Himmelstigen: Litt fra trinn 25 (Ydmykhet) 

 

Himmelstigen: Litt fra trinn 25 (Ydmykhet) 

 

«Ydmykhet er kontinuerlig å glemme det du har oppnådd, (…) å innrømme at i hele verden er du den minst viktige og også den største synderen. (…) Det er sinnets kunnskap om at du er svak og hjelpeløs. Det er å komme din neste i forkjøpet midt i en opphetet diskusjon og være den første som gir seg i en krangel. Det er å anerkjenne guddommelig nåde og miskunn. Det er den innerste holdningen i en sjel som lever i omvendelse. Det er at egenviljen abdiserer. Ydmykhet er en nåde i sjelen, og den har et navn som er kjent bare for dem som har opplevd den.»

 

Slik stolthet er synden som gjør oss blinde for virkeligheten, en lidenskap som får oss til å tenke at vi er bedre enn vi i virkeligheten er, er ydmykheten dyden som lar oss se sannheten. Men om det er slik det er, hvordan har det seg at helgener aldri innser sin egen hellighet? Enkelt sagt: De sammenligner seg med Gud. Syndigheten de ser i seg selv, er sannheten. For foran Gud, fullkomment hellig og perfekt, er det ingen vei utenom å innse sin egen vanhellige og ufullkomne tilstand. Likevel er ikke deres gjensvar på denne følelsen av uverdighet ensidig. Side om side med omvendelse og anger er det ubeskrivelig glede, fred, omtanke og kjærlighet.

 

Når jeg husker på at Gud har tatt imot meg, en synder, og tilbudt meg et evig liv i hellighet med Ham, uansett hvor uverdig jeg er slik verdighet, bør jeg ikke beveges til tårer av slik kjærlighet? Og om jeg beveges til tårer, er det fordi jeg anerkjenner at jeg er det jeg er bare på grunn av Hans kjærlighet, medfølelse og herlighet – og ikke på grunn av mine egne dyder.

 

Det er en måte å forstå ydmykhet på: den paradoksale blandingen av anger og glede, tårer og takknemlighet. Det er grunnen til at ydmykheten overvinner alle lidenskapene. Sinne, pengekjærhet, begjær, grådighet, åndelig likegyldighet, hat, å gjemme på det onde – alt dette springer ut av en dyp utakknemlighet og en blind kjærlighet til seg selv. Å være ydmyk, derimot, er å leve i en gledefylt og fredfull tilstand av takknemlighet.

 

I kraft av å være den dyd som overvelder egoet, misnøyen og utakknemligheten, forviser ydmykheten all begynnende ærekjærhet, alt sinne og bitterhet.

 

«Så snart hellig ydmykhet begynner å blomstre i oss, begynner vi, etter det harde arbeidet, å hate all jordisk ros og ære. Vi blir kvitt raseri og sinne, og dess mer denne dronningen blant dyder sprer seg i vår sjel gjennom åndelig vekst, dess mer begynner vi å se alle våre gode gjerninger som ubetydelige. (…) Der ydmykheten er, vil det ikke være noe tegn til hat, intet ønske om å krangle, ikke det minste ulydighet – med mindre et trosspørsmål dukker opp.»

 

Her minner hl. Johannes om at lydighet (som er tett sammenvevd med ydmykhet) ikke handler om blind underkastelse. Dersom det å være lydig vil medføre at vi forråder troen, eller at vi må gjøre eller si oss enige i noe vi vet er galt, tvinger ikke ydmykheten oss til å adlyde, men i stedet gir den oss mot til å ta et standpunkt. For ydmykhet kommer ikke av feighet, men av frykt og kjærlighet til Gud.

 

Vi kristne prater ofte om ydmykhet, men nesten ingen av oss har det. Kanskje glemmer vi at ydmykhet ikke bare er en dyd vi bør beundre, men en vi bør strebe mot. Det er vel og bra å framsnakke åndelige fedre og helgener for deres store ydmykhet, men med mindre vi gjør en innsats for å oppnå ydmykheten selv, vil ikke slikt få oss særlig langt. Som hl. Johannes skriver:

 

«Det er forskjell på å være ydmyk eller å arbeide for å bli det, og å lovprise de ydmyke.»

 

Vi fristes til passivitet overfor dydene. Vi tenker på tro, ydmykhet, tålmodighet, selvkontroll og andre dyder som himmelske gaver – enten har du dem, eller ikke. Men da ville det jo ikke være noe poeng i at Gud skulle by oss å ha tro, være tålmodige, å be, tilgi. Vi er alle i stand til å vokse i dydene, akkurat som vi er i stand til å falle i synd.

