Mandag 07 Oktober
Den tomme stolen
Den tomme stolen
En dag fikk sognepresten i den lille landsbymenigheten en telefonsamtale fra en av landsbyens innbyggere.
”Jo, det gjelder faren min…” sa kvinnen i den andre enden av røret. ”Du har ikke mulighet til å komme og hilse på ham en gang i neste uke? Jeg tror ikke han har så lenge igjen, og han ville nok sette pris på å få snakke med deg.”
Presten takket naturligvis ja til invitasjonen, og lovte å besøke faren hennes førstkommende uke.
Da presten senere uanmeldt kikket inn hos den gamle mannen, fikk han se en tom stol ved siden av mannens seng.
”Jaså”, sa presten forundret. ”visste du at jeg skulle komme?”
Den gamle mannen så pinlig berørt ut.
”Nei, overhodet ikke … men nå når du er her, er det noe jeg gjerne vil spørre deg om.”
”Selvfølgelig. Hva vil du snakke om?” spurte presten mens han slo seg ned.
”Jo, saken er den at jeg ikke har vært Guds beste barn. Jeg har ikke gått særlig ofte i kirken, og ikke har jeg lest mye i Bibelen heller. Nesten hele livet har jeg hatt så vanskelig for å be. Jeg har aldri lært hvilke ord man skal bruke eller hva man skal be om. Men for et par år siden var det en god venn av meg som sa at dette med å be ikke var så vanskelig. Alt jeg trengte å gjøre, var å sette fram en tom stol og late som om det var Jesus som satt der. Og så kunne jeg snakke med ham akkurat som med hvem som helst annen. Og det fungerte helt fint. Jeg setter fram denne stolen stadig vekk og så snakker jeg med Jesus. Men si meg, du som er prest, er det lov å gjøre sånn? Eller tror du Gud blir sint på meg fordi jeg ikke ber slik som man skal?”
Presten satt stille en stund, rørt av den gamle mannens oppriktighet og ærlige lengsel etter å snakke med Gud.
”Min venn”, sa han så, ”du har ingenting å uroe deg for. Jeg er sikker på at Gud setter stor pris på dine bønner, og jeg er helt sikker på at Jesus er hos deg når du snakker med ham.”
Et par uker senere fikk presten enda en telefonsamtale fra datteren.
”Jeg ville bare fortelle at pappa er gått bort”, sa hun.
”Da må jeg få kondolere”, sa presten. ”Det var virkelig leit å høre. Når skjedde det?”
”I går ettermiddag. Vi pratet en stund på formiddagen, akkurat som vi pleier. Etterpå gikk jeg ut for å gjøre noen ærender, og da jeg kom tilbake, hadde pappa sovnet inn. Hele ansiktet hans strålte av en stor fred. Men vet du, det var så rart … rett før pappa døde, hadde han reist seg halvveis opp i sengen og lagt hodet på den stolen han alltid hadde stående ved siden av sengen (Reftel, 2007, s. 45-48).”
Kilde: Reftel, Kristina. (2007). Alltid elsket. Oslo: Verbum forlag.