M. Basilea Schlink om sykdom

M. Basilea Schlink om sykdom

M. Basilea Schlink har skrevet boka "Han gir den trette kraft. En bok for syke". I forordet til denne boka skriver hun:

"Denne lille boken for syke er skrevet etter at jeg i årenes løp selv har gjennomgått forskjellige slags sykdommer som kan ramme oss mennesker. En gang var jeg lenket til sykesengen i flere måneder. Sykdommen var ikke forbundet med dødsfare, men jeg fikk ikke arbeide, og dermed holdt hele min virksomhet på å gå i stå. En annen sykdom, som heller ikke var livsfarlig, var så smertefull at den i flere år holdt meg våken i timevis om nettene, og jeg ble så svak at jeg måtte anstrenge meg til det ytterste for å kunne utføre mitt arbeid om dagen. Senere hadde jeg en svært alvorlig sykdom og var døden nær. Jeg lå på sykehuset i mange uker, livet hang i en tråd. Dag og natt var fylt av smerte, og mange spørsmål og anfektelser meldte seg.

Akkurat som sykdommene er av forskjellige slag, er også lidelsene de fører med seg, av forskjellig slag. Jeg opplevde det også slik at for hver enkelt sykdom trenger vi en spesiell slags trøst.

Det finnes sykdommer som særlig tynger vår sjel, mens andre mest forårsaker legemlige smerter og ubehag. Men enhver form for sykdom har vår himmelske Far valgt ut for oss helt personlig. Siden Jesu komme er forbannelsen forvandlet til velsignelse for dem som tror på Ham og hengir seg til Hans vilje og ledelse. Derfor kan og skal etter Guds plan også sykdommens nød bli forvandlet til velsignelse for oss hvis vi bare tar imot den fra Ham og bøyer oss under Hans veldige hånd når den slår oss med sykdom.

Men er ikke Jesus også vår lege og Frelser som vil helbrede våre sykdommer? Har Han ikke brutt sykdommens makt, så den som tror på Ham, kan oppleve å bli helbredet – i dag som før? Visst kom Jesus som Frelser både for legeme, sjel og ånd. Og derfor skal vi om og om igjen få oppleve hvordan Herren gjennom vår tro og bønn eller gjennom håndspåleggelse rører ved vårt legeme og lar oss bli friske.

Ettersom helbredelseskrefter gis oss spesielt i Hans blod, var det alltid viktig for meg å ta den hellige nattverd når jeg var syk, for der byr Han seg selv frem for oss i sitt legeme og blod. Ja, vi får i tro regne med at Han sa med sine oppstandelseskrefter da går inn i vårt syke legeme. Apostelen Paulus skriver jo til menigheten i Korint (1. Kor. 11, 30) at det var fordi de ikke feiret Herrens nattverd riktig at det var så mange syke og svake blant medlemmene.

Når vi blir slått med sykdom, skal vi altså ta imot den med kjærlighet og takknemlighet, slik vi ville ta imot alt det som kommer fra Faderens hånd. Så kan vi i tro og barnlig tillit tale med vår himmelske Far om sykdommen. Vi skal komme til Jesus akkurat slik som vi her på jorden kommer til en lege, og bringe vår sykdom til Ham med bønn om hjelp, forvisset om at Han har makt og at Hans blod kan helbrede oss. Han er i alle tilfelle klar til å hjelpe oss.

Vi får da – som sagt – ofte oppleve at Jesus umiddelbart helbreder oss. Men fordi vi er Guds sanne barn, kan vi også oppleve at ”Herren tukter den han elsker” (Hebr. 12, 6). Skriften forteller tydelig at Faderen må tukte sine barn. Noen ganger helbreder Han oss ikke, men lar oss drikke lidelsens kalk. Men det skjer alltid fordi Han vil helbrede våre sjeler for evigheten.

Vår Herre Jesus er nemlig ikke bare legemets, men også sjelens lege. Og for Ham er sjelen viktigere enn legemet. Ved hjelp av disse lidelsesveiene kan Han helbrede den. Skriften sier jo: ”Den som lider i kjødet, er ferdig med synden”. (1. Pet. 4, 1).

Og lider vi under at vår sykdom tar oss bort fra vårt arbeid, så er vi nå henvist til å være stille for Gud og på annen måte enn før vende oss til Ham. Da lærer vi å lytte til Hans stemme og i Hans lys betrakte vårt liv på avstand. Dette gir oss velsignelser som vi aldri får del i om vi ikke ledes inn i sykdom.

En periode med langvarig lidelse vil vise oss hvor liten tålmodighet vi har, hvor fordringsfulle og sårbare vi er; for under sykdom kommer vi ofte i situasjoner da de svake og syndige trekkene i vår karakter kommer frem i lyset. Da opplever vi kanskje at våre nærmeste, våre venner eller de som steller med oss, ikke forstår vår nød, ikke føler med oss, ikke gir oss den kjærlighet og medfølelse som vi lengter etter. Vi ser hvordan dette kan gjøre oss sårbare og bitre og enda mer selviske. Da lærer vi å be og kjempe for den sanne ydmykhet og fordringsløshet som ingenting forlanger av andre. Slik arbeider Jesus med oss for å forvandle oss til sitt bilde.

