner iranere – ti prosent av befolkningen – ser fjernsynsprogrammet hans regelmessig. Han har fått tilnavnet ”Irans Billy Graham”.
Selv om satelittmottakere er forbudt i Iran, har de fleste en likevel. Det ser ut til at jo mer myndighetene ønsker å blokkere et program, desto flere iranere ønsker å se det. De foretrekker å se nesten hva som helst fremfor myndighetenes offisielle sendinger. Tross alt er det en grense for hvor mange ganger du orker å høre repriser av Ahmadinejads siste tale. Dinas mor er fremdeles fri for kreft, og Dina er nå gift med en annen tidligere muslim. Hun trakk seg diskret ut av Moralpolitiet, og oppsøker nå muslimske kvinner hun kan dele evangeliet med. Hvor hun bor kan vi ikke røpe, på grunn av alle truslene om å få henne drept, men jeg traff henne en gang Hormoz og jeg reiste sammen i Midtøsten.
Restauranten var stuvende full av iranske kristne som spiste, lo og fortalte historier. Hormoz vinket til en kvinne i tredveårene, og den livlige damen kom bort til bordet vårt. Hun var kledd i jeans og en fargerik bluse, og var selv like strålende som klærne hun bar. På vei mot bordet vårt stoppet hun minst fem ganger for å gi omfavnelser og veksle noen vennlige ord med folk.
-Hei, jeg er Dina.
Jeg hadde hørt historien hennes, men forsto ikke med en gang at det var henne. Jeg ble sittende og måpe.
-Det er en glede å møte deg, Dina.
Dina ga med hånden.
-Vi er så glade for at du er her sammen med oss. Iranske kristne elsker amerikanere. Du er velkommen her. Og forresten, da Dina og pekte over rommet. –Der er moren min, hun som vinker til deg (Doyle, 2014, s. 72-77; 79-82).
Kilde: Doyle, Tom. (2014). Drømmer og syner. En annerledes vekkelse i den muslimske verden. Oslo: Lunde forlag.