Døden er som en fødsel

Døden er som en fødsel

Tor Edvin Dahl spør en munk i Vår frues kloster i Acey i Frankrike om han er redd for å dø:

-Døden er som en fødsel. Også det barnet som har levd trygt i mørket inne i moren, vil være redd for det som skjer. Barnet forlater alt det det kjenner og går inn i en helt ny tilværelse. Vi er alle redde for det ukjente.

Men for oss munker er det likevel en forskjell. Den verden vi går inn i, er ukjent. Vi lever så nær Gud, vi kjenner Gud så godt, at det ukjente ikke lenger er så ukjent.

Når en far setter barnet sitt opp på et høyt bord og sier hopp, vil barnet hoppe, selv om det er langt ned og barnet vet at det kan slå seg når det faller i gulvet. For barnet stoler på faren og vet at han ikke vil gjøre det noe vondt.

Vi har gjort oss fri fra livet. Alt det som andre mennesker er så sterkt knyttet til, venner, eiendom, karriere, hobbyer og interesser, det har vi kvittet oss med. Døden er som et bryllup. Vi vet at vi går over i en annen verden der vi for alltid skal være sammen med Gud. Vi stoler på Gud. Vi vet at Gud ikke vil oss noe vondt, at han tar imot oss – akkurat som faren vil ta imot barnet når det hopper (Dahl, 1978, s. 43-45).

Kilde: Dahl, Tor Edvin. (1978). Å bo i kloster. Kristendomskunnskap i grunnskolen. Oslo: Gyldendal.