Himmelstigen: Litt fra trinn 26 (Dømmekraft)

 Himmelstigen: Litt fra trinn 26 (Dømmekraft)

 

«Hos begynnere dreier dømmekraft seg om selvinnsikt. Hos dem som er kommet et stykke på vei mot fullkommenhet, dreier det seg om en åndelig evne til å skille mellom det i naturen som er virkelig godt, og det som står imot det gode. Hos de fullkomne dreier det seg om kunnskap fra guddommelig opplysning – en lampe som kan lyse opp det mørke hos andre. Dømmekraft er (…) en grundig forståelse av Guds vilje til alle tider, på alle steder og i alle ting. Den er en intakt samvittighet og ren oppfatning.»

 

Vi har kanskje begynt å tilegne oss forskjellige dyder, mens avansert progresjon gjenstår. Derfor er vi dominert av forskjellige lidenskaper til tross for en viss åndelig utvikling. For å nå åndelighetens høyder, må vi fortsette kampen innenfor hvert aspekt av det kristne livet.

 

Sitatet over peker på tre trinn i dømmekraften. Begynnelsen er selvinnsikt. Mellomnivået er evnen til å skille mellom hva som virkelig er godt og dårlig. Det avanserte nivået er guddommelig opplysning. Da er vi i stand til å forstå Guds vilje klart. La oss undersøke alle disse stegene i dømmekraftens dyd.

 

Steg 1: Selvinnsikt

«Kjenn deg selv». Det er det første steget i dømmekraften. Når vårt åndelige liv begynner, må begeistringen vår avstemmes med kunnskap og ydmykhet. Hvis ikke, vil vi prøve å nå for langt for raskt. Samtidig må vi ikke la vår egen svakhet og uvilje mot å endre gamle vaner få styre vårt åndelige liv. Da slår vi oss til ro med en sviktende måloppnåelse av det kristne idealet. Vi forveksler vanskelig og umulig. Vi er bare kalt til å gjøre det vi kan, men mange tolker det som at vi bare skal gjøre det vi vil eller det som gjør oss komfortable. Å leve i tråd med evangeliet er ikke lett, men det er heller ikke umulig. Budene om å elske våre fiender, å gi avkall på alt for evangeliets skyld, å utholde forfølgelse og å vende det andre kinnet til er ikke noe som gjelder noen få utvalgte, men for hver og en av oss:

 

«Ingen bør si seg ute av stand til å gjøre det som kreves av oss i evangeliene. For det finnes mennesker som har oppnådd langt mer enn det som er påbudt.

Ondskap og lidenskaper er ikke noe som er naturlig innplantet i ting. Gud har ikke skapt lidenskapene. På den andre siden finnes det naturlige dyder som har kommet til oss fra Ham. Disse inkluderer åpenbart følgende: Miskunn, det har jo til og med hedningene. Kjærlighet, selv umælende dyr klager over å ha mistet en av sine egne. Tro, det kan vi alle selv skape innvendig. Håp – vi låner alle ut ting, setter segl, sår frø og forventer et godt utkomme. Så når kjærligheten – som er endepunktet og oppfyllelsen av loven – kommer naturlig til oss, så kan ikke dydene være fjernt fra naturen. Av denne grunn bør de skamme seg som hevder å være ute av stand til å praktisere dydene.»

 

Siden Guds bud ikke er lette å holde (på grunn av våre synder og svakheter), har vi uheldigvis en tendens til å avfeie dem som idealistiske og urealistiske. Vi ser dem også som negative byrder heller enn positive muligheter. Slik gjør vi narr av Gud som ga budene til oss. Noen kristne tolker visse utvalgte bibelvers bokstavelig og bruker dem mot andre når det passer seg slik. Men når det gjelder noe de ikke er så begeistret for, som å tilgi sine fiender, finner de fort fram til en lang liste med unnskyldninger. Det er derfor helt avgjørende at vi har ydmykhet nok til å innrømme at vi stadig kommer til kort i møte med Guds bud, og at vi har behov for omvendelse.

 

Samtidig må vi være obs på våre begrensninger. Noen prøver å be og faste utover deres evner. Det kan føre til at de gir opp og mister håpet. Å være for streng kan være like lite formålstjenlig for vårt åndelige liv som å være for slapp.

 

«Det finnes modige sjeler som i kjærlighet og ydmykhet tar på seg oppgaver som er dem for store. Og så finnes det stolte personer som tar på seg det samme. Det skjer også at våre fiender (demonene) med vilje påvirker oss for å ta på oss ting som overgår våre evner. Målet deres er å få oss til å miste motet, slik at vi slutter å gjøre selv det som er i vår kraft. De prøver å få oss til å se latterlige ut.»

