Kapittel 5 i boka "Antonius' liv og livsstil": Om askesen og dens lønn

Kapittel 5

Om askesen og dens lønn

16. En dag da han trådte frem og alle munkene kom til ham og ba om å få høre ham tale, sa han følgende til dem på koptisk:

-Skriftene er sannelig alt vi trenger som undervisning, men det er allikevel bra at vi formaner hverandre i troen og herder oss med ord. Kom nå til meg som barn kommer til sin far og tal om hva dere vet, så skal jeg som er eldre enn dere dele med meg av det som jeg vet og har erfart.

Først og fremst skal vi alle ha som felles mål å ikke gi etter, når vi har kommet godt i gang, eller miste motet i møte med smertene, eller si: ’Vi har holdt på så lenge med vår åndelige trening.’ La oss i stedet øke vår iver, som om hver dag var den første. For et menneskes hele liv er svært kort, dersom man måler det mot de kommende tidsaldre. På samme måte er også all vår tid som ingenting å regne mot det evige livet. Hver ting i verden selges etter sin verdi og man bytter like mot like, men løftet om det evige livet kan kjøpes for et bagatellmessig beløp. For det står skrevet: ’Vår levetid er sytti år, om de er fylt av kraft, åtti år, og de fleste av dem er arbeid og smerte’ (Salme 90:10). Dersom vi altså holder ut i åndelig kamp alle de åtti årene, eller til og med hundre, skal vi være konger ikke bare i like mange år, men som lønn for de hundre årene skal vi ’være konger i evigheters evighet’ (Åp. 22:5). Vi kjemper på jorden, men vår arv får vi ikke på jorden – vi har våre løfter i himmelen. Vi legger fra oss en forgjengelig kropp – uforgjengelig får vi den igjen (1. Kor. 15:42).

17. La oss derfor ikke miste motet, eller synes at vi har holdt på lenge, eller at vi utretter noe merkverdig, for ’våre lidelser i denne tidsalder betyr ingen ting mot den herlighet som skal bli åpenbart og bli vår’ (Rom. 8:18). Når vi ser på verden skal vi ikke tro at det er noe stort vi har avstått fra, for også jorden, i hele sin utstrekning, er meget liten sammenlignet med hele himmelen. Dersom vi hadde vært herrer over hele jorden og avsto fra den, ville det allikevel ikke vært noe sammenlignet med himlenes rike. På samme måte som at man ikke bryr seg om en eneste kobberdrakme når det gjelder å vinne hundre gulldrakmer, så er det lite den mister som er herre over hele jorden og avstår fra den – han får hundrefoll igjen.

Dersom nå selv ikke hele jorden er noe verd sammenlignet med himmelen, da er det jo ingenting den taper som gir fra seg noen få mål jord. Selv ikke om han gir bort hus eller en stor sum penger har han grunn til å opphøye seg selv eller bli lettsindig. Videre bør vi tenke på at selv om vi ikke for dydens skyld gir bort noe, skal vi allikevel la alt bli tilbake når vi dør – dessuten ofte til arvinger vi ikke ønsker, som Predikeren påpeker (Pred. 4:8). Hvorfor da ikke forlate det for dydens skyld, for på den måten til og med å få et kongedømme i arv?

Derfor skal heller ikke noen av oss bli grepet av eiebegjær. Hvilken nytte er det i å eie det vi ikke kan ta med oss? Hvorfor ikke heller erverve det vi er i stand til å ta med oss, nemlig klokskap, rettferdighet, kyskhet, mot, forstand, kjærlighet, omsorg for de fattige, tro på Kristus, saktmodighet og gjestfrihet? Dersom vi erverver slikt skal vi se at det går i forveien og bereder en gjestfri mottakelse for oss der borte i de ydmykes land (Salme 37:11).

18. Også av slike grunner bør vi altså ha som mål ikke å være likegyldige, spesielt med tanke på at vi er Herrens tjenere og skyldige i å tjene vår husbond. Tjeneren våger jo ikke å si: ’Ettersom jeg arbeidet i går skal jeg ikke arbeide i dag.’ Heller ikke regner han den tid som har gått for å kunne hvile de følgende dager; Men hver dag viser han den samme iver, som det står skrevet i evangeliet (Luk. 17:7-10), for at han skal behage sin herre og ikke få problemer. På samme måte skal også vi hver dag holde fast ved vår åndelige trening. Vi vet at dersom vi forsømmer den én eneste dag, kommer han ikke til å overse det, som en takk for den tid som er gått; Derimot vil han bli vred på oss på grunn av vår forsømmelse. Dette har vi også hørt hos Esekiel (Esek. 3:20, 18:24, 33:12f.). På samme måte mistet også Judas for en eneste natts skyld lønnen for sitt tidligere arbeid.

