Himmelstigen: Litt fra trinn 6 (Å huske på døden)

 

 

Himmelstigen: Litt fra trinn 6 (Å huske på døden)

 

«Å huske på døden fører til frihet fra dagligdagse bekymringer, konstant bønn og årvåkenhet i sinnet. Disse dydene kommer av å minnes døden.»

 

De fleste av oss lever i en kultur som fornekter døden. Selv om fraser som «døden kommer til oss alle», eller «døden er en naturlig del av livet» har blitt klisjeer, er det mange som innerst inne oppfører seg som om døden er noe som bare skjer med andre mennesker.

 

Å huske på døden er nært knyttet til omvendelsen. Det er grunnen til at dette steget kommer like etter den. Alle fedrene i Den ortodokse kirken har lært at omvendelse er selve formålet med livet 

 

Døden gjør slutt på omvendelsen. Det som følger etter døden, er at vårt forhold til Gud blir oppfylt og fullbyrdet. I kristen åndelighet er derfor det å huske på døden først og fremst å huske på dommen.

 

Dersom døden er avslutningen på den menneskelige eksistensen, hva er det egentlig å frykte? Mange helgener lengtet etter døden. Ikke fordi de mistet lysten til å leve, men fordi de lengtet etter å være med Gud.

 

Som en av de kristne dydene, har minnet om døden røtter i kunnskapen om at etter døden kommer evigheten. Gud er evig, og vår relasjon til ham er også evig. Men hvordan vil dette evige forholdet være? Vil det være evig glede eller evig lidelse?

 

Jeg kjenner folk som har hatt nær døden-opplevelser. De forteller at det forvandlet helt deres perspektiv på livet, og de bestemte seg fra da av å nyte hvert minutt. Men de gikk glipp av poenget. Dersom dette livet er alt som finnes, vil døden gjøre alt du har gjort i livet, meningsløst.

 

Men dersom det ikke finnes noe slikt som evig ikke-eksistens, og vi står overfor to mulige evigheter – en uendelig velsignet og en uendelig forbannet – hvordan ville vi da levd vår siste dag? Vi ville ganske sikkert tilbringe den i bønn, omvendelse og gi våre eiendeler til dem som trengte dem, bli forsonet med alle som har gjort noe galt mot oss, og be om tilgivelse fra dem vi har syndet mot. Egentlig er det slik alle kristne bør leve hver eneste dag av sine liv. Vi må be, tilgi, være gavmilde og leve et enkelt liv, vi bør gå i kirken, bekjenne våre synder, utholde alle ting med tålmodighet og ydmykhet, og vise kjærlighet mot alle.

 

De hellige levde hver dag som om det var deres siste, og derfor søkte de alltid etter tilgivelse og forsoning, de ga bort sine eiendeler til de fattige, og de tok avstand fra verdslige gleder. "Tanken på døden (...) fører til renhet og aktiv handling."

 

Så minnet om døden betyr ikke å gi opp å leve, men å leve livet slik vi burde. Det får oss til å gjøre godt, og får oss til å holde avstand til verdslige ting. Og slik frigjør det oss fra jordisk bekymring:

 

Ingen av oss kjenner vår dødsdag. Likevel må vi alltid være beredt på den. Dersom vi lever som om vi skal dø i morgen, vil vi alltid være klare. Da vil vi utføre Guds bud hver dag, og vi vil alltid være forberedt på vår avreise fra denne verden. Da kan vi håpe på, som den rettferdige Simeon, å få møte døden med håp og glede: "Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord" (Luk 2,29).

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.