Gud slår oss kanskje med sykdom slik at vi ikke lenger kan utføre vårt yrke som før fordi et organ er satt ut av funksjon, hørselen er kanskje skadet, hender eller føtter kan ikke brukes lenger, eller vi er blitt kronisk syke eller invalide. Hvis dette hender, fører det med seg helt spesielle lidelser. Det gjør oss avhengige av andre, og vi føler oss ydmyket. Men nettopp slike lidelser skal tjene til å gjøre oss ydmyke. De lærer oss også å bli avhengige av vår himmelske Far så vi klynger oss til Ham. Vi lærer oss å stole på Ham og regne med Hans hjelp. Da vil vi virkelig oppdage hvor aktpågiven Han viser seg overfor de elendige. I sin kjærlighet overøser Han dem med velsignelser. Det står skrevet at lidelsen bringer herlighet. Derfor kan og skal vi prise oss lykkelige også over våre trengsler (Rom. 5, 3). Den hellige Skrift ser altså på lidelsen som noe dyrebart. Det betyr ikke at vi skal strebe etter å bli syke. Men om Gud legger en sykdom på oss, er det svært viktig at vi midt i lidelsen ser Hans kjærlige hensikt: vår sjels evige frelse – og at vi takker for det. Ja, vi kan vite at kroppen også til slutt vil bli frisk, for når sjelen blir frisk, fornyet og skjønn, skal vi engang for all evighet få et strålende oppstandelseslegeme.

Gud er ikke interessert bare i vår timelige velferd og vår timelige helse i den korte tiden her på jorden. Gud er en evig Gud. Også i vårt liv er det evigheten det gjelder. Derfor er Han opptatt av å gjøre oss sunne og forvandlet for evigheten, så vi kan få et oppstandelseslegeme fullt av kraft og herlighet. Og det skjer nettopp når vårt legeme her blir gjort svakt og vi må lide i kjødet. Gjennom dette blir vår sjel lutret og det nye oppstandelseslegemet skapt.

Skriften beretter om mange helbredelser, men også om mennesker som forble syke. Selv Timoteus, apostelen Paulus’ sønn og disippel, måtte ta litt vin for magesmertene så han kunne bli litt bedre (1. Tim. 5, 23). Eller så hører vi om Epafrodite at han er reddet fra døden etter en alvorlig sykdom (Fil. 2, 26-27). Det ser ut til at han også var syk i lengre tid; likeså heter det om Trofimus; apostelen måtte la ham bli igjen i Milet fordi han var syk (2. Tim. 4, 20). Ja, Paulus hadde en torn i kjødet som visst ikke ble tatt fra ham (2. Kor. 12, 7 ff).

Hva er det vesentlige med våre sykdommer? Skriften sier oss: at Gud forherliges gjennom dem. Gud blir forherliget når Han ved et under helbreder oss. Da blir Hans navn æret. Men Han blir like mye, og kanskje enda mer, forherlighet når noen i full hengivelse til Guds vilje bærer en sykdom i tålmodighet og kjærlighet til Jesus.

Mange syke har vært et levende vitnesbyrd for andre fordi de, til tross for lidelsen, strålte av glede – den glede som kommer fra Jesus alene. Gud har ofte fått mer ære gjennom mennesker som har båret sin sykdom på denne måten, enn Han har fått gjennom et helbredelsesunder. Det er kanskje et større under at et menneske i Jesu kraft kan overvinne sin lidelse og smerte og utstråle Hans kjærlighet, ydmykhet og fordringsløshet.

Fra sykdomstider i mitt eget liv kan jeg vitne om at jeg har opplevd begge deler. Herren har rørt ved meg og gjort meg frisk, og jeg har også vært syk og fortsatt å være det i lang tid. I første tilfelle opplevde jeg hvordan Han selv direkte hjalp meg, men jeg fikk også i takknemlighet oppleve at Han brukte dyktige leger som sine redskap, eller at Han gav meg midler som Han har skapt, helbredende urter og annet som hjalp meg til bedring.

Men aller mest vil jeg si – og denne lille boken skal være vitne om det – at i sykdommen ligger det en spesiell velsignelse som ingen annen lidelse kan gi oss. Jeg ville aldri unnvært sykdomstidene i mitt liv. Som synder trengte jeg dem som tukt for at jeg skulle renses og helliggjøres. Hver gang jeg har kommet meg etter en sykdom, har jeg oppdaget at den har brakt stor velsignelse inn i mitt liv. Dette har jeg opplevd mye ikke bare da jeg selv var syk, men også når mine åndelige døtre ble ført gjennom sykdomstider med mye nød, smerter og lidelse. Denne boken er sprunget frem dels av egne erfaringer, dels av brev, trøsteord og vers som jeg skrev til mine åndelige døtre på slike sykdomsdager.

Den er sprunget ut av selve sykdomsnøden og inneholder det som ga hjelp da jeg selv eller noen jeg elsket var syk. Den kosteligste erfaringen jeg har gjort i alle disse sykdomsperiodene, er denne: Gud vår Far elsker nettopp de elendige og fattige blant sine barn, og til dem hører de syke. For dem har Han beredt spesielle kjærlighetens velsignelser og gaver. Ja, Han vil gjøre noe stort med dem, Hans kjærlighets rådslutning omslutter dem og fører dem på disse veiene frem til stor herlighet – Han vil forberede dem for evigheten (Schlink, 1977, s. 13-25).”

Kilde: Schlink, M. Basilea. (1977). Han gir den trette kraft. En bok for syke. Darmstadt-Eberstadt: Det Evangeliske Mariasøsterfellesskap (i kommisjon hos Luther Forlag A/S).

 

 

.