19. La oss altså holde fast ved vår askese, mine barn, og ikke bli lettsindige. I dette har vi også Herren til medhjelper, som det står skrevet: ’Gud hjelper dem som velger det gode i å oppnå det’ (Rom. 8:28). Når det gjelder intensjonen om ikke å være likegyldig, er det bra å begrunne Apostelens ord: ’Jeg står innfor døden hver dag’ (1. Kor. 15:31). Dersom vi lever som om vi stod innfor døden hver dag, kommer vi ikke til å synde. Ordets innhold er denne: hver dag, når vi våkner, bør vi være innstilt på ikke å leve til kvelden, og når vi skal sovne, bør vi være innstilt på ikke å våkne mer. For vårt liv er uvisst av naturen og stakes ut av Forsynet hver dag.

Dersom vi er innrettet mot dette og hver dag lever slik, kommer vi ikke til å synde, ikke ha begjær til noe, ikke bli vrede på noen og ikke samle skatter på jorden. Nei, som om vi hver dag var beredt til å stå innfor døden kommer vi til å være uten eiendeler og tilgi alle alt. Vi kommer overhodet ikke til å ha begjær til kvinner eller ha andre urene lyster, men se slikt som uvedkommende og vende ryggen til, i stadig kamp og med blikkene rettet mot dommens dag. For den store skrekken og angsten for lidelsene reduserer alltid nytelsens behag og reiser opp den sjel som vakler.

20. Når vi nå har begynt og allerede har slått inn på dydens vei, bør vi strekke oss ytterligere for å nå det som ligger fremfor oss (Fil. 3:13). Ingen må snu seg tilbake, som Lots hustru gjorde (1. Mos. 19:26). Herren har jo sagt: ’Den som snur seg tilbake, når han har lagt sin hånd på plogen, han passer ikke for himmelriket’ (Luk. 9:62). Å snu seg tilbake er ingenting annet enn å angre seg og igjen tenke verdslige tanker.

Vær ikke redde for å høre om dyden, og kjenn dere ikke fremmede for det ordet. Dyden er ikke langt fra oss, og finnes ikke utenfor oss. Det er i oss den virker, og dersom vi bare vil, er dette en enkel sak. Grekerne reiser jo utenlands og krysser havet for å studere, men vi trenger ikke å reise utenlands for himmelrikets skyld eller krysse havet for dydens skyld. For Herren har for lenge siden sagt: ’Himmelriket er inni dere’ (Luk. 17:21). Derfor krever dyden kun vår vilje, ettersom den finnes i oss og har sin eksistens gjennom oss.

Dyden eksisterer når sjelen har sin åndelige del i samsvar med naturen; og det har den i samsvar med naturen når den fremdeles er slik den ble skapt, nemlig god og helt ut rettsindig. Det var derfor Josva, Nuns sønn, formante Israel med ordene: ’Gjør deres hjerte rettsindig innfor Herren, Israels Gud’ (Jos. 24:23), og Johannes sa: ’Gjør deres stier rette’ (Matt. 3:3). At sjelen er rettsindig, betyr at dens åndelige del av naturen er slik som den ble skapt. Men når sjelen viker av og vender seg bort fra sin natur, da taler vi om dens ondskap.

Det er altså ikke noe vanskelig i det hele tatt. Dersom vi bare forblir slike som vi kom til, er vi i dyden, men dersom vi tenker lavsinnede tanker, blir vi dømt som onde. Dersom dyden var noe vi må skaffe oss utenfra, ville det sannelig være vanskelig. Men dersom den nå finnes i oss, må vi akte oss for urene tanker og bevare sjelen hos Herren, som noe vi har blitt betrodd. Da skal han kunne kjenne den igjen som sitt verk, slik som han har skapt den.

21. La oss altså kjempe, slik at ikke vreden får herske over oss eller begjæret bli vår herre. For som det står skrevet: ’Et menneskes vrede fremmer ikke det som er rettferdig innfor Gud’, og videre: ’Når begjæret har blitt fullmodent føder det synd, og når synden er fullmoden, føder den død’ (Jak. 1:20, 1:15). La oss være nøkterne og sikre i vår livsførsel og, som det står skrevet, bevare vårt hjerte med all vaktsomhet (Ords. 4:23. For vi har fiender som er listige og fryktelige, de onde demonene. Det er mot dem vi har å kjempe, som Apostelen sier, ’ikke mot vesener av kjøtt og blod, men med herskerne, mot maktene, mot herrene over denne mørkets verden, mot ondskapens åndehær i himmelrommet’ (Ef. 6:12). Det finnes en stor hop av dem i luften rundt oss, de er ikke langt fra oss, og det er store forskjeller dem imellom. Om deres natur og innbyrdes forskjeller skulle det være mye å si, men å gi en slik redegjørelse tilkommer andre som er større enn vi. Det som nå både haster og er nødvendig for oss er kun å kjenne til deres ulike knep mot oss (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 58-62).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.

 

(I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson.)