Utfordrende å få informasjon om folks nær døden-opplevelser

 

Utfordrende å få tak i informasjon

om folks nær døden-opplevelser

 

Personer som har hatt nær døden-opplevelser med et fryktelig innhold (dreadful near-death-experiences) er notorisk nølende med å fortelle; De tar kontakt, men svarer ikke når du ringer dem tilbake. De avlyser avtaler, de forsvinner.

Kimberley Clark Sharp observerte at det er en rekke problemer med en negativ opplevelse. (…) Folk ringer og begynner å snakke om hva de har opplevd, men så skifter de mening og sier «Ha det, jeg må gå». Og ofte vil de ikke si hvem de er når de ringer. (…) Og noen ganger hører jeg aldri fra dem igjen etter at de delte historien sin med meg.

 

Clark Sharp uttalte også – i en annen kontekst – at det er viktig «ikke å presse pasienter som ikke er klare til å snakke om [en ubehagelig nær døden-opplevelse]». Hun fortsatte med å si at hun har begynt å anerkjenne (appreciate) hvor kritisk det er med timingen når en skal nærme seg personer som har hatt nær døden-opplevelser, og hun presser ikke lenger på når folk er på sykehuset.

 

Selv når det gjelder behagelige nær døden-opplevelser er det vanligst å høre om en pasients nær døden-opplevelse først etter at de er utskrevet av sykehuset og er tilbake for en klinisk oppfølgingstime. Mange er rett og slett ikke klare til å håndtere opplevelsen før det har gått litt tid.

 

Kilde: The handbook of near-death experiences. Thirty years of investigation. Westport, Connecticut (USA): Praeger Publishers