Himmelstigen: Litt fra kapittel 14 (Fråtseriet)

 Himmelstigen: Litt fra trinn 14 (Fråtseriet)

«Fråtseriet er en hyklersk mage. Når den er full, vil den ha mer, og klager på sult. Fråtseriet drømmer om krydderblandinger og tenker ut søte oppskrifter. Greier en å tøyle fra én lyst, popper en annen opp. Stopper du én, utløses en annen. Fråtseriet har et bedragersk utseende: Det spiser i moderasjon, men vil egentlig sluke alt på en gang.»

Hva tenker du på når du hører ordet fråtseri? Sannsynligvis tenker du på en overvektig person som spiser store mengder mat. En kan til og med tenke at når det ikke er faste, er dette helt greit. Når alt kommer til alt; når en ortodoks kristen holder alle fastene, tilbringer han omtrent halve året i faste. Derfor tenker du kanskje at ‘fasterne’ må få holde fest når de kan.

Men som lidenskap er fråtseriet litt mer komplisert enn dette. For lidenskaper er ikke bare handlinger, men de er tilstander i sjel og kropp som forvrenger vårt forhold, ikke bare til våre medmennesker, men også til våre naturlige omgivelser og våre egne kropper.

En prest var invitert på middag på en dag som ikke var fastedag. Han ble servert en ganske enkel grønnsaksrett. Han virket skuffet og sa: "Men det er jo ikke faste i dag!" Den stakkars damen som hadde laget maten, ble nokså lei seg. Hun var vant til å spise enkelt, men nå følte hun det som om hun hadde gjort noe galt. Presten fornærmet en enkel, snill og from kvinne på grunn av hans fråtsende ånd.

Det er dette som skjer når du har en fråtsende sjel. Vi tilbringer fem dager i uken i den villfarelse at vi kan flotte oss med all mulig mat som ikke er tillatt på onsdager og fredager. Selv om vi følger fastereglene strengt, og selv om vi disiplinerer oss selv i matveien, har vi fortsatt ikke overvunnet fråtseriets lidenskap.

En fråtsende ånd har en trang etter mat. Han ser på faste som et tap, og alle de gangene det ikke er faste, er en anledning til å ta igjen det tapte. Så luksusmat eller kjøtt fem ganger i uka ser han som sin rett. Fråtseriet forvrenger slik den balansen Kirken har satt opp mellom fest og faste - begge deler i moderasjon. En fråtsende sjel ser mer fram til påskemåltidet enn til den mektige og livsforvandlende feiringen av Kristi oppstandelse. Han gjør kirkeåret om til en endeløs veksling mellom fråtseri og tapsfølelse, overspising og utrenskning.

Kirkens fastetradisjon er der for å gjenopprette balansen mellom sjel og kropp, mellom anger og glede, mellom oss og verden rundt oss. Dersom det er slik som den Ortodokse kirken lærer oss, at det å avstå fra mat bare er et middel for å oppnå mål - og ikke selve målet, så er også det å ha mye god mat når det er fest, et middel til å forsterke vår glede. Det må ikke bli sentrum for feiringen vår.

"Når sjelen vår lengter etter ulike typer mat, er det ikke annet enn naturlig. (...) Det vi bør gjøre, er å holde oss borte fra mat som vi legger på oss av, deretter mat som varmer oss, og så det som gjør maten spesielt velsmakende. Spis mat som er mettende og lett fordøyelig, slik at du kan motvirke den endeløse sultfølelsen ved å spise rikelig."

Fordi mat er en del av det åndelige livet, og ikke noe som faller utenfor, har faste alltid vært en viktig del av kristen praksis. Det er også grunnen til at religiøse feiringer markeres med fest. Dersom det gjøres i en ånd av ydmykhet, kjærlighet, offervilje og moderasjon, kan fasten spille en stor rolle for vårt tankesett og vår bønn. Istedenfor at kroppen blir en hindring, blir den mestret og underlagt åndens vilje.

"Å faste slukker begjæret og luker ut onde tanker (...) gir renhet i bønnen, en opplyst sjel og et årvåkent sinn. (...) Å faste åpner døren til samvittigheten, ydmyke sukk, gledefull anger, gjør slutt på pratesyken, gir stillheten rom, vokter lydigheten, letter søvnen, gir kroppen helse, bringer sinnslikevekt, er et botemiddel for synd, ja, det er porten til paradis og dets herlighet."

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet.  En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.