Kapittel 18 i boka "Livet etter døden" av Marietta Davis

Kapittel 18

Mariettas jordiske

tilstand åpenbares

 

-Hør, Marietta, sa engelen og med sin høyre hånd rørte hun tinningene mine. Og se! Fra den dype stillhet rundt oss hørtes det musikk som det reneste åndepust slik det kommer fra englene. Jeg kunne nesten ikke høre det, men det var som hele mitt indre fornemmet denne bløte melodi. Inntil da hadde jeg ikke visst, at det i mitt indre var elementer som kunne bli vekket til en slik symfoni, som kunne vibrere i samklang med en slik hellig og ujordisk melodi. Og som tonen i denne åndelige musikk løftet seg i meg, var det som jeg hadde fått en ny natur som satte meg i stand til å forstå en så fullkommen harmoni. For meg syntes det som om jeg smeltet sammen med den, inntil jeg av min egen frie vilje ville stemme i med denne melodi, men da – å, da – følte jeg først virkningene av min jordiske tilstand for min sjel var ikke lenger i samklang. Tone etter tone fra denne usynlige kilde nådde fram til dette indre liv i meg, men de var ikke lenger i harmoni med de musikalske strenger i mitt vesen. I stedet for å smelte sammen med dem, forårsaket de en skurrende disharmoni og de forskjellige tonefall ble liksom kastet tilbake av dem og knust mot en knudret steinflate. Musikken ble skurrende fordi jeg erkjente min ufullkommenhet til å oppta den i meg. Og det ble en lidelse for meg. Og for en kval det var for meg i det øyeblikk. Misforholdet var forferdelig. Hver fiber i mitt vesen var i opprør. De harmoniske bølger som steg og sank så bløtt og sakte gjennom det himmelske rom, falt som frådende skumsjøer i mitt jordiske og urofylte hjerte. Jeg ville helst ha flyktet for enhver annen tilstand ville ha vært langt å foretrekke. Ja, jeg tenkte at selv den hyklerske menighet kanskje ville passe bedre til min natur og at jeg der ville være mer i overensstemmelse med den lov som hersket. Men jeg kunne ikke flykte. Jeg var fullstendig som sønderslått, og for hvert øyeblikk ble min tilstand verre, like til jeg syntes at en time måtte være like lang som et århundre. Til slutt skrek jeg ut i min sjels bitre kval:

-Å, la meg komme vekk. La meg slippe bort fra dette stedet. Annen musikk har fylt meg med fryd – og andre melodier gjort meg lykkelig. Jeg har lyttet til disse toner, og mens jeg lyttet fyltes min sjel med denne hellige sangs ånd. Men nå, når jeg ved en ukjent lov blir drevet til å forsøke å blande min stemme i denne himmelske harmoni, blir min jordiske tilstand åpenbart. Alle er vitner om denne sjelekval som jeg har, og nå forstår jeg at jeg ikke er egnet til å leve i englenes sfærer – jeg er fortapt og har ikke noe håp om gjenløsning. Min sjel er såret, sønderbrutt og falt og lever i strid med seg selv. Å la meg flykte – la meg skjule meg selv i det ytterste mørke for alltid. La englene tilhylle dette lys som åpenbarer min usselhet og redde meg fra denne himmelske harmoni. Å, finnes der et dypere helvete?

Slik bønnfalt jeg om å bli fritatt for det lys, den harmoni og velsignelse som fylte hele denne utallige engleskare med en overveldende lykkefølelse. Mine lidelser kan ikke beskrives, men likevel var jeg ikke klar over annet enn at det var min egen sjel som lå i strid med seg selv. Jeg forsto at jeg var helt uegnet til å ta del i det lykkelige liv innbyggerne av dette Paradis førte. Før hadde jeg hatt det ønske at jeg for alltid kunne få være sammen med dem og bli i denne hellige bolig, men jeg hadde ikke riktig forstått hvilke egenskaper jeg manglet før enn jeg måtte synge med i deres hellige sanger. Det var sant at jeg hadde undret meg da jeg var vitne til gjenløsningen gjennom nåden, men jeg hadde ikke forstått at dette også gjaldt meg selv.

Da jeg følte mørkets makter dra meg og så selve dødens sky dele seg for å oppsluke meg, hadde jeg sett opp til den paradisiske himmel med en inderlig bønn om å få komme dit og bli reddet. Men lite visste jeg da at selv om jeg fikk lov til å komme opp til englene der, ville jeg bli utsatt for en usigelig kval, nettopp på grunn av denne himmelske kjærlighet og harmoni – så jeg sank ned i en forvirring og elendighet som syntes meg som det dypeste helvete.

