Litt fra Himmelstigen: Trinn 9 (Å huske på det onde, ond vilje)

 Litt fra Himmelstigen: Trinn 9 (Å huske på det onde, ond vilje)

Å minnes det vonde er destruktivt for det åndelige livet, og er det totalt motsatte av å etterligne Gud. "Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (Salme 130,3). Det er den rake motsetningen av tilgivelse. I Fadervår ber vi: "Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" (Matt 6,12).

Dersom vi nekter å glemme det onde som er gjort mot oss, har vi ikke tilgitt slik Gud tilga oss. Vi har fortsatt syndene nedskrevet i en loggbok. Vårherre sier: "Etter dommen dere dømmer, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere" (Matt 7,2).

Så det er helt klart at dersom vi fortsetter med å skrive ned andres synder, vil også Gud skrive ned våre.

Å huske på det onde er frukten av uhelbredet sinne. Når vi har mestret og renset oss fra sinne, vil vi også glemme det onde.

Hl. Johannes formaner oss: "La din vrangvilje og din tross rettes mot demonene." Vi skal altså vende vårt sinne mot synd og ondskap, i første rekke mot våre egne synder og åndelige svik.

Det er ikke alltid enkelt å tilgi. Særlig når det som er gjort mot oss, er noe alvorlig. Er det en liten ting, kan det fortsatt være vanskelig, dersom vi ikke er spesielt ettergivende fra naturens side.

Sann tilgivelse er grunnfestet i det kristne prinsippet om å elske vår neste som oss selv. Hvordan elsker vi oss selv? Ulike mennesker vil nok svare på ulike måter. Noen liker ikke seg selv noe særlig. Noen skjemmer seg selv bort, andre er tøffe mot seg selv. Noen ser seg selv som gode, respektable folk, mens andre ser seg som verdiløse. Men alle ønsker det beste, alle ønsker å bli elsket, alle trenger medfølelse og miskunn. Derfor sier hl. Johannes at å bli lei seg når andre opplever noe ille, som om det rammet dem selv, er et tegn på sann tilgivelse.

Når vi tenker over Gud - den eneste gode, den eneste hellige, den allmektige som skapte alt synlig og usynlig - som lider på korset i kjærlighet og ydmykhet, med ordene: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør" (Luk 23,34) - hvordan kan vi da samtidig bære nag? Men altfor ofte prøver vi heller å rettferdiggjøre vårt sinne. Jeg har ofte hørt folk si: "Men den personen der, han vet hva han gjør!" Tror du egentlig at det spiller noen rolle? Dersom fariseerne, som i flere tilfeller visste bedre, hadde omvendt seg og spurt Jesus om tilgivelse ved korsets fot, tror du Vårherre hadde nektet?

Guds tilgivelse kjenner ingen grenser, og dersom vi skal regnes verdige kristennavnet, må vi streve etter å tilgi, ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju (Matt 18,22).

Tilgivelse er noe et flertall av kristne strever med, om de vil innrømme det eller ikke.

Men selv om vi alltid må ha medfølelse med menneskelig svakhet, og ikke fordømme andre kristne, bør vi i det minste lære oss å be Gud om hjelp og være nådige mot oss når vi ikke greier å tilgi. Det er en begynnelse. Men dessverre er det altfor mange som til og med nekter for at de burde tilgi. De ser heller ikke hvor hyklersk en slik holdning er. Slik gjør de Kristi påbud om å tilgi hverandre til en naiv klisjé mer enn et ekte og alvorlig bud som vi alle skal dømmes etter. La oss alle be: "Herre, jeg tror at jeg bør tilgi - hjelp meg å virkelig tro det" (Se Mark 9,24).

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.