Himmestigen: Litt fra trinn 23 (Stolthet)

 Himmelstigen: Litt fra trinn 23 (Stolthet)

 

Kristen åndelighet har alltid lært at stolthet er den største av alle synder. Grunnen til at stolthet er den største synd, er at den gir opphav til så mange sorger og grusomheter.

Det finnes stolthet i oss alle. Og dess stoltere vi blir, dess mer hater vi stolthet hos andre. Grunnen til dette er enkel: Stolthet er å tenke at du er bedre enn andre, eller at du fortjener bedre enn andre. Vi ser derfor ikke denne synden når den virker i oss. I beste fall er vi klar over problemet, men bortforklarer det. Men når vi oppdager det hos andre, er vi nådeløse. Stolthet er til syvende og sist et direkte brudd på det andre store budet: «Du skal elske din neste som deg selv» (3 Mos 19,18). For dess mer vi elsker andre som oss selv, dess mindre vil det plage oss om de er bedre – eller har det bedre, enn oss.

 

Men vi har fortsatt ikke nådd stolthetens dybde; I sin reneste form står stolthet ikke bare i motsetning til det andre store budet, men også til det første: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 6,5).

 

Som C.S.Lewis forklarte: «I Gud møter du noe som på alle måter er uendelig overlegent deg selv. Om du ikke vet dette om Gud – og derfor ikke vet at du selv er som ingenting i forhold, vet du ingenting om Gud.»

 

Stolthet finner lett veien inn i vårt åndelige liv. Den gir seg ut for å være fromhet. Stolthet er, til syvende og sist, selv-tilbedelse. Slik kan Gud til og med bli et fromt pynteord for egoet. Den aller største faren for troslivet er å prise oss selv i Guds navn. Som hl. Johannes sier:

 

«Først sier ikke stoltheten noe om at vi må ta avstand fra Gud. Jeg har sett mennesker som takker Gud høylydt, men som i hjertet gir seg selv æren. Dette demonstreres av fariseeren som sa «Gud, jeg takker deg …» (Luk 18,11).

 

Religiøse mennesker er ofte skyldige i slikt falskneri. Vi sier "Det er Guds vilje", men det vi egentlig mener, er "Det er min vilje".

 

Stolthet er den dødeligste synden, fordi den gir seg ut for å være tro. Og slik djevelen ble dømt på grunn av dette alene, kan også kristne som ikke har gjort andre synder, risikere dom bare på grunn av stolthet. Men om stolthet alene kan fordømme oss, kan ydmykhet alene frelse oss:

 

Dersom vi er i stand til å anerkjenne vår stolthet, søke tilgivelse og å innrømme at vi trenger frelse, da kan vi være sikre på en ting. Nemlig at selv om stoltheten fortsatt finnes i oss, så er vi ikke fullstendig dominert av den. For så lenge det er et glimt av ydmykhet i våre hjerter, er det håp om at vi kan bli frelst.

 

Dette er grunnen til at jeg mener at den største vranglæren av alle, er påstanden fra noen kristne som kategorisk hevder at de «er frelst». Dersom vi mener at vi uten spørsmål allerede er frelst, er det en god indikasjon på at vi faktisk domineres av demonisk stolthet. Hl. Paulus’ utsagn i Romerbrevet 10,9: «Hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst», må forstås i lys av Kristi ord:

 

«Ikke enhver som sier til meg: «Herre, Herre!» skal komme inni himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen; «Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?» Da skal jeg si dem rett ut: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» (Matt 7,21-23).

 

Om vi gir opp vårt strev etter fullkommen ydmykhet, kan vi være sikre på at vi har sluttet å gjøre åndelig framgang. For stolthet er ikke bare en synd, men det er «en sinnstilstand som er fullstendig anti-Gud», for å låne C.S.Lewis’ ord. Det er i én forstand synden med stor s, den som adskiller oss fra Gud.

 

Hl. Peter av Damaskus skrev en gang:

 

«Dersom omvendelse blir for mye for deg, og du synder av gammel vane, selv om du egentlig ikke vil, vis da ydmykhet slik som tolleren (Luk,18,3). Det er nok til at din frelse er sikret.»

 

Det er alltid mulig å starte på nytt igjen ved å omvende seg. «Du falt. Nå reis deg», står det skrevet. (Jf.Ordsp 24,16). Og dersom du faller igjen, da reis deg igjen, uten å bli fortvilet for din frelses skyld, samme hva som skjer. Så lenge du ikke overgir deg til fienden frivillig, så vil din utholdenhet kombinert med selvkritikk, være tilstrekkelig for din frelse.»

 

Stolthet derimot, kan gjøre frelse umulig, uansett hvilke andre dyder en måtte være i besittelse av. For den er det motsatte av ydmykhet. Det er grunnen til at det er så viktig å anerkjenne vår stolthet, ha ydmykhet nok til å kjempe mot den, og å kjempe for å oppnå større ydmykhet. Og husk, den sikreste måten å vite at du er full av stolthet, er å tro at du er fri fra den.

 

«En gammel mann med mye erfaring om disse tingene, ga engang et åndelig råd til en stolt bror som hadde sagt i sin uvitenhet: «Unnskyld meg, fader, men jeg er ikke stolt.» Den gamle svarte: «Min sønn, hvilket bedre bevis på din stolthet kunne du ha gitt enn påstanden om at du ikke er stolt?»

 

Tidligere sa vi at stolthet - i sin reneste form - er en avvisning av Gud. Det er grunnen til at hl. Johannes avrunder kapittelet med en seksjon om blasfemi og blasfemiske tanker. Blasfemi er å snakke, tenke eller handle på en nedlatende måte mot Gud eller himmelske ting. Så blasfemi er et resultat av den dypeste demoniske stolthet. Det er også klart at de som sliter med slike tanker, bør ignorere dem, og ikke ta skylden for at de oppstår.

 

Den vanhellige demonen sier ikke bare blasfemi mot Gud, alt som er himmelsk. Den vekker også til live de skitneste og mest obskøne tanker i oss. Slik prøver den å tvinge oss til å gi opp bønn, og å falle i fortvilelse. Den lykkes med å stoppe mange, og vender mange bort fra de hellige mysterier. Men dersom vi holder ut i bønn til enden, vil den trekke seg tilbake. For den kjemper ikke mot den som står imot.

 

Har du blasfemiske tanker, tro ikke at du er skyld i dem. Gud kjenner hva som er i våre hjerter, og Han vet hvilke tanker som kommer fra våre fiender. (...) Tanker av denne typen (...) forårsakes av den urene djevelen. (...) La oss derfor overse ham og ikke bry oss om hans forslag. La oss si: "Bort fra meg, Satan! Herren min Gud vil jeg tilbe, og Ham alene skal jeg tjene" (jf. Matt 4,10).

 

Disse fristelsene handler om å få oss til å slutte å be, stille spørsmål ved vår tro og havne i fortvilelse. Den eneste måten vi kan kjempe mot dem, er å holde ut i bønnen og i kampen mot stoltheten, som er roten til blasfemiske tanker.

 

«La oss ikke felle dom eller fordømme vår neste. Lykkes vi med det, vil vi ikke bli plaget av blasfemiske tanker – for den ene produserer den andre. Den som overvinner denne lasten, har forvist stoltheten.»

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.