Torsdag 12 Desember
50 år med sårmerker på hender, føtter og i siden
50 år med sårmerker
på hender, føtter og i siden
Pater Pio (25.05.1887-23.09.1968) ble tidlig i sin virksomhet kjent for å være en svært god, men også streng skriftefar og åndelig veileder. Mange ble sjokkert når han konfronterte dem med episoder og forhold i deres liv før de selv hadde fortalt om dem, og som de kanskje heller ikke hadde tenkt å fortelle om. Mange ble helbredet for sykdommer, og enda flere ble åndelig styrket av møtet med Pater Pio. Når han var frisk, kunne han ta imot skriftemål i 15-16 timer i døgnet. Det kunne stå lange køer med tusenvis av mennesker foran hans skriftestol, og han sparte seg aldri. Den store mengden av uavhengige vitnemål fra troverdige mennesker og dokumentasjoner for medisinsk uforklarlige helbredelser har gjort et sterkt inntrykk på mange mennesker, og var ett av grunnlagene for at Pater Pio ble kåret til helgen i Den katolske kirke 16. juni 2002.
Både hans rolle som skriftefar og ryktet om hans stigmata gjorde at stadig større grupper med troende søkte til San Giovanni Rotondo. Dette førte også til kritikk fra enkelte miljøer om at han var en svindler, og at dette var noe kapusinerne hadde iverksatt for å få penger.
Høsten 1911 sa Pater Pio til sin åndelige veileder at han hadde hatt usynlige stigmata i over ett år, siden rett etter presteordinasjonen. Samme høst ble han for første gang undersøkt medisinsk for dette, uten klare resultater. Etter hvert forsvant disse smertene.
Etter morgenmessen 20. september 1918, da Pater Pio ga om at 1. verdenskrig skulle ta slutt foran et krusifiks, besvimte han og våknet med stigmata i hendene og føttene, sammen med et sår han allerede hadde i venstre side. Snaue to måneder tidligere hadde han fått et syv centimeter langt sår i siden med en blødning som ikke ville stoppe.
Pater Pio forsøkte lenge å skjule sårmerkene som var forbundet med store smerter. Han er i noen sammenhenger avbildet med fingervanter som han brukte for å beskytte sårene på hendene. Vitner kan fortelle om hvordan han slet med smerter mens han leste messe.
Pater Pio ble grundig undersøkt av leger som kunne fastslå at sårene ikke var selvpåførte, da vevet ikke hadde slike skader. Det var heller ingen knokkelskader eller betennelser. Såråpningene i hendene var så markerte at lys skinte gjennom, og når legen Andrea Cordona knep fingrene på hver side av håndflaten gjennom sårene, møttes fingertuppene. Han mistet ca. 1 desiliter blod daglig, særlig fra såret i siden. Dette blodet hadde imidlertid en annen lukt enn vanlig blod, da det ifølge vitner, inkludert legene som undersøkte ham, luktet «friskt som parfyme eller blomster». Øyenvitner bekrefter at pater Pio kunne gjøre syke mennesker friske ved håndspåleggelse.
Pater Pio hadde sårmerkene resten av livet, bortsett fra de siste dagene før han døde. Etter at han hadde hatt sårmerkene i nøyaktig 50 år, var de plutselig borte, og det var ingen merker etter dem.
Pater Pio var en svært populær prest, og det utviklet seg etter hvert en valfart til San Giovanni Rotondo. Dette skyldtes ikke bare at hans stigmata (sårmerkene) var blitt kjent, men også den inderlighet han leste messe med, og ikke minst han dyktighet som sjelesørger. Han slet imidlertid hele livet med svak helse, noe sårmerkene ikke gjorde enklere for ham.
Etter hans død kom det stadig nye rapporter fra folk som mente å ha sett ham, gjerne i forbindelse med at de var syke. Dette kom også fra folk som ikke var spesielt religiøse, eller hadde kjennskap til Pater Pio på forhånd. Dette, sammen med flere påståtte helbredelser etter bønn om forbønn til Pater Pio, ble av Den katolske kirke til slutt anerkjent som undere.
Administrasjonen i Den katolske kirke i Vatikanet er alltid skeptisk til slike "private" åpenbaringsfenomener som det som var tilfellet med Pater Pio, og den inntok derfor en tilbakeholden og avventende holdning til Pater Pio og hans virksomhet. Mye av denne skepsisen skyldes ønsket om å ivareta en ansvarlig, nøktern holdning til slike fenomener. Videre kan frykt for bløff og utnyttelse av kommersielle interesser være berettiget i tillegg til elementet av folkelig suggesjon og fare for hysteri. Det ble forlangt at Pater Pio skulle underkastes omfattende uavhengige medisinske undersøkelser. Disse undersøkelsene kom ikke frem til noen forklaring på sårmerkene, men de har samtidig dokumentert dem grundig for ettertiden. Det ble i perioder lagt restriksjoner på Pios virksomhet. Blant annet fikk han i perioden 1931-1933 ikke lov til å lese messe med andre enn en ministrant til stede, og han fikk ikke lov til å ta imot skriftemål. På grunn av disse restriksjonene reiste det seg en proteststorm, og de ble etter hvert opphevet på en slik måte at Den katolske kirke ikke kunne bli utsatt for kritikk.
Pater Pio led under den urett og de feil han ble utsatt for, men forble hele tiden lojal mot kirken og ga aldri uttrykk for noen bitterhet. Så snart han fikk anledning, vendte han all sin oppmerksomhet mot de mennesker som oppsøkte ham for trøst, hjelp og støtte. Blant dem som ga om hans hjelp, var den 42 år gamle erkebiskopen Karol Wojtyla som ba Pater Pio om å gå i forbønn for den kreftsyke polske legen Wanda Poltawska. Hun var blant dem som mirakuløst ble frisk, og erkebiskop Wojtylas brev om forbønn og takkebrev er bevart. Kort tid etter at Wojtyla var blitt ordinert som prest i 1946, hadde han besøkt Pater Pio som da hadde fortalt den da 26 år gamle nyutnevnte polske presten at han ville bli valgt til pave, noe som unektelig må ha fortont seg som svært utenkelig. Men da Karol Wojtyla ble utnevnt til pave Johannes Paul II, tok han tidlig initiativ til å starte helligkåringsprosessen av Pater Pio.
Kilde:
https://no.wikipedia.org/wiki/Pio_av_Pietrelcina, lest 19.03.2017