Boka "Livet etter døden" av Marietta Davis - Forord av J. L. Scott

Presten J. L. Scotts forord

I august 1848 falt en ung kvinne ved navn Marietta Davis som bodde hos sin mor, fru Nancy Davis i staten New York, i en dyp søvn eller trance som varte i ni dager. Alle anstrengelser fra hennes venners og legenes side maktet ikke å vekke henne opp av denne unaturlige tilstand. Da hun til sist våknet til bevissthet om sine omgivelser, var hun fremdeles i besittelse av alle sine naturlige evner, men samtidig hadde hun i tillegg fått en nesten overnaturlig følsomhet i iakttakelsesevne.

Før hun falt i sin plutselige og merkelige trance eller henrykkelsestilstand hadde hun vært i stor uro med hensyn til sitt kristenliv og livet etter dette. En viss tvil satt ennå igjen hos henne og gjorde henne svært urolig. For både hennes mor og søster var eksemplariske medlemmer av baptistkirken i den tid jeg var prest der. Mariettas tvil synes på denne måten å holde henne utenfor den glede og tillitsfulle tro som hennes øvrige familie hadde funnet hvile i.

Da hun imidlertid kom ut av den henrykkelsestilstand som hun hadde vært i så mange dager, var det med en enestående glede og jubel over de ting hun hadde sett og hørt. Hennes hjerte var fullt av takknemlighet mot Ham for hans store kjærlighet og hennes lepper strømmet over av lovprisninger til Guds ære.

Hun fortalte, at mens hennes legeme lå som dødt, hadde hennes ånd vært i den evige verden. Hun ga også sine venner det budskap at hun ikke skulle være lenge i blant dem, men snart skulle gå bort til den evige glede som var henne beredt i den himmelske Faders rike.

Etter dette levde hun syv måneder og døde på den tid hun selv hadde forutsagt. Og så fullstendig hadde hun tiden for sin bortgang på det rene, at da den kom valgte hun en bestemt salme – og mens de sang den, forlot hennes ånd legemet så stille at de som sto rundt henne ikke la merke til det. Slik ble den salme hun begynte på her på jorden uten tvil avsluttet sammen med englene i himmelen.

Stilen i Mariettas fortelling er eiendommelig. Hun beklaget at hun ikke var i stand til å gi et noenlunde tilsvarende uttrykk for det hun hadde sett og hørt og på den måten var avskåret fra å gi et nøyaktig bilde av herligheten i den himmelske verden. Jeg har som sagt ikke tillatt meg å forandre noe i hennes uttrykksmåte, og så langt som mulig brukt hennes eget språk. Slik jeg har mottatt fortellingen fra hennes egen munn, slik har jeg skrevet den ned, for å bevare sannheten om hennes egen opplevelse.

Ånden i hennes syn er oppløftende og kristelig, og virkningen av den kan derfor ikke unngå å være av en nyttig og hellig karakter. Da jeg er fullstendig overbevist om dette, er det at jeg legger fram denne fortelling for offentligheten. Og dersom den blir lest i den samme ånd som den ble fremsatt i, kan den ikke unngå å glede og oppmuntre enhver kristen, og bidra til å føre verdensmenneskets tanker opp over dagens materielle liv. For mens vi følger henne i hennes egen verden av åndelige tanker og syner, og glemmer den ytre verden, kan vi forestille oss at Himmelen er åpen for vårt blikk – åpenbart i all sin glans og herlighet. Vi synes å se de store skarer som svever og med englestemmer og gylne harper synger lovprisninger til Guds ære. Henført ser vi som i et speil foran oss de nyfødtes Paradis og synes at vi selv fornemmer den likevekt og harmoni som hersker blant beboerne av den guddommelige klode. Fylt og løftet av hennes inspirerte fortelling forekommer det oss at vi selv får lov å stige opp til de hellige og englene og i ånden får en føling med beboerne av de guddommelige himler. I en slik stemning kan vi i sannhet rope ut: Marietta – du himmelsk benådede. Vi velsigner det forsyn som ga deg dette syn. Med inderlig sjelefryd er det at vi leser denne åpenbaring som din bortrykte ånd fikk del i.