Himmelstigen: Litt fra trinn 5 (Omvendelse)

 

Himmelstigen: Litt fra trinn 5 (Omvendelse)

 

«Omvendelse er å fornye dåpen, en kontrakt med Gud om å få en ny sjanse i livet.»

 

Det greske ordet for omvendelse, «metanoia», betyr å ombestemme seg i hjertet eller i tanken. Ordet for synd, «hamartia», betyr å bomme på målet. Så når det å synde er å bomme, er omvendelse å skyte mot mål igjen. Slik kan vi forstå at omvendelse er en pågående, positiv og skapende prosess.

 

Omvendelse ligger i hjertet av det kristne livet. Vår Herres forkynnelse begynte med omvendelse: "Vend om, for himmelriket er kommet nær!" (Matt 4,17). Alle ortodokse kristne har lært at det ikke finnes frelse uten omvendelse.

 

Omvendelse har - som lydighet - sin rot i ydmykhet.

 

En stolt person kan ikke omvende seg, for omvendelse har ikke noe rom for ego og bedrag. Stolthet gjør oss blinde for våre egne synder, samtidig som vi kan hate akkurat de samme syndene når vi ser dem hos andre. Ydmykhet alene er i stand til å se sannheten, og gjøre det mulig for deg å se deg selv slik du virkelig er.

 

Når vi er ydmyke, sammenligner vi oss med ingen andre enn Gud, og foran Ham kan ingen være stolte. Dette er grunnen til at de hellige er så ydmyke. Helgenene lever i konstant omvendelse fordi de stadig sammenligner seg med Guds uendelige hellighet. Jo helligere vi blir, jo mer syndige føler vi oss.

 

Mange mennesker tar avstand fra en tanke om religiøs skyld og anger. Da glemmer de at skyld er omvendelsens startpunkt, ikke endepunktet. La oss aldri glemme at omvendelsen har en dobbelthet i seg: På den ene siden handler det om å sørge over vår synd og tilkortkommenhet, men på den andre siden finner omvendelsen trøst og glede i Guds nåde og kjærlighet. Omvendelsens endepunkt er å se Guds ansikt og høre Ham si: "Syndene dine er tilgitt", og "gå bort, og synd ikke mer fra nå av" (Matt 9,2 og Joh 8,11). "Din tro har frelst deg. Gå i fred" (Luk 7,50).

 

Når vi virkelig er i en tilstand av anger, så forsvinner sinne, og alle småtingene vi bruker så mye tid på å bekymre oss for, virker små og ubetydelige. For vår eneste bekymring er vår frelse.

 

Omvendelse setter oss virkelig fri. Den fører oss tilbake til det som egentlig betyr noe. Alt stress og strev i livet, alle små irritasjonsmoment, all opplevd urettferdighet forsvinner i omvendelsen. Dermed blir vi frigjorte og finner fred.

 

"Et bevis på at vi har blitt fri fra våre nederlag, er den uopphørlige anerkjennelsen av at vi står i en takknemlighetsgjeld".

 

Videre beskriver hl. Johannes omvendelsen som "en selvkritisk bevissthet og en sikker vakt over en selv. (...) Vi bør være på vakt i tilfelle samvittigheten har sluttet å plage oss. Ikke så mye fordi vi har ren samvittighet, men fordi den er helt nedsunket i synd." Så det er viktig med selv-undersøkelse.

 

Mangel på skyldfølelse kan være et resultat av at en tilpasser seg synd og passivt aksepterer den tilstanden. Å ta seg tid til stille refleksjon før bønnen kan hjelpe oss til å skjønne hvor vi har trådt feil. Ikke bare med hensyn til hva vi har gjort, men også hva vi har latt være å gjøre.

 

I Jakobs brev leser vi: "Bekjenn syndene for hverandre" (Jak 5,16). Men vi kan ikke alltid stole på at andre kirkegjengere vil møte våre synder på en pastoral måte. Derfor er det prestens rolle å representere hele kirken, å ta imot de angrende og forsikre dem om Kristi nådige tilgivelse.

 

Å bekjenne syndene er en anledning til å bli helbredet, å lette hjertet, ikke bare foran Gud, men også foran et medmenneske.

 

En botshandling kan være å intensivere bønnen, praktisere mer faste, øke veldedighet, eller noe lettere. Ta oppvasken heller enn å la din ektefelle gjøre det, for eksempel. De sier at eldste Amfilokios av Patmos var en stor tre-elsker. Så ha ga ofte de angrende bøndene som kom til skrifte, i oppgave å plante et tre som botsøvelse.

 

Botferdighet bør ikke forbli en passiv skyldfølelse. Vår ydmykhet og takknemlighet over Guds tilgivelse bør gjøre oss til bedre kristne. Vi kan alle bli bedre: Vi kan gi mer tid og energi til Gud og vår neste enn vi vanligvis gjør. Omvendelse hjelper oss til å gjøre det.

 

Uten lidenskap gjør vi ingenting. Den eneste av lidenskapene (eller lastene) som ikke kan vendes til noe positivt, er likegyldigheten (acedia på gresk). Og den handler jo egentlig ikke om lidenskap heller, men om fravær av lidenskap. Men generelt sett, lidenskapene kan gjøre oss til helgener, så sant de er rettet riktig vei.

 

De hellige ikke sluttet å være sinte, men de snudde sinnet fra å være rettet mot medmennesker til å være rettet mot synden. Hatet sitt rettet de mot sine egne svik. Misunnelsen vendte de om til en brennende iver etter å imitere de hellige. Hva så med seksuelt begjær? Denne brennende lidenskapen ble vendt mot Gud. Det er ingen overdrivelse å si at de hadde blitt hodestups forelsket i Ham.

 

"Jeg har sett urene sjeler som var helt gale etter fysisk kjærlighet, bruke denne erfaringen som et grunnlag for anger, og rette den store kapasiteten de hadde til å elske mot Herren i stedet.

 

Omvendelse er altså ikke bare anger og et nedbøyd hjerte, men aktiv bevegelse mot godhet, helhet, tilgivelse og glede. Det er ikke noe negativt, men noe positivt. En ser ikke ned mot helvete, men opp mot himmelen. Fruktene er håp, iver, fred, glede og selvkontroll. Det er en fornyelse av dåpen, en dåp med tårer som vasker bort vår synd og renser sjelen, slik at vi får blanke ark og en ny start.

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2023/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.