 

Steg 2: Å skille ondt fra godt

Alle har fått evnen til å skille mellom ondt og godt. Noen ganger blir denne dømmekraften forvrengt av lidenskapene våre eller av mental sykdom. Men forskjellen mellom godt og ondt kan også forvrenges av ytre ting. Vår oppfatning er begrenset av det vi ser, men vi vet ikke hva som bor i et menneskes sjel. Dømmekraftens nådegave er å få Guds øyne, Han som ser til det indre mennesket. «For Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet» (1 Sam 16,7, BGO). Vi ser heller ikke hva en persons handlinger eller beslutninger kan føre til, mens Gud forutser alle ting.

 

Vår manglende evne til å bedømme nøyaktig er én av grunnene til at vi aldri må dømme andre. Det er også grunnen til at vi ikke må tro at «one size fits all» gjelder i det åndelige livet. (…) Vi bør derfor ikke dømme noen som faster mindre strengt enn vi gjør eller ber mindre enn vi gjør. For det kan hende at de gjør som de gjør i lydighet og med kunnskapen om at de arbeider i tråd med hva de er kapable til.

 

«En manns medisin kan være en annen manns gift. Og noe som er din medisin på ett tidspunkt kan være din gift på et annet.»

 

Vi både dømmer, kritiserer og beskylder, men når vi gjør det, viser vi at vi mangler dømmekraft. Vi kan anklage andre for hykleri når de ikke lever som de lærer, men hl. Johannes sier:

 

«Hver den som er bundet av dårlige vaner, men som likevel er i stand til å formidle læren, bør gjøre det – selv om det skjer kun ved hjelp av ord. (…) Når de bringes til skamme av sine egne ord, kan de endelig begynne å praktisere det de underviser.

 

«Ikke kom med sterk kritikk av de som tyr til veltalenhet for å lære bort mange viktige ting, og som har få gjerninger til å matche deres ord. For oppbyggelige ord har ofte kompensert for manglende gjerninger. Vi får ikke alle lik del i hvert gode. For noen er ordet mektigere enn gjerningen, mens for andre er det tvert imot.»

 

Vi anser kanskje noen for å være en dårlig person, men vi tenker ikke over at dersom vi hadde gått gjennom det samme som henne, kunne vi blitt verre selv. Gud, som kjenner alle ting, dømmer oss ikke etter våre gjerninger alene, men også etter vår innsats og vår intensjon. Ikke bare ved det vi har oppnådd og våre suksesser, men også ved vår skjebne i livet:

 

«Gud dømmer oss etter våre intensjoner, men på grunn av Hans kjærlighet til oss krever han bare av oss de gjerningene som er i vår makt å utføre. Stor er den mann som gjør alt som er i hans makt, men enda større er han som – i ydmykhet – prøver å gjøre enda mer.

Noen ganger kan vår oppvekst/oppdragelse ligge bak de ondeste gjerningene. Noen ganger er det dårlig selskap som ligger bak. Ofte er det ren og skjær perversitet i sjelen som fører til katastrofen.

 

Dess større konflikt, dess større belønning. Den som aldri ble angrepet, vil ikke motta noen krone. Men den som holder ut til tross for flere feiltrinn, vil bli hyllet som en helt av englene.

 

Jeg har sett mennesker som var syke både i kropp og sinn, og som på grunn av sine mange synder prøvde å utføre ting som ikke var i deres makt. Av den grunn mislyktes de. Til disse sier jeg at Gud bedømmer vår omvendelse ikke ved vår anstrengelse, men ved vår ydmykhet.»

 

Som vi hører i Johannes Krysostomos’ vakre påskepreken så aksepterer Gud utført arbeid, men han anerkjenner også intensjonen. Han ærer et oppnådd mål, og han anerkjenner også den gode tanken.

 

Det er ganske sikkert at de som kjemper mest mot lidenskapene vil motta en større belønning enn de som ble utrustet med dydene fra naturens side. Selv om førstnevnte gruppe måtte komme drastisk til kort.

 

«Jeg kan ikke forklare grunnen til at noen ser ut til å ha en naturlig tendens til sinnslikevekt, stillhet, renhet, beskjedenhet, ydmykhet eller anger. Andre må kjempe hardt mot sin egen natur for å oppnå disse. De må tvinge seg selv etter beste evne. De kjemper og taper kanskje flere kamper på vei mot målet. For meg later det til at selve det faktum at de må kjempe mot sin egen natur plasserer dem i en høyere kategori enn de første.»