 

Selv om det er riktig at Gud ikke gir åndelige gaver i likt mål til alle (som vi ser i lignelsen om talentene, Matt 25,14-30), er det også slik at vi må stå til ansvar for hvordan vi utnyttet de talentene vi har fått. En som har få dyder, men som har strevd hardere enn en med mange dyder, kan være større i Guds øyne. Grunnen er at hans dyder ble oppnådd ved å arbeide på sin frelse med det lille han hadde, mens den andre ganske enkelt kunne benytte seg av Guds gaver.

 

«Hver den som lengter etter ydmykhetens fredfulle havn, vil aldri slutte å gjøre det som kreves for å komme dit.»

 

Vi sa tidligere at de ydmyke alltid er uvitende om sin egen ydmykhet. På samme vis er de angrende uvitende om sin omvendelse, for bare de ydmyke kan omvendes. Så i det åndelige livet har vi et paradoks: Vi kan ikke oppnå dydene uten omvendelse, men vi kan ikke omvende oss uten dydene.

 

Så hvordan kan vi oppnå ydmykhet? Hl. Johannes sier at svaret er forskjellig for hver enkelt person.

 

«Noen driver ut stoltheten ved å tenke på tidligere synder til sin siste dag. Disse har de fått tilgivelse for, men nå tjener de til å anspore oss til ydmykhet. Andre kommer i hu Kristi pasjon og tenker at de står i evig takknemlighetsgjeld. Andre refser seg selv på grunn av sine daglige tilbakefall. Andre får tak i alle dyders mor gjennom de kontinuerlige fristelser, svakheter og synder.»

 

Passasjen over høres kanskje merkelig ut for mange, men på den andre siden av ydmyk omvendelse finnes det håp:

 

«Etter et fall kommer angeren. En mann som har falt, bryter sammen og ber uten arroganse. Han ber kanskje usammenhengende, men med prisverdig utholdenhet og med håpets stav. Og med den jager han bort fortvilelsen.»

 

Vi så tidligere at ydmykhet kommer av takknemlighet. Hl. Johannes tar denne tanken et steg lenger. Han minner oss på at når vi virkelig er ydmyke og takknemlige, så ber vi om lite. Vi tenker ikke om oss selv at vi fortjener noe, og det betyr at vår bønn ikke handler om å spørre om ting. I stedet ber vi bare om Guds miskunn, tilgivelse og hellighet.

 

«Den som spør Gud om mindre enn han fortjener, vil sannelig motta mer, slik vi ser når tolleren som tryglet om tilgivelse, fikk frelse. (Luk 18.10-14). Og røveren spurte bare om å bli husket på i Riket, og likevel arvet han hele paradiset (jf. Luk.23,43).»

 

Dette er grunnen til at bønnene vi ber under gudstjenesten, er enkle, beskjedne og åndelige av natur. Vi ber om miskunn, tilgivelse, rettledning, utfrielse og frelse. Vi ber ikke om rikdom, suksess eller at våre ønsker og ambisjoner skal oppfylles. Dersom vi ber om slike ting, ber vi egentlig ikke i det hele. Vi ber i alle fall ikke til den ene, sanne Gud. I stedet ber vi til en gud i vår fantasi og i vårt ego. En gud som gir meg akkurat hva jeg vil ha, eller som vil gjøre som jeg vil så lenge jeg utfører visse ting for å blidgjøre ham. De som virkelig kjenner Gud, ber ikke slik.

 

Ydmykhet er ikke bare en av dydene – det er dyden som muliggjør alle de andre og som renser vår vilje og våre motiv. Det finnes mennesker som gjør gode ting, men har feil motivasjon. Dette ser vi tydelig i evangeliene. Kristus sier til fariseerne: «Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det» (Matt 23,5). Og Vår herre formaner oss om å se til at våre gjerninger springer ut fra gode motiver og ikke ut fra æresyke.

 

Stolthet forgifter enhver god handling. Det er som hl. Johannes sier: «Der det ikke finnes ydmykhet, er alt råttent.»

 

Men om det virkelig er slik at gode gjerninger ødelegges når vi motiveres av vår egen æresyke, kan det være at ydmykhet kan helliggjøre selv våre feilgrep? Det sies at «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Jeg lurer på om det motsatte er sant: At veien til himmelen er brolagt med gode intensjoner?

 

«Hver gjerning som ikke er et produkt av personlig ambisjon eller av urenhet, vil bli tilregnet oss som en god gjerning – særlig om den er gjort for Guds skyld, og ikke for noen annens. Slik er det, selv om gjerningen i seg selv ikke er fullt ut god.»

 

Vi har allerede hørt hl. Johannes stille spørsmålet om det er mulig å nå himmelen ved ydmykhet alene, uten hjelp av noen annen dyd. Nå våger han å svare på spørsmålet:

 

«Dersom stolthet gjorde noen av englene om til demoner, så kan ydmykhet uten tvil gjøre engler av demoner. Så fatt håp, alle dere syndere!»

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.