Himmelstigen: Litt fra trinn 11 (Pratsomhet og stillhet)

 Himmelstigen: Litt fra trinn 11 (Pratsomhet og stillhet)

Stillhet har alltid vært en klosterdisiplin, både i kristne og ikke-kristne klostre. Hvorfor tillegges stillheten så stor viktighet i alt av asketisk åndelighet? Jo, dess mer vi snakker, dess mindre lytter vi, og dess mer vi hører lyden av vår egen stemme, dess mindre hører vi av samvittighetens lavmælte røst. Selv om stillhets-løfter ikke er en vanlig del av ortodokst klosterliv, er det likevel ansett som en viktig del av det åndelige livet og kontemplasjonen. Dette henter sin inspirasjon fra Vårherres advarsel: "Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag" (Matt 12,36).

Et grunnleggende prinsipp innen asketisk kristendom og åndelighet er at hele vårt vesen – og hver bestanddel av oss trenger å disiplineres, renses og overgis til Gud. Dette gjelder også for tungen. "Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme" (Jak 3,2).

Ortodoks åndelighet inkluderer en helhetlig asketisk praksis. Med det mener jeg at fokus ikke blir lagt på ett enkelt område eller på en enkelt synd. Jeg kjenner til kristne grupper og bevegelser som fokuserer utelukkende på én synd eller lidenskap – det være seg sex før ekteskapet, alkoholisme, pilleavhengighet eller abort. Resultatet er en fanatisk besettelse av én enkelt last på bekostning av alle de andre.

Målet med ortodoks kristendom er ikke bare å bli fri fra synd, eller fra en bestemt synd, men det handler om forening med Gud. Det er i dette perspektivet vi må forstå at pratsomhet regnes like mye som en lidenskap og et redskap for synd som andre laster.

Men la oss samtidig være forsiktige med å oppsøke ytterpunktene. For et godt ord kan bringe håp, fred, trøst, opplysning og glede. Noen ganger kan våre egne ord til og med minne oss på at vi bør jobbe hardere for å nå våre egne idealer, følge våre egne råd, og ha samsvar mellom liv og lære. Alt med måte. Det finnes «en tid for å tie, en tid for å tale» (Forkynneren 3,7). En av de mange kirkemødrene, hl. Kassiani – en ganske talefør dame i sin samtid – sa: «Jeg hater stillhet når det er tid for å tale!»

Vi er alle skyldige i å lyve eller å overdrive for å framstå bedre enn vi egentlig er. Løsningen på dette er like lett som den er vanskelig: Ydmykhet. For ønsket om å framstå som bedre enn vi er i andres øyne, er ikke annet enn æresyke, et tegn på at vi har glemt Gud, for han lar seg ikke lure.

Det ville være galt å begrense pratsomheten kun til tungen. En kan gjøre like mye skade skriftlig som muntlig. Ingen steder er dette mer åpenbart enn på våre moderne, digitale kommunikasjonsplattformer.

Måten å få kontroll over vår tale – enten den er muntlig eller skriftlig, er å rense hjertet: «Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd, et ondt menneske bringer fram ondt av hjertets onde forråd. For det hjertet er fullt av, det sier munnen» (Luk 6, 45).

Dess renere hjerter, dess renere tale. Og dess mer hensynsfull og tankefulle og samlet vi blir gjennom et liv i bønn og kontemplasjon, dess mindre skade vil ordene våre forårsake. Slik vil bare de rene av hjertet kunne rense tungen og bruke den som et redskap for det gode uten at den fører oss ut i vansker.

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.