 

En ekstra vanskelighet vi har når det gjelder å skille mellom ondt og godt, er at vi noen ganger står overfor to onder. Hl. Johannes takler dette problemet på en forfriskende enkel måte:

 

«Når vi oppnår dyder kan det skje at vi merker i oss lidenskapene som nesten umerkelig er sammenvevd med dydene. (…) Gjestfrihet kan være iblandet fråtseri, kjærlighet med seksuelt begjær, dømmekraft med sluhet. (…) Glede med et oppblåst selvbilde, håp med latskap. Og bak alle dydene følger æresyken.»

 

Vi går en farlig vei dersom vi velger å avstå fra å gjøre noe godt av frykt for synd. Derfor må vi ofte velge det vi vet er rett framfor å ikke gjøre noe, selv om vi vet at motivene våre ikke er helt rene. Vi må ikke la frykt for synd overstyre drivkraften i oss til å gjøre det gode.

 

Så det som ved første øyekast kan virke som noe enkelt som alle er i stand til – å skille mellom godt og ondt – er ikke alltid så lett. Vi trenger dømmekraftens gave.

 

Steg 3: Å fatte Guds vilje

Det siste steget i dømmekraften er å være i stand til å fatte Guds vilje for hver og en av oss. Selvsagt blir Guds vilje gjort klar for oss i budene, men spørsmålet om hvordan hver enkelt kan utøve disse budene er ikke alltid rett fram. Det er heller ikke alltid klart hvordan en kristen kan overgi sitt liv til Gud. Mennesker havner ofte i visse dilemma, det være seg å måtte jobbe på søndager, eller å måtte utføre arbeid som strider mot ens religiøse overbevisning. Hl. Johannes sier derfor at vi alltid må spørre oss om det vi gjør er i overensstemmelse med Guds vilje.

 

 

Det første steget for å bedømme om noe er i overensstemmelse med Guds vilje, er å undersøke samvittigheten.

 

«La vår Gud-styrte samvittighet være vårt mål og vår regel i alle ting.»

 

Legg merke til at hl. Johannes bruker begrepet den «Gud-styrte samvittigheten». Selv vår samvittighet kan være ute av synk med Guds vilje, og den må derfor renses om den skal være en sann rettleder i vårt åndelige liv: «De som ønsker å kjenne Guds vilje må begynne med å undertrykke egenviljen.»

 

Vi bør ikke stole fullt og fast på vår egen dømmekraft, men bør søke andres.

 

DØMMEKRAFTENS EKSPERTNIVÅ

Den høyeste grad av dømmekraft – det hl. Johannes kaller «dømmekraftens ekspertnivå» er ikke enkelt verken å gjenkjenne eller å forstå. Grunnen til det er enkel nok: Den som har oppnådd dømmekraftens ekspertnivå kan – ved guddommelig opplysning – se inn i andres hjerter og tanker. Derfor kan deres handlinger og bestemmelser, basert som de er på en kunnskap vi ikke har, virke feil og galt for mange av oss. En slik person kan forstå Guds vilje i hvert tilfelle. Resultatet er at hans handlinger, ord og bestemmelser kan virke upassende for de som ikke kjenner og forstår Guds vilje. Hl. Johannes gir et eksempel på dette:

 

«Det var en gang to munker som utviklet en usunn kjærlighet for hverandre. Men en veldig erfaren fader med dømmekraft førte dem til et punkt hvor de ikke kunne utstå hverandre. Han gjorde dem til fiender ved å fortelle hver av dem at ene baksnakket den andre. Ved dette lureriet forpurret han demonens onde hensikt. Ved å forårsake hat stoppet han den urene nærheten mellom dem.»

 

Den åndelige fars handlinger vil i dette tilfelle virke som en forferdelig handling for enhver fornuftig kristen. Ja, et brudd mot budet som sier at du ikke skal vitne falskt mot din neste. Men siden den åndelige far hadde et slikt nivå av dømmekraft at han visste hva handlingen ville medføre av gode frukter, så var det ikke en ond gjerning, men en gjerning født av kjærlighet og visdom. Jeg vedgår at også jeg ville ha vært kritisk til en slik åndelig far, men det er fordi jeg mangler dømmekraft. Jeg ville ikke vært i stand til å vite at hans handling var ren, og at i denne spesielle situasjonen var det det riktige å gjøre.

 

Få av oss kan oppnå nok dømmekraft slik at en kan se når noen har bedømt rett. Så la oss i det minste gjøre følgende: la oss ikke dømme eller bli sinte når vi hører om, eller er vitne til slikt. I stedet la oss ydmykt vurdere om det kan ligge god motivasjon bak handlingen. Om vi innser at det var riktig gjort eller om vi fortsetter å tro det var galt, la oss i det minste ikke dømme. Det er ikke en synd å mangle dømmekraft, men det er en synd å dømme.

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.