Slik tenkte jeg mens jeg bønnfalt om hjelp, for nå forsto jeg min stilling og var overbevist om at alt var tapt og jeg var fordømt til elendigheten.

Da sa engelen til meg:

-Da du tidligere fikk være sammen med de hellige skapninger, var din jordiske tilstand skjult for ditt blikk. Du var en gjest og fikk ta imot Den hellige ånds innflytelse slik at den falt som dugg på din tørstige sjel. Men så fullkommen er denne hellige ånd her at hele din indre usselhet ble åpenbart da den rørte ved ditt egentlige liv. Derfor må du lide. Og du vil gjennom dette også forstå litt av den kjærlige Skapers visdom som har bestemt at ånder av samme natur og tendenser skal søke hverandre og de samme steder. Det gode og det onde skal være adskilt. På denne måte er det åpenbart hvorfor intet urent noen gang kan komme inn i den hellige stad som Johannes så. For ingen uren eller ond ånd kan komme inn i dette hellige tempel. Heller ikke kan en slik ånd komme til å delta i det indre liv med den himmelske melodi som beveget deg så sterkt. For ingen som bor i denne velsignede bolig kan blande seg med dem i mørkets boliger som ikke har forsonet seg med Gud. I livets lov ser du Guds godhet. Hvor urettferdig ville ikke den rettferdige Skaper være hvis Han skulle dømme noen av disse små til nattens mørke eller tillate at de skulle gå til grunne ved å bli trukket inn i det dødelige favntak i syndens boliger. Deres rene og ømme naturer ville krympe seg ved berøringen med de flammende lidenskaper hos dem som helt har hengitt seg til deres umettelige lysters galskap. I sannhet hvis Guds lov på denne måten ville utsette disse uskyldige, kunne Han kalles urettferdig. Men like ubarmhjertig ville det være hvis en uren og ond ånd uforberedt skulle komme inn i et element av hellig harmoni, fordi deres lidelser ville bli så mye større i de helliges boliger.

-I dette vil du se Guds godhet og visdom. Ingen onde ånder får blande seg med de rene og harmoniske. Og således fullbyrde Skriftens ord som sier: Den som er uren, la ham fremdeles være uren, og den som er rettferdig, la ham fremdeles være rettferdig, og den som er hellig, la ham være hellig fremdeles. Det betyr at det skal være et skille mellom det gode og det onde og la det onde ledes av sin egen tiltreknings lov. For det er skrevet at der er en uoverstigelig avgrunn mellom disse gode og de onde, og at de aldri kan møtes som skrevet står. Den som er født av Gud, er født av kjærlighet og kjærlighet har ingen likhet med hat. Den som er under det ondes makt, har ingen kjærlighet til Gud. Dersom menneskene bare ville forstå denne lov, ville de kjempe mot det onde og fremelske rettferdigheten inne i seg, og så gjennom nåden bli beredt for de rettferdiges arvelodd. Denne lærdom vil du ikke kunne forstå eller fatte fullt ut nå. Men det som du har vært vitne til og det som englene har lært deg, skal du tenke over når du ikke lenger er her og legge deg ordene på hjertet – for at ikke en større ulykke skal hende deg, og at du for alltid skal bli utestengt fra din arvelodd blant de hellige.

-Og når du vender tilbake til den ytre verden, så se hen til Jesus som alene kan forberede din tilbakekomst til de velsignedes boliger. Her har du fått vite at de som ikke er født på ny aldri kan oppnå å bli lik de ånder som er her. Men gråt ikke, Marietta, sa engelen da jeg holdt på å gi etter for min sorg.

-Gråt ikke, for der er sørget for løsepenger og i den rensende kilde kan du bli fri all din synd og all din urenhet. Gled deg storlig over dette, at du gjennom Gjenløsningen kan bli delaktig i denne store nåde, og fris ut fra syndens fengsel til vår Faders rike. For denne nåde takker alle de hellige i himlene Gud og holder ikke opp verken dag eller natt med å prise Ham som er deres Gjenløser.

Idet hun sa dette berørte engelen min panne, og en stråle av lys strømmet gjennom mitt vesen, mens jeg reiste meg.

-Nå, sa engelen, -kan du høre de skjønne toner i sangen som stiger opp fra barna i tempelet.

 

Jeg er Kongens barn,

o min sjel lovsyng.

Hvilke skatter i Himmelen du har.

Hva ei øye har sett,

Gud for meg har beredt,

og min arv har Han i forvar.

 

Jeg er Kongens barn,

jeg er Kongens brud.

Så jeg synger av hjertet så glad.

Og når tiden blir lang,

da jeg synger min sang,

jeg er Kongens barn, o, hva trøst.